Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness og Ap-politiker Trond Giske.
Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness og Ap-politiker Trond Giske. (Foto: Montasje / NTB Scanpix)

KOMMENTAR

#YouToo på Bar Vulkan

«MeToo-journalistikk kan nå selv bli til overgrep mot kvinner. Utført av kilder med politiske motiver, journalister som ser ubehag der det ikke finnes, og feministiske kommentatorer som vil holde «kødder» utenfor maktposisjon», skriver Kjetil Rolness.

  • Endret
  • KJETIL ROLNESS, sosiolog og samfunnsdebattant

 

En mer eller mindre tilfeldig fagforeningsmann varsler om et overgrep. Overgrepet fant ikke sted. Mannen har ikke gjort noe for å finne ut hva som skjedde. Han har ikke tatt kontakt med de påståtte ofrene. Selv om de var lett tilgjengelige, og tilhører hans egen organisasjon. 

Han aner ikke hva de opplevde og følte i situasjonen, og har intet samtykke til å lage en sak på deres vegne, og bringe det ut i offentligheten. Men han har sett en seks sekunders dansevideo og er «lyn forbanna» på gjerningsmannen.

Dermed stiller Norges største avis opp og gir ham 2,5 millioner lesere til å formidle fake news fra hovedstadens uteliv, med karakterdrepende virkning på en kjent og omstridt politiker.

Dette er – all sin opprinnelige uskyldighet – MeToo-historien fra helvete. 

MeToo-kampanjen var ment å gi en plattform til ofre for trakassering og seksuelle overgrep. Et trygt sted å ytre seg om vonde erfaringer som altfor lenge er blitt fortiet. Varslerne skulle tros, og ha eierskap til sin egen historie. Men hva skjedde i dette tilfelle? 

Historien ble diktet opp og fortalt av andre, uten kvinnenes medvirkning, basert på noe de to stedfortredene varslerne i Fagforbundet mente å ha sett, eller noe de ønsket å se – nemlig det verste. Alt for ramme en politisk fiende. Noe de også var ærlige om. Knut Sandli om Giske til VG: «Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen» – noe han til og med ønsket uavhengig av videoen. Og han og Terje Ferstad lykkes. Sistnevnte med en trusselaktig henvisning om VGs interesse for videoen. I løpet av noen timer ble Giskes comeback avlyst. 

De lyktes også med sjokkere «ofrene», som føler seg brukt i et politisk spill av sin egen fagforening. 

Den nye Giske-saken er i realiteten en YouToo-sak: Også du er rammet av den notorisk innpåslitne grisen. Det har vi bestemt. Varslingen innebar en fullstendig umyndiggjøring av de involverte kvinnene. En ren nedvurdering basert på kjønn. Man er åpenbart så opphengt i narrativet om hvilket kjønn som er overgriper og hvilket som er offer, at man ikke kan tenke seg at kvinner selv kan ha regien på, eller ha glede av, en scene som man selv finner «disgusting» (det var ordet Sandli brukte om innholdet i videoen i et intervju i Fagbladet).

Varslerne skjønner heller ikke at det er de – og bare de – som har utsatt kvinnene for et overgrep. Og at misbruken forutsetter at de i utgangspunktet har plassert dem i en avmektig kvinnerolle. De to fagforeningslederne ville aldri ha brukt unge menn i egen bevegelse på denne måten. Like fullt har de har mange til å framstille seg selv som riddere. Sandli sier han ville være en «lynavleder» og ta «støyten» for kvinnene. Takk for den, du.

Så blir spørsmålet: Hvorfor opptrer VG som megafon for denne feilaktige og hyklerske «bekymringsmeldingen»? Og hvorfor reagerer ikke feministiske kommentatorer – som Marie Simonsen og Hege Ulstein – på hvordan MeToo blir misbrukt i denne saken?

For la ikke være noen tvil om rammen og forutsetningen for VGs oppslag. Selv om ordet aldri ble nevnt, framstilte VG barscenen som en MeToo-hendelse. Avisen kunne aldri ha kjørt saken bare basert på videosnutten, uten at varslet forelå. «Sakens kjerne er en bekymringsmelding», sa sjefredaktør Gard Steiro i sin begrunnelse for publiseringen.

Men hvis selve meldingen var saken, kunne VG ha tematisert og problematisert hvorfor denne meldingen kom akkurat nå, hvorfor det ikke skal mer til for å spre «bekymring», osv. (Slik Trygve Aas Olsen nylig foreslo i M24.) Men VG valgte å formidle og bestyrke en feilaktig framstilling av fakta. Sakens kjerne ble hendelsen, eller rettere sagt: konstruksjonen av en ikke-hendelse på Bar Vulkan. 

Dette skjedde på flere måter. For det første siterte VG varslet i sin helhet, uten kildekritikk. Sandli hadde sett en «dypt foruroligende videosnutt»: «Den viste Trond Giske, åpenbart beruset, i ferd med å beføle en ung kvinne på et utested i Oslo.»Det er en«oppførsel uforenlig med arbeiderbevegelsens verdier» og «en type opptreden som har pågått i en årrekke». En klar referanse til metoo-sakene som Giske ble felt for.

