Kjetil Rolness og VGs artikkel.
Kjetil Rolness og VGs artikkel. (Foto: Kjell Ruben Strøm/Skjermdump)

DEBATT

VG spør som en 13-åring som intervjuer en politiker i skole­avisa

«Torbjørn Røe Isaksen viser sterke følelser i VG. I alle fall på bildene. Mens han sier enkle ting om innvandring som journalisten ikke forstår», skriver Kjetil Rolness.

Spol tilbake til høsten 2015. 5500 asylsøkere syklet eller spaserte over den norske grensen i Finnmark. På det meste over 1100 i løpet av én uke. Til Kirkenes, et samfunn med 3500 innbyggere.

Resultatet ble kaos og gråt. Det ble satt opp telt og containere. Utenriksministeren stilte i Dagsnytt 18-studio for å forklare situasjonen. Det var ikke egnet til å berolige noen.

Børge Brende (H) virket presset, sliten og rådvill. Nesten nummen i forhold til utfordringen. Han henviste til internasjonale konvensjoner. Han snakket om flyktningenes rettigheter. Selv om mange av asylsøknadene var grunnløse. Selv om mange av flyktningen hadde bodde flere år i Russland.

Det er et medieøyeblikk man husker, fordi det rokket ved noe vi tok for gitt:

At Norge hadde kontroll på sine egne grenser.

At styringen av innvandringen ligger hos storting og regjering.

At ikke tusenvis av mennesker med uklar bakgrunn og beskyttelsesbehov kan strømme inn i landet, mens politi og politikere står og ser på.

Så fantes det tiltak likevel. Det kom instrukser og lovendringer. Og plutselig kom ingen lenger syklene over Storskog. Selv liberale Sverige innførte streng grensekontroll, over natten. Det var mulig, uten å bryte flyktningkonvensjonen eller folkeretten. Senere kom i Tyrkia-avtalen. Og så videre.

Noen ynder å se dette som et knefall for innvandringskritiske høyrepopulister. Man kan like gjerne se det omvendt. UDI-direktør Frode Forfang skrev på sin blogg allerede i januar 2016: Ingenting er mer egnet til å skape fremmedfrykt enn inntrykket av en innvandring helt uten kontroll.

Dette er det etter hvert bred politisk enighet om. Alle vil føre en «restriktiv» innvandringspolitikk. Og med FrP ute av regjering, føler arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen behov for å «garantere» at regjeringens innvandringspolitikk vil forbli minst like streng som før. Han sier til VG at vi må ha kontroll med Norges grenser. Asylordningen gir ikke kontroll. Vi må i stedet satse på kvoteflyktninger. Ta imot et antall som er bærekraftig. Og lære av Sverige.

Lederen for Høyres innvandringspolitiske utvalg har vært tydelig før. Og han har rett når han sier at dagens Ap og Sp mener det samme. Man skulle tro poengene var helt ukontroversielle.

Men ikke tydeligvis ikke for VG. Selv om Isaksen understreker at vi bør snakke om innvandring med «innestemme», og unngå å «tenne branner og provosere mange mennesker», så er intervjuet illustrert med portrettbilder der Isaksen selv virker litt ut av kontroll.

På det første bildet ser han sint og irritert ut. På det andre virker han arrogant og avvisende. På det tredje hviler han hodet i hendene, som om han er rammet av tidenes verste hodepine, eller hangoveren fra helvete.

Nei, der verken uvanlig eller galt å bruke «ekspressive» bilder av politikere. Særlig ikke når de «raser» eller er lei seg. Men det er veldig underlig å plukke ut tre såpass ekstreme bilder til å illustrere et intervju med en politiker som maner til sindighet.

Noen kan ha drukket på desken. Men var saken så mye bedre rent journalistisk? Erik Mosveens åpningsspørsmål lød slik:

– Har Erna og Høyre nå sendt deg i krigen for å stoppe en mulig velgerflukt fra Høyre til Frp på grunn av innvandringspolitikken?

Et for så vidt et betimelig spørsmål, siden Isaksens utspill kommer dagen etter en jubelmåling for FrP, og desto mer begredelige tall for Høyre. Men senere kommer dette:

– Er det en dreining i Høyre i retning av Frps retorikk, som for eksempel at høy innvandring skaper konflikter i samfunnet?

At høy og rask innvandring – fra fattige land i sør – kan skape konflikter i samfunnet, er verken «retorikk», eller noe FrP har funnet på. Det er godt etablert i forskning. Og i svenske erfaringer. Noe Isaksen understreker:

«Høy innvandring over tid er ikke bærekraftig fordi du får store utfordringer med blant annet integrering. Som vi ser nå i vårt naboland Sverige, som har hatt en meget høy innvandring de siste 20 årene.»

Men når Isaksen sier til VG at Sverige valgte en dårlig løsning med å føre en veldig liberal asylpolitikk over veldig lang tid, kommer dette oppfølgingsspørsmålet:

– Hvorfor mener du at det er en dårlig politikk?

Det er sånt man spør om hvis man er 13 år og intervjuer en politiker for skoleavisa. Eller hvis man ikke lyttet til hva intervjuobjektet nettopp sa. Eller hvis man ikke selv vet noe særlig om emnet. For Mosveen smetter inn denne påstanden underveis:

– Nå har antallet vært lavt i flere år?

Hva betyr «lavt»? Lavt i forhold til det ekstreme toppåret i 2015, de 30.000 kom? I dag publiserte UDI en statistikk som viser at Norge har gitt asyl til over 50.253 – femti tusen to hundre og tre – personer fra 2014 til og med 2019. Asylankomstene er gått ned, men Norge ligger nå på europatoppen i mottak av kvoteflyktninger. I tillegg: 11600 kom på familiegjenforening i fjor. 20.500 fikk permanent oppholdstillatelse. 6000 flere enn i året før. 13.200 utlendinger fikk norsk statsborgerskap. 3000 flere enn i året før.

Dette er svært høye tall, både i Norges egen historie, og i forhold til sammenlignbare land. Like fullt leser vi stadig vekk i norsk presse at innvandringen nærmest er stoppet opp. Og en av landets mest erfarne politiske journalister ser ut til å tro det samme.

Hadde Mosveen vært på ballen, burde han heller spurt statsråden hvorfor vi skal tro at regjeringen fører en restriktiv innvandringspolitikk når tallene tilsier det motsatte. Det samme spørsmålet burde han ha stilt til FrP, som hadde vakten under norgeshistoriens største innvandringsperiode.

Men det gjør verken han eller andre i norske riksaviser. Torbjørn Røe Isaksen sier i intervjuet: «Vi må diskutere innvandring som et hvilket som helst annet politikkområde.» Dette er problemet. I de store mediene er ikke innvandring et vanlig politikkområde, basert på fakta og resonnementer, dekket av journalister med fagkunnskap, som kan stille de relevante og opplysende spørsmålene.

Det er i stedet et område der journalister hver eneste gang starter på bar bakke, med blanke ark, klar for å snakke om retorikk og partikonflikter, framfor sak og samfunnsutvikling. Og kommer man hjem med sitater uten tilstrekkelig temperatur, kan det kompenseres med outrert og tendensiøs bildebruk.

Men noen av oss foretrekker selv en karikatur av den sindige Isaksen framfor Brendes handlingslammede fjes i 2015.

Til toppen