«Uansett hva VG konkluderer i sin gjennomgang, bør saken om dansevideoen føre til en innskjerping og klargjøring av sitatregler i norsk presse», skriver journalist og forfatter Simen Sætre.
«Uansett hva VG konkluderer i sin gjennomgang, bør saken om dansevideoen føre til en innskjerping og klargjøring av sitatregler i norsk presse», skriver journalist og forfatter Simen Sætre. (Øijord, Thomas Winje / NTB Scanpix)

KOMMENTAR

VG-saken må føre til en inn­skjerping av sitat­reglene i norsk presse

«Sitater bør fra nå av dokumenteres bedre, enten med lydopptak eller med bedre notater», skriver Simen Sætre.

  • SIMEN SÆTRE, journalist og forfatter

 

Hva som har skjedd i VGs dekning av dansevideoen med Trond Giske, vet vi ikke før vi har hørt versjonen til journalist Lars Joakim Skarvøy. Vi vet dermed ikke hva kilden Sofie (27) faktisk sa i intervjuet.

Fra Sofies versjon gjengitt i TV2, gjengis det hele slik:

«Sofie nekter for at hun noen gang sa at «det ble litt mye» i den konteksten sitatet hennes ble gjengitt i. [...]

– Da han leste opp artikkelen for meg, sa jeg klart fra om at han måtte fjerne den delen av sitatet. Da sa journalisten at «da ser det rart ut». Jeg svarte at «ja, men da får det bare se rart ut». Han argumenterte mot meg hele veien [...]

– Jeg opplevde at han ikke hørte på meg. Jeg var fortvilet, og jeg ga opp. Til slutt sa jeg «bare skriv hva du vil, for det hjelper uansett ikke hva jeg sier».

Dette er en forhandlingssituasjon av en type som mange journalister vil kunne kjenne igjen, i forskjellige varianter. Forhandlingen er et resultat av to tradisjoner som også har sammenheng med hverandre:

  • Den særnorske sitattradisjonen. Der britiske og amerikanske aviser bruker lydopptak, transkriberer, siterer talenært og gjengir sitatene i hermetegn, forplikter norske journalister seg bare til å «gjengi meningsinnholdet» i intervjuobjektets uttalelser, ifølge Vær varsom-plakatens §3,7. Dette spesielle «sitatet» markeres ved sitatstrek.
  • Den norske praksisen med sitatsjekk. Vær varsom-plakatens § 8 slår fast at «endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil», men dette har sklidd ut. Det finnes nå en utbredt forventning blant kilder om at man kan «fikse på» sitatene sine i ettertid. Å insistere på å gjengi sitater ordrett er blitt vanskelig, fordi kildene oppfatter det som de blir dårlig behandlet («jeg får alltid lov til dette» osv). Dette er blitt vanskelig å argumentere mot, hvis man vil holde på kildene, og la dem føle at de blir realt behandlet.

Resultatet er at det er blitt uklart hva et intervju er, og uklart hva sitatsjekk er. Dette er problematisk fordi:

  • Mange kilder er ikke lenger klar over det selvfølgelige, nemlig at det de sier i et intervju faktisk blir gjengitt ord for ord.
  • Dokumentarisme i skriftlig form er blitt vanskelig, fordi kilder forventer å kunne omgjøre sitater også når de inngår i en dokumentarisk gjengivelse av faktiske hendelser.
  • Pressen sliter med troverdigheten, og denne omtrentlige praksisen fører leserne bak lyset. De antar at det de leser er en gjengivelse av virkelige replikker, mens det like gjerne kan ha vært «fikset» i ettertid.

Den eneste løsningen på dette er en mer stringent sitatpraksis. The New York Times slår fast i sine etiske retningslinjer at:

«Lesere bør kunne forvente at hvert ord satt mellom hermetegn er det taleren eller skribenten sa. The Times ‘rydder’ ikke sitater. Om et intervjuobjekts grammatikk eller smak er upassende, skal man fjerne anførselstegn og parafrasere den upassende passasjen. ‘Omtrentlige’ sitater kan undergrave leserens tillit til The Times.»

Norsk presse bør gå lenger i retning av en slik praksis.

Sitater bør fra nå av dokumenteres bedre, med lydopptak og/eller gode notater. Det bør gjøres klarere overfor alle parter at et intervju er en samtale som skal gjengis korrekt. Til gjengjeld bør det siteres mindre og parafraseres mer.

Sitatsjekk bør få en mindre viktig funksjon. Sjekk av skriftlige svar i e-post er overflødig, og intervjuer tatt opp på bånd bør ikke «fikses på» i ettertid. For øvrig bør sitatsjekk brukes til å orientere kildene om hva som gjengis, og korrigere faktiske feil slik Vær varsom-plakaten fastslår.

Denne oppstrammingen kan ikke gjøres av enkeltmedarbeidere. Den må gjøres kollektivt og tydelig av alle norske mediebedrifter.

Dansevideo-saken er en god anledning.

Til toppen