Kulturleder i Romsdals Budstikkes Vera Henriksen
Kulturleder i Romsdals Budstikkes Vera Henriksen (Foto: Jan Inge Tomren)

#MinMetode

Vera Henriksen: – Snakker vi om dypt personlige intervju, er jeg særlig raus med sitatsjekken

Romsdals Budstikkes Vera Henriksen forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det kulturleder i Romsdals Budstikke, Vera Henriksen, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Jeg er levende engasjert i og opptatt av fagfeltet jeg jobber med. Kulturjournalistikken er stadig under press. Jeg jobber i en kulturavis, men må av og til kjempe litt ekstra for stoffet mitt. Noe av utfordringen til kulturjournalistikken er at den blir for ufarlig, tam og koselig i blant. Hvis vi stiller de samme kravene til kultursaker som til annen journalistikk, blir den viktig. Og den blir lest. Jeg liker å tro jeg har teft for hva som kan bli gode debattsaker. I sommer skrev jeg en kommentar som foreslår nasjonalt jazzsenter til Molde. Den nådde helt opp til statsministernivå på bare fire dager. Det var stas. Og litt flaks, hehe.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Faktasjekking. Også av etablerte fakta.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Skråsikkerhet.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Vanskelig å velge! Det er fantastisk å få tid til å sette seg inn i et tema, ha mange kilder, bruke tid på tekst og presentasjon og kanskje jobbe flere i team. Men det er også gøy å kjenne adrenalinet pumpe når det haster å få publisert en nettsak det er konkurranse om - og du blir først. Her blir det et Olebrummsk ja takk, begge deler. 

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Her skulle jeg svart noe revolusjonerende, men må vel innrømme at jeg ikke har så mange utradisjonelle måter. Derimot har jeg ganske mange ulike måter, som spenner fra andre publikasjoner, statistikker og regnskap, til sosiale medier, rent folkeprat og det gode, gamle tipset. 

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Jeg føler ikke jeg trenger noen triks. Men det er en fordel å være god til å prate med folk, i alle samfunnslag. Oppføre seg ordentlig og redelig, og skape rolleforståelse. Det er ekstra viktig når du navigerer i små lokalmiljø. Tillit er noe du bygger og får over tid.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Jeg har opplevd at en kilde klaget inn min avis ved meg til PFU. Det var tilfredsstillende at vi fikk medhold på alle punkt. Samtidig er ingen ufeilbarlige, heller ikke journalister. Vi skal også innrømme feil. Så svaret er, det kommer an på om jeg mener jeg har rett eller har tatt feil, om jeg argumenterer imot eller legger meg flat. Jeg har flere ganger opplevd å bli utskjelt etter noter på telefonen. Da gjelder det å holde hodet kaldt. Første gang fikk jeg vondt i magen. Nå takler jeg det greit. 

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Mest krevende emosjonelt, en feature om englemødre; mødre som hadde opplevd å miste et barn. Det er mange år siden, men jeg glemmer aldri historiene, bildene og de små hånd- og fotavtrykkene. Så kommer vi ikke utenom 22. juli. Til slutt, en tur innom kunstverdenen: Å intervjue kunstnere kan være en skikkelig utfordring. Av og til er det vanskelig å begripe hva de egentlig snakker om. Da pleier jeg å spørre om nettopp det.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– At journalister og/eller hele mediehus har en agenda. 

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Nei. Amerikanske medier har en annen måte å sitere på enn norske. Det er ikke uten videre overførbart. Det er mange fordeler ved vår sitatpraksis, for begge parter, men det har gått litt sport i den. Når en konsertarrangør som har sendt pressemelding vil ha sitatsjekk, har det gått for langt. Det hender jeg spør: Mener du virkelig det er nødvendig med sitatsjekk her? Andre ganger tar jeg selv initiativ til det. Og snakker vi om dypt personlige intervju, er jeg særlig raus med sitatsjekken.

Til toppen