Veien til helvete er asfaltert med annonsørinnhold

• HEGE SKARRUD, leder i organisasjonen Spire. Kronikken er først publisert hos Bistandsaktuelt og gjengis med tillatelse

Equinor har laget en podkast hvor de forklarer hvorfor de mener olje er viktig også i møte med klimaendringene som den sjøl har skapt. Eller, rettere sagt, Aftenposten har laget podkast for Equinor. Og med det var definisjonsmakta over klima- og miljøkrisa solgt til høystbydende.

Equinors argumenter for hvorfor de skal tømme Nordsjøen og mer til (les: Australbukta) for olje blir lekkert pakket inn, og presentert som rene fakta.

Et av Norges største mediehus velger altså å publisere Equinors svar, mer olje, som uimotsagt forklaring på hvordan vi skal løse klimakrisa. I en global kontekst hvor tilliten til mediene allerede er svekket; hva slags konsekvenser har det? Jeg skjønner at mediene sliter med inntekter etter at internett ble en greie, men det får da være grenser for hvor lite integritet man skal ha.

Reklamefest

Redaksjonen er koblet av, og annonseavdelingen er koblet på. Journalistikken blir sparket ut av podkast-studioet, og inn kommer reklamebransjen. Equinor med sin enorme pengesekk seiler galant inn med sin propaganda og krampaktige forsøk på å gafle i seg mest mulig av kaka.

Equinor brukte i juni bilder fra skolestreikene for klima. «Mange mener vi må slutte med olje. Hvorfor er da Equinor så stolte av sitt nye gigantfelt?» kunne vi lese over et bilde av 20 000 klimastreikende unge.

Unge som krever stans i oljeleting (ja, vi har et tydelig politisk krav på dette som tydeligvis har gått Equinor hus forbi).

Åpenbart hadde ikke disse ungdommene gitt tillatelse til å bli brukt i Equinors sin grønnvaskingskampanje, men havnet likevel på forsidene til flere av landets aviser. Oljebransjen griper tydelig etter halmstrå, men her står vi i fare for at de tar med seg klima og miljø i dragsuget.

Vil ikke media løse klimakrisa?

Det er tydelig at vi står overfor flere problemer i denne saken.

1) Equinor får med sine egeninteresser definere et samfunns- og miljøproblem.

2) Media undergraver sin egen troverdighet når de selger annonsørinnhold og framstiller det som journalistikk.

3) Offentligheten forvirres ytterligere i allerede polariserte debatter.

4) Interesseorganisasjoner som er demokratisk forankra og jobber for å løse samfunns- og miljøproblemene slipper ikke til på lik linje.

Når media tydeligvis ikke har noe problem med å fyre oppunder en falsk debatt om at miljøbevegelsen mener at oljearbeidere skal skamme seg, bør de heller ikke ha noe problem i å tilrettelegge for en rettferdig og ryddig debatt i ettertid. Å la Equinor og Yara definere klimakrise og matsikkerhet gjennom annonsørinnhold er faktisk et demokratisk problem.

Forstå meg rett, det er ikke sånn at vi ikke kan stole på media. Vi kan heldigvis fortsatt stole på media. Men, det er viktig å poengtere at det er svært problematiske konsekvenser med sammenblandingen av betalt annonsørinnhold og journalistiske saker.

Artiklene er visuelt veldig like, og ligger side om side med redaksjonelle saker. Det samme gjelder reklamepodcasten til Equinor. Episodene ligger mellom de vanlige episodene. Kun en kort intro forklarer at dette er annonsørinnhold.

I seks episoder får vi høre rett fra pølseselgeren hvorfor folk skal spise mer pølser.

Verdens rikeste bransje har råd til sånt. Det har ikke den andre stemmen i debatten. Mediene har vært et sted vi kan konkurrere på like vilkår. Alle kan komme på trykk med en kronikk, men ikke alle har råd til seks episoder podkast, distribuert av Aftenposten, med reklame over alle Schibsted sine aviser, på bane, trikk og ved holdeplasser. Her lar Aftenposten den ene siden av debatten kjøpe seg til en sterkere stemme.

Luftslottet er i ferd med å sprekke

Men så kan vi snu på det. Som nevnt tidligere er dette et desperat forsøk fra Equinor. Det er ikke tilfeldig at de kjører en massiv reklamekampanje akkurat nå. Vi er i gang med vår tids viktigste rettssak, Klimasøksmålet. 

Og i et år hvor FN-rapporter og klimastreikere har vært nådeløse i sin kritikk av fossile selskaper. Deres argumenter om norsk olje som den reneste, behovet for å forsyne verden med energi i form av gass, at det finnes ulike meninger der ute – de er i ferd med å falle for sin egen urimelighet. Og feiringa av nok et oljefunn blir mest av alt pinlig.

Fossile brensler sin påvirkning på klimakrisa er ikke en mening, det er fakta.

Når FN sier at vi allerede har funnet mer olje enn hva vi kan brenne for å holde oss under 1,5-gradersgrensa er det en faktabasert uttalelse. Da kan ikke olje- og gassnæringa late som om de ikke hører og fortsette sin ekspansjon til Australbukta og i Brasil.

Steder hvor de drar profitt fra dagens og framtidige generasjoners og biologisk mangfold sitt livsgrunnlag. Equinor sin reklamekampanje her hjemme får med andre ord ringvirkninger også internasjonalt. Olje- og gassindustrien må ta inn over seg dette alvoret.

Med det må også mediene tenke seg om en ekstra gang før de selger definisjonsmakta og legitimiteten sin til høystbydende.