Faktisk.no-redaksjonen fra venstre: Jari Bakken, Kristoffer Egeberg, Maren Sæbø, Tore Bergsaker, Silje S. Skiphamn, Geir Molnes, Eva Akerbæk og Mina Liavik Karlsen.
Faktisk.no-redaksjonen fra venstre: Jari Bakken, Kristoffer Egeberg, Maren Sæbø, Tore Bergsaker, Silje S. Skiphamn, Geir Molnes, Eva Akerbæk og Mina Liavik Karlsen. (Erik Waatland)

KOMMENTAR

Vi begynte å faktasjekke i Norge for nøyaktig ett år siden. Og vi kan fastslå at de som spådde vår snarlige død tok feil

«Samtidig står utfordringene i kø», skriver redaktør Kristoffer Egeberg i Faktisk.

  • KRISTOFFER EGEBERG, redaktør i Faktisk.no 

 

Redaktør Kristoffer Egeberg i Faktisk. Bilde: Erik Waatland

Det har vært utfordrende å starte Norges første faktasjekkorganisasjon. Men også utrolig spennende.

Ett år etter lansering kan vi fastslå at de som spådde vår snarlige død tok feil. Samtidig står utfordringene i kø.

Det er i dag ett år siden vi ble lansert som landets første dedikerte redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten. Vi er en liten og uavhengig redaksjon, som dyrker en spesialisert sjanger innen den undersøkende journalistikken.

Den hadde liten utbredning i Norge.

Det merket vi godt allerede før vi startet. Kritikken satt løst, der enkelte kanskje først og fremst manglet kunnskap om hva faktasjekk er, og motivene bak.

«Dere skal da ikke faktasjekke oss? Dere skal jo bare jakte på ‘fake news’» sa en partirådgiver på Stortinget da vi tok kontakt.

Ettersom lanseringen skjedde midt i stortingsvalgkampen, var det naturlig å begynne med faktapåstander i partiledernes valgkamputspill.

Det ble raskt klart hvor uvant det var for politikerne som ble sjekket.

Flere ga uttrykk for misnøye fordi de plutselig måtte lete frem faktagrunnlag for det de sa. Andre mente vi måtte skjønne at en ikke kunne ta dem på ordet, men akseptere at overdrivelser og usannheter er en naturlig del av det politiske spillet.

På tvers av partilinjene kunne kamphanene samle seg om en ting:

Å faktasjekke påstander i politikken var en uting, og ville bare gjøre valgkampen kjedelig og forflate debattene. Enkelte gikk så langt som å påstå at vi ville gjøre politikerne redde for å uttale seg offentlig, og at vi derfor ville bli et demokratisk problem.

Det er lite som tyder på at det har gått den veien.

Politikken har ikke blitt skadelidende av at vi korrigerer påstander som at det ikke er blitt skapt jobber mens Frp har sittet i regjering, eller at andelen sysselsatte faller og faller. Dette er ikke politiske meninger men faktapåstander som er helt feil. Det er vår jobb å påpeke.

Folk bør få vite det når en minister foreslår lover basert på forskning som ikke eksisterer. Da kan han ikke hevde at vitenskapen gir ham rett. Folk bør også få vite at det er helt feil når profilerte politikere påstår at sykehjemspasienter i Oslo kastes ut for å sikre utenlandske tiggere et godt sted å bo.

I den grad vi skal mene noe om politikk, er det at den bør være faktabasert.

Faktasjekk er en sjanger utviklet nettopp for å ettergå fakta - og vise deg og meg hvor du finner dem. Ett år etter oppstarten opplever vi politikere som takker oss for innsatsen, nettopp fordi vi bidrar til å opplyse ordskiftet i en tid der debatten synes vel følelsesladd og polarisert.

Ikke minst opplever vi at embetsverk og forskere takker oss fordi vi tar arbeidet deres på alvor og fremmer fakta fremfor følelser. 

I starten ble vi også kritisert av profilerte redaktører og mediefolk, som mente Faktisk ville skade mediene ved å ettergå påstander i journalistikken. At vi sto i fare for å paralysere journalister over hele landet og gjøre dem mindre maktkritiske.

Den maktkritiske journalistikken har imidlertid ikke tatt skade av innsatsen vår.

Journalistene i Dagens Næringsliv fremstår verken som paralyserte eller servile, etter at vi for nøyaktig ett år siden ga dem «Faktisk helt feil» på at Stortinget hadde ansatt egen konditor for å bake franske makroner til de folkevalgte.

Tvert om har de levert maktkritisk gravejournalistikk i verdensklasse - som avsløringene rundt Boligbygg i Oslo og manipuleringen av Tidal-tall.

Vi har faktasjekket en lang rekke medier, inkludert våre egne eiere. Det har ganske sikkert vært ubehagelig, men det har også vært på sin plass.

I likhet med politikerne har også vi i mediene godt av å ta noen forbehold når vi jobber frem overskriftene.

