Bjørn Åge Mossin.
Bjørn Åge Mossin. (Foto: Privat)

DEBATT

Vi er i ferd med å bli en nasjon av tenkere. Det gjelder dessverre også journalistene

«Hva tenker du…?»-spørsmålene florerer. Det er en betenkelig utvikling, skriver Bjørn Åge Mossin.

  • BJØRN ÅGE MOSSIN, spaltist

Det er mye som kan irritere en aldrende bladfyk. Redaksjonelle prioriteringer og språkbruken i dagens medier er gode kandidater. Når det gjelder det siste, så ser det heldigvis ut til at “Hva føler du…?”-spørsmålene taper terreng.

Bjørn Åge Mossin

Pensjonert bladfyk med mangeårig pressebakgrunn fra fagbladet Journalisten, Dagsavisen og i en rekke verv i NJ.

Til gjengjeld har jeg de siste 5-10 årene registrert en sterkt økende bruk av det jeg vil kalle tenketøv. Ikke minst i intervjusituasjoner.

Irritasjonen meldte seg for fullt igjen da jeg lyttet til lørdagens utgave av NRKs Ukeslutt. Reaksjonen gikk ikke på innholdet i programmet, for temaene var greie nok. Men utover i sendingen kom de språklige irritasjonsmomentene tett: “Hva tenker du…?” og “Jeg tenker at…”. Både programlederen og flere av de intervjuede veltet seg i disse misforståtte anglisismene.

Vi tar fasiten med en gang: Å tenke er ikke det samme som å mene.

 

Blir språknorm 

Gjester i TV-studio, utøvere på sportsarenaen og politikere i Stortingets vandrehall utsettes daglig for denne typen tankegranskning. Og de svarer ofte med samme ordvalg. Ut kommer mer eller mindre interessant tankespinn. Denne høyst betenkelige utviklingen i norske medier er godt synlig for alle som følger med.

Tenkeformuleringene brukes hyppig av journalistene i NRK, landets største og viktigste mediebedrift. Bruken er så gjennomført på alle flater at man nesten får mistanke om at det har gått ut et språkdekret fra sentralt hold. Dagsnytt 18 fungerer som den reneste tenketanken. Der har både programledere og gjester i mange år vært preget av smittsom, språklig tenkemote. Det er selvsagt ikke like ille i hver sending, men sjekk gjerne selv over litt tid.

Men “Hva tenker du…?”-spørsmålene florerer også hos andre innflytelsesrike medier over hele landet, som TV 2, P4, nærradioer og i store og små papir- og nettaviser. Tenketøvet gjentas og gjentas og innarbeides dermed som språknorm. Det burde gjøre noen hver betenkt.

I spøkefull forstand kan man jo lure på når denne tenkningen egentlig foregår. I samme øyeblikk som man svarer “Jeg tenker…”? Da er i tilfelle budskapet ikke spesielt gjennomtenkt. Men den som intervjues har kanskje tenkt gjennom temaet på forhånd? I så fall blir det feil at man tenker i presens. Da er man ferdig med å tenke og mener forhåpentlig det som sies.

 

Anglisismer

Tenke seg til, pleide min mormor å si når hun ble i overkant skeptisk til noe eller noen. Man kan være kritisk til at nordmenn ser for mye på amerikanske og engelske TV-serier, blir anglofile i hodene sine, annekterer det mest brukte engelske banneordet på fire bokstaver og tankeløst utvikler norsk språk i retning en amerikansk dialekt.

Det er minst like skuffende at journalister og andre språkrøktere bidrar til å infisere språket med anglisismer som fungerer feil på norsk. For jeg er ganske sikker på at den motepregede bruken av “Hva tenker du…?” skyldes en sløv direkteimport fra engelske "What do you think?”. Engelskmennene mener jo ikke at de bokstavelig talt er i ferd med å gjennomføre en tankeprosess når de svarer “I think that…”. De snakker om hva de mener/synes/oppfatter/tror.

Det var den lingvistiske misforståelsen. Så til det journalistfaglige.

 

Retorisk reservasjon

Det er pinglejournalistikk å bruke en så ullen og lite forpliktende spørsmålsform som "Hva tenker du…?" når man intervjuer politikere og andre maktpersoner. De bør i stedet utfordres direkte på hva de konkret mener, gjør eller ikke gjør. La oss få fram det håndfaste. Ikke hva folk sysler med av tanker, for da risikerer vi samtidig å tilsløre oppfølgingsalternativene.

Journalister som bruker “Hva tenker du…?”-varianten gir intervjuobjektene en gyllen mulighet til å gi uforpliktende svar. Spesielt hvis de som intervjues ikke ser seg tjent med å si rett ut hva han eller hun egentlig mener om en sak. Og det hender jo.

De med makt kan bruke “Jeg tenker at…”-svar som en retorisk reservasjon. Altså at svaret presenteres som noe man bare tenker på og vurderer. Dette gjør det lettere for dem å unngå - og aktivt vri seg unna - mer forpliktende svar.

 

Uten omveier

Men det er jo meningene, oppfatningene og handlingene vi er interessert i å få avklart - uten omveier.

Noen velger kanskje “Hva tenker du…?”-varianten fordi den er mykere og mindre provoserende enn mer direkte spørsmålsformer. Håpet er vel i så fall at dette skal bidra til at intervjuobjektene lettere åpner seg. Feil tankegang, mener jeg.

Også i sports- og underholdningsjournalistikken er det sløvt å terpe på hva utøverne tenker i sitt stille sinn.

 

Cogito, ergo sum

Den menneskelige tankevirksomheten har naturlig nok opptatt filosofer opp gjennom tidene. Blant dem en av de viktigste tenkerne, franske René Descarte (1596-1650). Hans grunnsetning “Cogito, ergo sum” - “Jeg tenker, altså er jeg” - regnes som et utgangspunkt for å vite hva vi kan si med sikkerhet.

Men det er grunn til alvorlig ettertanke hvis øyeblikkstenkning blir viktigere enn meningene og handlingene.

Eller hva mener du?

Til toppen