Fra øverst til venstre: Fotballspiller Christian Gauseth, reporter Jan Åge Fjørtoft, håndballspiller Mia Svele og kommentatorpappa Bent Svele. Til Høyre nederst: Skribent Andreas Ryen Eidem.
Fra øverst til venstre: Fotballspiller Christian Gauseth, reporter Jan Åge Fjørtoft, håndballspiller Mia Svele og kommentatorpappa Bent Svele. Til Høyre nederst: Skribent Andreas Ryen Eidem. (Foto: Scanpix / privat / kollasj)

DEBATT

Vær varsom-plakaten som papirfly

«Rolleblandinger er blitt den nye normalen i sportsjournalistikken», skriver Andreas Ryen Eidem.

I Eliteserie-runden før landslagspausen ble vi servert et fantastisk intervju med Mjøndalen-spiller Christian Gauseth. Den frittalende spilleren blåste ut mot dommeren etter tapet mot Molde.

Ja, Gauseth ble så sint at han rev ned sponsorveggen bak seg. Fantastisk TV, og etterpå laget Eurosport både to og tre oppfølgersaker som kommenterte opptrinnet. 

Men var vi egentlig vitne til et stunt? Sist sesong jobbet Gauseth som ekspert for Eurosport – var det båndene hans til kanalen som fikk han til å lage en slik scene? Altså, klikket han for klikk?

Andreas Ryen Eidem (36) 

Eidem er spaltist i Medier24. Til daglig er han tekstforfatter i et reklamebyrå i Midt-Norge og har flere års erfaring som journalist i Adresseavisen, lokalavisa Innherred og Trønder-Avisa. 

Det er lett å sitte forvirret igjen som sportsinteressert i dag. For det ser ut til å foregå en evig stollek i idretten og sportsjournalistikken, hvor spillere, trenere og andre hele tida bytter roller og hatter.

Noen bytter også rolle underveis i intervju. Jan Åge Fjørtoft veksler mellom spørsmålsstilling og high five-klasking på sidelinja i Champions League. Kåre Ingebrigtsen dekker Rosenborg som reporter og ekspert før blekket har blitt tørt i forliket han inngikk. TV2s håndballekspert Bent Svele kommenterer datterens håndballkamp uten at kanalens redaksjonelle ledelse synes at det er trøblete. 

Ja, så er nok Vær varsom-plakaten formaninger om unngå rolleblandinger skikkelig kjedelig for den som vil skape masse entusiasme for et «produkt» og selge abonnement. Jeg ser for meg at Vær varsom-plakaten hives rundt som papirfly i norske sportsstudioer mellom slagene.

Det har aldri tidligere vært større behov for å drive kritisk og undersøkende journalistikk om idretten. Jeg tror det er lett for mange redaksjoner å velge bort den tidkrevende journalistikken når lettere saker likevel får mange klikk.

Det åpner for at sportsjournalistikken lar seg koke ned til memes, «sensasjonelle» klipp og kjendiseksperter og egne eksperter.

Her er noen ting jeg gjerne skulle blitt klokere på: Globaliseringen og profesjonaliseringen knekker klubber som er nødt til å oppfylle økende krav og være med på en lønnsvekst som svir. Den tradisjonsrike engelske fotballklubben Bury bikket nylig under. Kan dette skje i Norge? 

Årlig havner flere norske fotballklubber på rødlista til NFF, men vi får sjelden dybdejournalistikk som forklarer uføret stadig flere setter seg i. 

I Europa har flere fotballag solgt navnet sitt til kommersielle aktører for å berge økonomien. Kan noen journalister fortelle oss om vi snart får et Monster Energy Kongsvinger? 

Fotballmagasinet Josimar har ikke vært redd for å ta tak i kontroversielle saker som tradisjonelle medier tilsynelatende har snudd ryggen til. Nå sliter magasinet, og det vil være et stort tap for bredden i norsk sportsjournalistikk om Josimar forsvinner. 

Men noen ganger er brød viktigere enn sirkus, selv om det ikke selger mest.

Til toppen