Men VG stilte ikke ett kritisk spørsmål til varsleren: Hva galt gjorde egentlig Giske under sitt barbesøk? Hvordan kan du slutte av en dansevideo at kvinnen ble utsatt for noe krenkende eller plagsomt? Og ikke minst: Hvorfor snakket du ikke med henne? 

VG selv kom i «dialog» med dansepartneren. Og fikk bare ut en eneste og etter hvert berømt setning. Mange har påpekt at VG unnlot å få svar på hva som «ble det litt mye, så jeg og venninnen min dro derfra». Men langt færre har påpekt det minst like betenkelige, at avisen selv gikk langt i å besvare spørsmålet. Med desinformasjon.

Husk at videoen ikke ble publisert i artikkelen. Leserne måtte stole på VGs framstilling av innholdet. Slik lød det:

«VG har sett den aktuelle videoen. Den viser at Giske henger over ryggen på en kvinne i 20-årene og holder hånden sin på kvinnens hofteparti, mens de danser. Kvinnen bøyer seg deretter unna Giske.»

Men hun gjør ikke det. Det er Giske som bøyer seg unna henne. I det hun begynner å smile eller le. Derfor stemmer det ikke, som Steiro sier, at «VG har ikke karakterisert det som skjer på videoen, men nøkternt beskrevet det den viser.» VG beskriver noe vi ikke ser. 

I tillegg la sjefredaktøren ord i munnen på kvinnen: «Vårt inntrykk etter samtalene med henne, var at kvelden var hyggelig, men på et tidspunkt syntes hun situasjonen ble noe ubehagelig.» Men det har VG ingen sitater på.

Avisen har altså laget et «skandaleoppslag» med dramatiske konsekvenser for en av Norges fremste politikere og Norges største parti, basert på et «inntrykk».

Og det måtte faktisk fire VG-journalister til for å få dette inntrykket. Det var bare det at inntrykket var feil. Og minutter senere ble korrigert av NRK, som på mystisk vis hadde fått den relevante informasjonen ut av jentene: Intet galt hadde skjedd. Det så verre ut det var. Det var de som først tok kontakt med Giske.

Faktisk har NRK korrigert VGs framstilling to ganger. Det står VG til ære at de straks har videreformidlet NRK-sakene. Og at Steiro både i M24og på Dagsnytt 18 innrømmer at den første artikkelen var «mangelfull». Men er dette selv en dekkende beskrivelse av denne type journalistikk? La oss prøve en sammenligning:

Tenk deg at en toppolitiker blir felt etter avsløringer om årelang alkoholisme som har vært en belastning for partifeller. Han lover bot og bedring, tørrlegger seg, og søker et år senere ny tillit og nye verv. Så dukker det opp en fersk snapchatvideo som viser politikeren ute på byen med en halvfull spritflaske i hånden, smilende mot kamera. Noen sender et varselbrev til partiet om at han er tatt på fersken på fylla igjen.

Ville VG ha videreformidlet denne versjonen, uten forbehold om de faktiske forhold? Uten selv sjekke omstendighetene? Det er vanskelig å tro. Og om NRK like etterpå kunne opplyse at flasken han holdt i hånden egentlig tilhørte en venn som var med på byen, og at politikeren selv ikke hadde drukket? Ville VG kommet unna med å si at deres sak var «mangelfull» og at de er glad for NRKs nye informasjon?

Steiro har ikke noen annen forklaring på VGs egen infomangel enn at den skyldes «flere omstendigheter». Og at avsløringen var i «en tidlig fase, jeg vet ikke om vi hadde full oversikt engang.» Redaktøren får dermed publiseringen til å høres ut som et forarbeid eller en kladd. På dette tynne grunnlag, og på grunn av forhistorien, som gjorde at «tilliten var skjør og han hadde lite å gå på», fortjente Trond Giske å bli framstilt som en tilbakefallende synder.

Hele affæren er pinlig for VGs nyhetsjournalistikk. Og kommentariatet har ikke sin fineste time heller.

En time etter nyhetssaken skrev VGs kommentator Astrid Meland: «Oppførselen minner om alt det Giske tidligere har beklaget og sagt han skal slutte med. Jeg begynner å lure: Har han virkelig sluttet med det?» 

Med nøyaktig hva da? Meland medgikk at det ikke er «noen metoo-skandale på gang» bare man jekker en øl og danser tett på bar, men det ser ut som en sånn situasjon vi forbinder med Giske. Og det er visst nok, selv om ingen lover og regler er brutt. «For politikk handler ikke om jus. Det handler om tillit.» Det samme kan man si om inntrykksbasert nyhetsjournalistikk og hintende kommentarjournalistikk.