Faktisk.no. Bilde: Pedersen, Terje

Så har vi selvfølgelig fått velrettet og fortjent kritikk.

Som med alt annet nytt, måtte også vi prøve oss frem i starten. Vi måtte bli flinkere til å velge ut påstander, og forklare hvordan vi oppfattet dem og hvorfor nettopp disse var viktige å faktasjekke. Noen av påstandene var nok i grenseland for hva som egner seg til faktasjekk.

Kanskje fordi de var for ulne og lite konkrete. Det var også påstander som vi burde ha lagt bort fremfor å bruke tid på. Rett og slett fordi de ikke lot seg ettergå eller var viktige nok.

Vi var nok også for pirkete, der påstander vi vurderte som «helt feil», like gjerne kunne blitt vurdert som «delvis feil» i dag. Og som flere kritikere påpekte - ikke alle påstander egner seg for en så kategorisk konkludering.

Derfor utviklet vi et eget artikkelformat, fristilt fra vår skala, der en påstand kan belyses uten å konklusjon for å opplyse debatten og forhåpentligvis gjøre folk klokere. Det syns vi har vært et vellykket grep.

Vi var også usikre på hvor komplisert vi skulle gjøre det. I starten prøvde vi å forenkle noen av våre gjennomganger fordi vi trodde de ville bli for lange og for kjedelige.

Jeg trodde aldri vi skulle bli kritisert for å ikke bruke nok plass på å forklare forskjellen på median- og gjennomsnittsfravær, eller mellom brutto- og netto vekst i sysselsettingen.

Likevel merker vi at mye av den innledende kritikken har stilnet etter at politikere, redaktører, mediemenere og folk flest har blitt vant til oss. Forhåpentligvis skjønner de mer av hva faktasjekk er og hvordan vi jobber.

Det som er viktig å påpeke er at vi hele veien har opplevd en voksende underskog av støttespillere. Vi har fått mange venner som møter utfordringene sammen med oss.

Dette er vanlige folk fra alle samfunnslag og politiske retninger som ønsker oss velkommen og setter pris på det vi driver med.

Det siste året har vi nådd 2,5 millioner unike brukere på nettet, og hatt nesten ni millioner sidevisninger på våre 223 faktasjekker og saker. Vi syns ikke det er så verst for et nyetablert nettsted i en spesialisert nisje.

Vi ser også at de fleste leser langt forbi påstand og konklusjon. Folk leser de lange gjennomgangene. Og vi ser at de bruker innholdet videre når saker diskuteres på Facebook og Twitter.

Det er oppløftende å se hvor mange som virkelig bryr seg om fakta, og hvordan fakta skal forstås. Det gjør at vi stiller med et bredt mandat når vi utvikler oss videre.

Utfordringene står nemlig i kø. I juni kunne vi avsløre at de mest delte norske nettsakene i mai var oppdiktede tullesaker uten rot i virkeligheten. Men mange gikk fem på og trodde på dem.

Bak disse sakene står nyhetsklingende nettsteder som Dagmagasinet.com, Nyhetsbildet.com og Ukensnytt.com. Det er sider som nesten utelukkende dikter opp saker for å få de til å gå viralt i sosiale medier.

Du har kanskje selv sett sakene bli delt av venner og bekjente på Facebook: At du kan få bot for å gå med utenlandske flagg på 17. mai, eller spise deg full på Smirnoff-is i sommer. Kanskje ble du skremt av hvithaien som ble filmet utenfor Stavanger, meldingen om kjempebrennmaneter langs norskekysten, eller nye arter med livsfarlige veps som har funnet veien fra Afrika til norske skoger.

Ble du provosert av den 6 år gammel flyktningen i Sverige som viste seg å være en 35 år gammel kortvokst fra Syria? Eller mannen som voldtok ei ku fordi han mente det var reinkarnasjonen av hans avdøde kone?

Dette var tull alt sammen, forkledd som nyhetsartikler på nettsider opprettet utelukkende for å lure deg til å klikke inn.

Bare siden vi startet arbeidet for et år siden, har det dukket opp en rekke slike sider. Vi omtaler dem som løgnfabrikker, for det er hva de er. De lurer oss til å klikke inn og dele videre slik at også våre venner klikker og deler.

Og for hvert klikk tjener de penger på annonsene i sakene. Man så det under presidentvalgkampen i USA, der arbeidsledig ungdom i den makedonske byen Veles tjente store penger på å fabrikere slike løgnsaker til intetanende velgere på den andre siden av Atlanterhavet.

Ungdommene hadde ikke et politisk motiv, men et økonomisk motiv. De så at Donald Trumps velgerskare ga flest klikk, og rettet seg derfor inn mot dem. På denne måten ble den mest delte saken under presidentvalgkampen en oppdiktet nyhet om at paven støtter Donald Trump.

