Niels Bierge på «Valka» i 2015.
Niels Bierge på «Valka» i 2015. (Foto: Jan-Kristian Schriwer)

Til minne om Niels Bierge: «Beste­kameraten min døde i dag. Broren min jeg aldri hadde»

Gjennom mange år som programsekretær og innkjøpsansvarlig satte Bierge spor etter seg i NRK - og de tusen hjem. Her er Jostein Pedersens minneord.

  • Endret

Musikk- og mediebransjen er i sorg etter Niels Bierges bortang. Han var programsekretær i NRK, først i Drama, deretter i Underholdningsavdelingen.

Radiovert og Grand Prix-general Jostein Pedersen. Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix

Bierge var ansvarlig for innkjøpte programmer og overføringer innen pop, rock og underholdning. Sammen med kollega Jostein Pedersen laget han en rekke svært suksessrike programmer med nasjonale og internasjonale popnavn.

I tillegg ledet han arbeidet med Underholdnings­avdelingens programskjema.

Bierge døde etter lang tids sykdom. Etter tillatelse bringer vi Pedersens umiddelbare Facebook-melding etter vennen og kollegaens død, en tekst som ble fulgt av hundrevis av kondolanser fra inn- og utland:

 

Niels Bierge 24.6.1953 - 19.6.2018 

Bestekameraten min døde i dag. Broren min jeg aldri hadde, men som alltid var der. Så var det noe, og vi fikk aldri skværet opp. Det vil jeg alltid hate meg selv for.

Men hatet vinner aldri over kjærligheten. Derfor er dette ren kjærlighet. Det lærte Niels meg. «Aldri!», sa han og slo i bordet på Valka så glassene dirret langt oppi Kirkeveien. Blant annet.

Niels var grei sånn: «Når jeg ligger nedi brønnen, da er det du som står oppe i lyset og rekker ut armen. Og omvendt.» Ja, Niels var alltid omvendt. Ikke bare var han «broren» min, han var også sjefen min, læremester og mentor, men sannelig var jeg den samme for ham.

Som vi løftet hverandre opp. Ingenting var umulig. Og det var det ikke. Vi klarte det jaggu sammen.

Da han brakte sin elskede Mette inn i livene våre, forandret han seg ikke. Han ble bare mer Niels. Lykke! Derfor elsket også vi Mette og tok henne uforbeholdent inn i livene våre. God klem, Mette.

Niels var den vellykkede vestkantgutten som jeg, bråkebøtta fra nord, fikk til å leve livet. Og omvendt. Moren, Gerd, forgudet oss i en sky av filtersigaretter, litersvis av G/T og den hjertelige latteren som aldri var langt unna.

Latter og Niels - noe annet var utenkelig. Som vi lo.

Niels var familien min og her var det ikke noe utenomsnakk. Vi var som regel uenige, men kranglet aldri. Vi «diskuterte» sa alltid Niels, så ble vi alltid enige om et «at dette må vi aldri, aldri diskutere igjen». Og sånn ble det.

Vi var sikkert elsket og hatet på by'n. Men det skal vi ha; vi bråkte aldri og skjønte alltid når nok var nok. Også kunne han jo prate som en som kunne selge sand i Sahara. Absolutt fabelaktig.

Vel Niels, det var det. «Sendt er glemt», sa du alltid. Der var og er jeg uenig. Og du vet innerst inne at jeg har rett, selvsagt gjør du det.

I natt skal jeg drikke meg hinsides full og feire deg, kompis og bror. Hate Vårherre som lar alle drittsekker leve, men ikke du.

Uten deg hadde jeg ikke vært rare greiene. I morgen tidlig er det jeg som er nedi brønnen. Men jeg ser lyset.

Fred over Niels' minne.

Jostein Pedersen

Til toppen