Men verre var oppfølgingen i andre aviser. Dagbladets Marie Simonsen har vært en markant talskvinne for MeToo i norsk presse, og flere ganger omtalt bevegelsen som et «paradigmeskifte» og en «revolusjon». Dagen etter VG-saken skrev hun:

«Toleransen for drittsekker er blitt mindre. Jeg holder en knapp på at folk ikke er så redde lenger. De tør å si fra. Stemmer som alltid har holdt kjeft, er løftet fram og fått nye plattformer. Trond Giske er ikke utsatt for en heksejakt. Han er utsatt for hva folk mener om oppførselen hans. I altfor lang tid kunne makta oppføre seg som de ville uten at noen hadde noe de skulle sagt. Det er det slutt på. De nederst på dansegulvet har fått en stemme.» 

Nederst på dansegulvet? Hvem finner vi der? Kvinnen som danset med Giske på videoen? Nei, hun og venninnen er Simonsen overhodet ikke interessert i. De måtte jo si fra for å slippe å få en rolle i falsk MeToo-historie.

Sikter Simonsen til varsleren Sandli, nestleder i Fagforbundet Sykehus og helse Oslo og medlem av partiet Rødt, en mann som ellers ikke blir oppringt i utide av VG? Ja, det er visst nærmere svaret. De som hater Giske kan nå snakke enda høyere, og bør ifølge Simonsen få lov til å kalle han en «kødd». 

Handlet ikke MeToo om å sette utsatte kvinner i sentrum? Simonsen fastslår at «Trond Giskes dansing sist helg skadet andre. Ikke bare ham selv.» Men igjen siktet hun ikke til skaden som rammer ofre for seksuell trakassering, men skaden påført partiet av den sleipe Giske-fløyen. «I dette underlige livet Arbeiderpartiet driver med, handler sextrakassering og dårlig oppførsel bare om maktkamp.» Det samme gjør det for Marie Simonsen. I den grad at hun bare kan unnlate å nevne at det ikke var noen som ble trakassert eller behandlet dårlig på Bar Vulkan. Det viktigste er at videoen «styrket inntrykket» av en som ikke angrer og ikke endrer seg.

Man merker seg at en sentral kommentator i det liberale og «frilynte» venstreorganet Dagbladet ikke finner noen prinsipiell grunn til å forsvare drikking og dansing på byens utsteder. På Facebook skriver riktignok Simonsen at «ingen, absolutt ingen, i mediene har ment at dette barbesøket i seg selv var en metoo-sak». Samme forsikring kommer fra Hege Ulstein i Dagsavisen. Men det er likevel maktpåliggende for begge å tilbakevise enhver mediekritikk i denne saken. Skjalg Fjellheim i Nordlys mener moralismen har blitt den nye partipressen. Han fikk passet påskrevet da han debatterte mot Ulstein i Dagsnytt 18:

«Det er veldig alvorlig det Fjellheim sier om moralisme i denne saken. MeToo handlet om å ta kvinner på alvor, ta varslere på alvor, ikke bagatellisere, ikke kalle varsler for rykter, ikke kalle kritisk journalistikk for dyneløfting. Men å lytte til de som har blitt utsatt for maktovergrep og seksuell trakassering. Det er hele poenget med MeToo. Og når vi hører ord som moralisering i denne konteksten, så er det noen som ikke har forstått hva den kampanjen gikk ut på.»

Denne tiraden er både selvfølgelig og forunderlig. Hvis poenget med kampanjen er å lytte, så er denne saken en fullstendig pervertering av MeToo. Knut Sandli gadd ikke lytte i det hele tatt. VG lyttet på det ene øret. Men verken Ulstein eller Simonsen er i stand til å ytre ett kritisk ord om varslerens rolle eller sine kollegers arbeid. De sier at danse-saken isolert sett ikke er stor, men har likefull utnyttet forargelsen som saken har skapt, til å dra i gang et nytt moralsk hardkjør, der alle på Giske-siden er skurker og alle på varslersiden er helter.

Og det å mene at Trond Giske fortjente å miste verv og tillit på bakgrunn av de tidligere sakene, og kanskje burde vente med sitt comebackforsøk, samtidig som man finner pressens rolle i den nye saken urovekkende, det er visst en umulig mellomposisjon. Man skal snakke om seksuell trakassering og uskyldige selfievideoer i samme åndedrag. Selv om man dermed – slik Fjellheim påpeker – gjør MeToo en bjørnetjeneste.

MeToo-aktivistene som ellers kaller seg aviskommentatorer havner også i et underlig lys om man kaster et sideblikk på en annen nylig sak som ikke fikk samme oppmerksomhet. For halvannen uke siden meldte NTB atkvinnelig Ap-politiker i en bydel i Oslo hadde brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering. En mannlig kollega sendte varsel og fikk støtte hos Oslo Ap. Hendelsen ble omtalt av blant annet VG og NRK. Men ingen av de involverte var interessert i kommentere saken. Og det var heller ikke Marie Simonsen, Hege Ulstein eller noen andre av de profesjonelle synserne.

Visse pressefolk er manisk opptatt av å mene sterkt om Arbeiderpartiets håndtering av seksuell trakassering, men åpenbart ikke når overgriper og offer har galt kjønn.

Til toppen