Det er tittelen på en radio- og nettdokumentar fra radiokanalen P3 i fjor sommer, midt i stormen rundt legers rett til å reservere seg mot å henvise til abort.
Lørdag stod Tuva Fossum Fellman (26) på scena under Hellkonferansen i Stjørdal, for å snakke om dokumentaren. Hun har andre «caser» og en kvinne i dokumentaren, men hovedpersonen i historien er Tuva selv.
I møte med sykehus, leger, politikere.
Og hennes egen historie.
Manglet en myk historie
I dokumentaren får vi blant annet høre historien om hvordan 20-åringen første gang går på legekontoret etter en negativ test, og får vite at hun likevel er gravid. Om tida etter både den første og andre aborten. Intervju med leger som er for reservasjonsrett. Diskusjon med politikere.
Til deltakerne på Hellkonferansen fortalte Tuva om hvorfor hun ville lage dokumentaren:
- Det var bare fastleger og politikere som drev og hakket på hverandre. Det manglet historien om å gjøre det. De som hadde stått fram, var liksom så sterke og knallharde. Men jeg tror ikke de fleste kvinner kjente seg igjen i de knallharde debattantene som stod frem, sier Tuva.
- Og så hadde jeg lyst til å forstå. Jeg ville forstå begge sidene av debatten. Jeg var programleder i Juntafil og snakket om alt, men dette syntes jeg fortsatt var vanskelig å snakke om.
Ville være ærlig
Tuva fortalte om de vanskelige samtalene hun måtte ta: Med de to mennene som var involvert i de to graviditetene. Hennes nåværende kjæreste. Og ikke minst familien. Der flere ikke kjente til abortene.
Det var dessuten ikke bare lett å lage dokumentaren.
- Er det verdt det? Det er sånt jeg pleier å spørre meg selv om. Jeg trodde det kom til å bli tungt og jævlig, og at jeg ville få mye negativ respons. Men jeg trodde det kom til å være verdt det, sier hun.
- Jeg vurderte også fram og tilbake hva jeg skulle legge fram. Kunne jeg ta med bare den ene aborten? Ville jeg være hun som hadde tatt to aborter? Jeg forsøkte å snakke om kun én abort, men jeg merket at jeg klarte det ikke. Jeg måtte være ærlig, forteller Tuva.
Ville gjøre det selv
P3-programlederen fortalte om leger som la på røret, og om de som ikke gjorde det. Om leger som snakket om barnemordere og fengselsstraff.
Men også om tilbakemeldinger hun fikk etterpå. Som var i all hovedsak gode:
- Jeg stod opp den morgenen dokumentaren gikk ut, og ventet kritikk, hat, meldinger og sånt. Men det fikk jeg ikke. Direkte til meg kom det nesten bare positive meldinger, støtte og takk. Men kommentarfeltet – det var jeg ikke på, forteller Tuva.
Journalistene i salen hadde flere spørsmål til henne. Som ventet kanskje, om vurderingene rundt at hun som journalist, lagde en dokumentar om seg selv. Hadde hun vurdert å bruke andre til å intervjue seg?
- Jeg ville lage den selv, fordi jeg hadde veldig lyst til å gjøre det. Og så handlet det litt om jeg ville ha kontrollen over det selv. Dette var også veldig personlige ting, forteller Tuva.
Eller bare være journalist og bruke andre caser?
- Jeg følte at det var god grunn til at jeg skulle gjøre det, litt fordi jeg hadde mulighet til å sette det på lufta. Det er mange som har lignende historier, men de har ikke den samme muligheten til å lage en slik dokumenter. Og så ble det et virkemiddel i dokumentaren, at jeg selv lagde den: Jeg hadde lyst til å finne ut av dette, forstå og skjønne hva debatten og uenigheten handler om, sier Tuva Fossum Fellmann.