Og nå er det altså slike oppdiktede saker som deles mest også i Norge.

Så er det kanskje ikke så farlig om noen tror de kan få kjøpe vodka-is på polet. Men det er urovekkende hvis du ikke lenger klarer å skille mellom slike løgnfabrikker og ekte nyhetskanaler.

Alarmen bør gå når vi blir sinte over urett som aldri har skjedd, eller redde for farer som ikke eksisterer. Det blir alvorlig når vi lures til å bli rasende, og selv ikke etter at løgnen er avslørt klarer å legge raseriet bak oss - «Fordi det kunne jo ha vært sånn?».

Vi så det like etter presidentvalgkampen i USA, da 28 år gamle Edgar Maddison Welch avfyrte flere skudd inne i pizzarestauranten Comet Ping Pong, for å redde barn han trodde Hillary Clinton og Demokratene holdt som sexslaver i kjelleren.

Det var en konspirasjonsteori som florerte på internett under valgkampen. En av de mest delte, som skapte stort engasjement og som flere valgte å tro på. Welch trodde han skulle bli en helt ved å redde barna, og innså for seint at han hadde blitt lurt.

Heldigvis overga han seg før noen kom fysisk til skade, og soner nå en dom på fire år i fengsel.

Det er nettopp vårt ektefølte engasjement - spesielt på sosiale medier -  som får oss til å klikke, bokstavelig talt. Og det er blitt en gullgruve for dem som vet å utnytte det.

Hjerter og sinnafjes gir delinger og klikk. Det har mange kyniske aktører forstått, ikke bare løgnfabrikkene som gjør det for å tjene penger.

Populisme, resistens mot fakta og mengden feil- og desinformasjon i vår daglige nyhetsstrøm utgjør etter vår mening en alvorlig trussel mot samfunnet, institusjonene og demokratiske prosesser.

Autoritære regimer og populistiske ledere utnytter den usikkerheten og forvirringen som oppstår. De angriper blant andre journalister og medier som avdekker kritikkverdige forhold eller påpeker ubehagelige fakta.

Konspirasjonsmiljøer utfordrer forskning og vitenskapelige sannheter, der nær sagt alt det etablerte kan tolkes som kompliserte løgner ment til å føre folket bak lyset.

Gjerne for å tjene en agenda som ofte er mer konspiratorisk enn konspirasjonen i seg selv.

De spiller på følelser fremfor fakta, og det er veldig effektivt. Folk har ikke nødvendigvis blitt mindre kritiske, men informasjonsstrømmen har blitt større, mer uoversiktlig og langt lettere å manipulere.

De fleste av oss leser bare overskrifter og scroller videre. Er det en venn som har delt det, trykker vi gjerne på like og deler videre. Ukritisk.

Det er det som er problemet.

Så er det absolutt grunn til å kritisere de tradisjonelle mediene for å utnytte de samme virkemidlene, og spille på de samme følelsene.

Det er ingen tvil om at vi de siste 20 årene har vært gjennom en internettrevolusjon, der de store og etablerte mediene tidvis har gått foran som dårlige forbilder. «Du vil ikke tro» hvor mange eksempler det finnes på saker der det å være først ute, få flest mulig klikk og størst mulig engasjement har vært viktigere enn presisjon, kvalitet og anstendighet.

Dette ser heldigvis ut til å snu.

Utbredelsen av abonnementsløsninger, og nye metoder for å måle effekten av annonser på nett, har gjort at unikt innhold og kvalitet er blitt viktigere enn raske klikk.

Det har vært en merkbar kvalitetsendring bare de siste årene, der god, kritisk og undersøkende journalistikk prioriteres stadig høyere i de fleste redaksjonene. Det gjøres fortsatt feil.

Vi har avdekket mange i løpet av vårt første år i Faktisk.no. Men feil og slurv i mediene er ikke det samme som «falske nyheter».

Feilinformasjon er heller ikke det samme som desinformasjon, og i motsetning til løgnfabrikkene som nå skamløst topper delingslistene i Norge, holdes ekte journalister og medier ansvarlige for feilene de begår.

De har et lovverk og etiske normer å forholde seg til. Likevel kan de også med fordel bli enda mer åpne om metoder og valg.

Der prøver vi å gå foran som et godt eksempel.

Der har også internett vært en utvilsom fordel. Kilder er ikke lenger eksklusive. Nettet har gjort det mye lettere for folk å ettergå journalistene selv. Det er i dag nesten umulig å gjøre feil uten at noen oppdager og varsler om dem. Gjerne i full offentlighet.

Det har vært skjerpende på journalistisk presisjon. Der føyer Faktisk.no seg inn i rekken av virkemidler.

Samtidig ser vi det som vår oppgave å bidra til å øke folks medieforståelse og evne til å være kildekritiske.

Det mest effektive våpenet mot løgnfabrikker og propaganda er om vi alle slutter å spre usannhetene videre.

Til toppen