Denne artikkelen trigget en kronikk fra Dona Gashi sommeren 2018. Ett år senere har situasjonen ikke blitt noe bedre, mener samfunnsdebattanten.
Denne artikkelen trigget en kronikk fra Dona Gashi sommeren 2018. Ett år senere har situasjonen ikke blitt noe bedre, mener samfunnsdebattanten. (Foto: Skjermdump fra en NRK.no-artikkel i 2018 og Privat)

DEBATT: Representasjon:

Vi innvandrere blir kun snakket med når tema er islam, muslimer eller rasisme

«Hva betyr det når mediene tar selvkritikk for manglende inkludering av kilder med innvandrerbakgrunn, men ikke gjør noe med situasjonen i praksis», spør samfunnsdebattant Dona Gashi.

  • Endret
  • DONA GASHI, barnevernspedagog, samfunnsdebattant og kunstner

 

For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg en kronikk i NRK ytring, som reaksjon på en artikkel nettsiden hadde publisert en uke i forveien.

Min kronikk handlet om norske mediers manglende dekking av innvandrerstemmer.

Jeg skrev om at vi innvandrere kun blir snakket med når tema er islam, muslimer eller rasisme og at ingen spør oss om klima, politikk eller andre vanlige saker som angår oss alle.

Ifølge artikkelen nrk.no publiserte i forkant av min kronikk, viste en analyse av 12.000 artikler i sju papiraviser og seks nettaviser at innvandrere i liten grad blir brukt som kilder i nyhetssaker.

I skrivende stund kan du på nrk.no sin «Ytring»-side bla tilbake til slutten av april, gjennom om lag 100 kronikker med bred og spennende tematikk. Det skrives om alt fra miljø, likestilling, dating, politikk, utdanning, helse, teknologi, kunst og kultur, dyrevelferd og Märtha Louise.

Jeg har selv sendt inn flere kronikker i løpet av året med tema klima, kunnskap, oppdragelse og emosjonell intelligens, men NRK Ytring har ikke vært interessert i å publisere noen av dem. 4 av de 100 kronikkene som ligger ute på NRK Ytring akkurat nå, er forfattet av noen med innvandrerbakgrunn.

NRK-artikkelen fra 2018 viser til at andelen innvandrerkilder står for cirka to prosent, på tross av at folketallet viser at personer med innvandrerbakgrunn per januar 2019 utgjør 17,7 prosent i Norge. 

Med sine fire kronikker forfattet av innvandrere har NRK Ytring altså økt antallet fra to til fire prosent, men ligger fortsatt langt bak en reell representasjon av innvandrere i mediene. Og kan noen gjette tematikken i de fire kronikkene NRK Ytring har publisert?

Ikke overraskende er tematikken selvfølgelig rasisme, integreringislam og integrering igjen. (Her regner jeg ikke med de to skribentene som er adoptert og NRK sin egen Lars Nehru Sand). 

Dette får meg til å undre over om det er slik at det er få skribenter med innvandrerbakgrunn som skriver om annet enn innvandring eller om Nrk.no siler ut innvandrere som mener noe utenfor den «typiske innvandrer»-boksen?

Og gjør andre mediekanaler det samme?

Hvor mange andre minoritetsstemmer med kompetanse og skriveferdigheter til å mene noe om samfunnet blir holdt utenfor de store mediekanalene og den offentlige debatten til fordel for å opprettholde stereotypier? 

Det er påfallende at nrk.no selv tok til ordet for å belyse manglende representasjon av personer med innvandrerbakgrunn i mediene, for så kun å tilby skrivedyktige debattanter med minoritetsbakgrunn stort sett de eneste rollene de noen gang har fått lov til å spille i offentligheten, de islam-kyndige, de rasismeutsatte og de med meninger om integrering.

Personlig higer jeg desperat etter å få lov til å høre om tinder-erfaringene til pakistanske Fatma og polske Marcin sine tanker om global oppvarming. Over 100.000 innvandrere i Norge kommer tross alt fra Polen og alle disse kan ikke være byggearbeidere. Til sammenligning er jeg en av omtrent 14.000 kosovo-albanere i Norge. Matematisk burde det dermed finnes minst sju innvandrere med bakgrunn fra Polen som er dyktige samfunnsdebattanter. 

Jeg har ingen tro på at nrk.no eller andre medier med vitende vilje holder flinke samfunnsdebattanter med innvandrerbakgrunn utenfor, men jeg tror at det handler om manglende vilje til å ta tak i problemet på en bevisst måte.

Det er et problem at politikere, mediefolk og store bedrifter har blitt så flinke til å si de rette tingene uten å kunne vise til konkrete tiltak. Alle er for likestilling, likeverd og like muligheter. Ingen støtter rasisme, diskriminering eller utstøting. I teorien. Men hva forteller handlingene?

Hva betyr det når klesbutikker selger «bærekraftig» mote, når problemet ikke lenger bare handler om klesproduksjon men overforbruk? Hva betyr det når politikerne hyller ungdommenes klima-engasjement men politikken ikke følger etter? Og hva betyr det når mediene tar selvkritikk for manglende inkludering av kilder med innvandrerbakgrunn, men ikke gjør noe med situasjonen i praksis? 

Det finnes en grense for hvor mye tomme ord kan fylle et rom som krever handling. Mediene risikerer å skyte seg selv i foten og tape sin troverdighet om de ikke begynner å i det minste vise til en handlingsplan eller tydelige intensjoner på å gjøre ord om til handling.

Til toppen