VGs politiske reporter Eirik Mosveen i Aftenposten? WTF?!?!

WTF?!?

Ikke nok med det. Samme dag var samme reportasje presentert over to sider i VGs papirutgave. I tillegg ble reportasjen distribuert via nettavisen for økonomi og næringsliv, E24, Schibsted-familiens digitale utfordrer til Dagens Næringsliv (DN). Samme reportasje kunne også leses på Stavanger Aftenblads nettsider. E24 er blitt til en felles storsatsing på økonomi og næringsliv i Schibsteds norske mediehus.

Jeg er ikke spesielt opprørt over dette, men synes det er verdt å merke seg som et varsel om skiftende tider i mediebransjen. Det er ikke lenger bare snakk om konsolidering av mediebransjen, men konsolidering av journalistikken.

Når jeg velger å eksemplifisere dette gjennom Eirik Mosveen er det fordi han under min «regjeringstid» i VG var en av redaksjonens aller mest kritiske stemmer mot at nyhetssaker skulle publiseres på VG Nett – attpåtil uten brukerbetaling. Samtidig ble han den første som publiserte en politisk mega-nyhet (Thorbjørn Jaglands avskjed som Aps statsministerkandidat) direkte via mobiltelefonen. Mange år er gått siden Mosveens opprør mot nettpublisering og forandring er som kjent Verdens Gang.

«Einar i tre kanalar»

Som kringkastingssjef utvidet Einar Førde i 1993 radiotilbudet til tre kanaler under slagordet «Einar i tre kanalar». Nå kan vi altså lese Eirik Mosveens sak om Oljefond-ansettelsen i «tre kanalar». Minst.

Lørdag var papiraviser og nettaviser for øvrig preget av nyheten om Petter Northugs villmannskjøring under mistanke om kokainrus. Og det var interessant å merke seg at Aftenpostens nettside inneholdt en kommentarartikkel av Birger Løfaldli, som er Adresseavisens sportskommentator. 

Som en ihuga RBK-supporter leser jeg samtidig at VG og Adresseavisen skal samarbeide om å sende Europa-kvalifiseringskampene til Trondhjems stolthet.

Stoffutveksling mellom mediehus er ikke noe nytt i norsk presse. Mellom aviser som Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Adresseavisen.

Mellom VG og en rekke nordnorske aviser. Samme sak i Aftenposten og VG er imidlertid noe ganske nytt og som for et tiår siden virket helt utenkelig, selv om det var en våt drøm hos noen synergikonsulenter i Schibsted-systemet.

Uavhengig journalistikk

Ideen om redaksjonell uavhengighet er en av grunnpilarene til mediekonsernet Schibsted.

Beskyttelsen av spesielt Aftenposten og VGs frie og uavhengige redaksjoner er nedfelt i vedtektene. Tinius-stiftelsen er opprettet for å ivareta dette hensynet gjennom negativ kontroll som konsernets største eier.

Redaksjonell uavhengighet handler om å bevare integritet og ulike perspektiver på samfunnsutviklingen. I norsk mediepolitikk er bevaring av «mediemangfold» et sentralt begrep. Spørsmålet er om konsolideringen av journalistikken er et bidrag til dette formålet.

«Konsolidering» er et uttrykk som benyttes mest i forbindelse med økonomiske termer.

Det betyr «å styrke, gjøre mer solid, slå sammen». Når Facebook og Google stikker av gårde med 6 milliarder annonsekroner uten å betale for seg – verken i form av vederlag eller skatt – oppstår et sterkt behov for konsolidering innen mediebransjen. Derfor er vi vitne til at tre–fire mediekonsern deler norgeskartet mellom seg.

Samordning gir mulighet for synergigevinster i form av felles annonsesalg og -produksjon, felles HR-løsninger, økonomi og regnskap, felles sideproduksjon og desker, trykkeri, IT mv. Felles enhet for analyse og utvikling er også blitt mer vanlig. Sjelden felles journalist eller felles redaktør.

Felles redaktøransvar

Men vi har sett tendenser til å samle flere avistitler under et felles redaktøransvar. Schibsted forsøkte dette i et knippe små lokalaviser på Sørlandet, men det fungerte dårlig. En sentralt plassert ansvarlig redaktør hadde såkalt «tilstedeværende redaktør» som sto for daglig drift av lokalavisene. Jeg må innrømme at jeg trodde tittelen var en vits første gang jeg hørte om den. Lokalavisens redaktør må fremstå som en profil i lokalsamfunnet, en person som brukerne kjenner identiteten til.

Konsolideringen pågår for fullt også i den svenske mediebransjen, som i utgangspunktet består av flere mediekonsern. Bonnier er gått inn i lokalavismarkedet i samarbeid med bl.a. norske Amedia om MittMedia. Her var det en tid snakk om å etablere felles kulturredaksjoner for et stort antall lokal- og regionaviser. Norske Polaris er blitt største eier i Stampen på den svenske vestkysten. VG og Aftonbladet samarbeider om digital utvikling i Schibsted. NWT i Karlstad er storeier i Schibsted og Polaris. Båndene knyttes også på tvers i det skandinaviske mediemarkedet. 

Det er rimelig å forvente at denne utviklingen også vil knytte journalistikken i ulike mediehus nærmere sammen. Da blir det viktig å opprettholde evnen til å se på saker og hendelser med ulike perspektiv. Ellers vil den levende samfunnsdebatten forvitre og bli overlatt til polariserte poster i sosiale medier.

E24 utfordrer DN

E24 er omsider blitt et skikkelig samarbeidsprosjekt i Schibsted, slik det opprinnelig var tenkt ved etableringen i 2006. Med støtte av trafikkmaskinene til VG og Aftenposten var planen å utfordre DN digitalt. Men Aftenposten trakk seg ut av dette samarbeidet etter kort tid, fordi avisen ville levendegjøre stabens ambisjoner om å bli en ledende nasjonal kilde til nyheter om økonomi og næringsliv. DN var sterk på papir, men svakt posisjonert digitalt. Nå kan det kanskje hende at nysatsingen på E24 vil fremtvinge konsolidering av næringslivsjournalistikk.

Konkurransebildet i mediebransjen er blitt kraftig endret under den digitale transformasjonen. Dagbladet og Se og Hør har havnet i samme seng, Magasinforlaget Egmont og TV 2 har felles eiere. Polaris og Amedia deler lokalavismarkedet mellom seg, men konkurrerer sjelden direkte. Mentor Medier lager felles dagsavis for byer som Oslo, Stavanger, Drammen og Fredrikstad. Og midt i butikken står elefanten NRK.

På lengre sikt vil nok konkurransen om nasjonale nyheter utvikle seg til et oppgjør mellom Schibsted og NRK. Jeg forventer at VG på nett i tekst, lyd og levende bilder vil bli en spydspiss i denne konkurransen.

Den mediepolitiske utfordringen blir å sørge for like vilkår i konkurransesituasjonen mellom en sterk statlig, og en privat aktør i dette bildet.