John Færseth tar for seg siste nummer av Ny Tid.
John Færseth tar for seg siste nummer av Ny Tid.

KRONIKK

Ytringsfrihet er ikke det samme som at alle har rett til en talerstol eller distribusjon. Og konspirasjons­teorier er ikke maktkritikk

- Eirik Vold eller Rune Ottosen vil neppe mene at det er knebling dersom jeg ikke får lov til å holde et foredrag på HIOA eller publisere en artikkel i Ny Tid der jeg advarer mot «hagegnomapokalypsen», skriver John Færseth.

  • JOHN FÆRSETH, forfatter og samfunnsdebattant

 

I siste nummer av Ny Tid går medieforsker og professor Rune Ottosen langt i å kritisere avisen Klassekampen for å ha brutt distribusjonsavtalen med Ny Tid etter at augustnummeret inneholdt en rekke artikler med konspiratorisk innhold. Ottosen er også kritisk til Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, som i en kommentarartikkel oppfordret til et slikt brudd. I overskriften omtales dette som illiberale tendenser.

Ottosen mener ordet konspirasjonsteoretiker brukes urettmessig for å diskreditere legitim maktkritikk, og at det er nødvendig mer fler og ikke færre kritiske stemmer etter intervensjonene i Libya og Afghanistan. Han sammenligner også oppfordringen om å bryte avtalen med situasjonen under Den kalde krigen, da andre medier unnlot å forsvare venstreaviser som ble rettsforfulgt for spionasje.

I samme artikkel skriver journalist Eirik Vold for egen regning at det i dag er en tendens til å avfeie kritikk av vestlige makteliter som konspirasjonsteori, mens man stadig publiserer det han kaller konspirasjonsteorier om Russlands rolle i ulike konflikter.

Ytringsfrihet er grunnlovsfestet i Norge, og betyr selvsagt ikke bare frihet for dem vi er enige med eller som har de rette meningene. Rent bortsett fra at ytringsfriheten er en av menneskerettighetene, er det også mange gode argumenter for å slippe til kontroversielle stemmer: Det hjelper frem ubehagelige men viktige sannheter, og tvinger oss til å tenke gjennom og forsvare våre egne overbevisninger og eventuelt forkaste dem dersom de viser seg å ikke holde mål.

Ytringsfrihet er imidlertid ikke det samme som at alle har rett til en talerstol eller i dette tilfellet en distribusjonskanal. For eksempel vil neppe Vold eller Ottosen mene at det er knebling dersom jeg ikke får lov til å holde et foredrag på HIOA eller publisere en artikkel i Ny Tid der jeg advarer mot «hagegnomapokalypsen», det vil si at verdens hagegnomer kan finne på å gjøre opprør.

Det er flere grunner til å nekte meg en slik talerstol. Den ene er at det antagelig er begrenset interesse for budskapet, utover dem som vil kunne more seg på min bekostning. Noe annet og viktigere er at det er begrenset tid og plass både på høyskolen og i avisen, som kan brukes på andre og viktigere ting.

Ny Tid har denne høsten gått langt i retning av å bli en kanal for konspirasjonsteorier og det som i forskningen gjerne kalles «forkastet tenkning», blant annet ved å trykke artikler om el-følsomhet  som er diskreditert av vitenskapen. Andre temaer som har fått spalteplass er påstander om at spanske myndigheter stod bak terroren i Bacelona og at de bosniske muslimene selv stod bak massakren på Markale-markedet i Sarajevo i 1994 der 68 mennesker ble drept, i tillegg til det som kanskje er verdens mest kjente konspirasjonsteori, nemlig at ødeleggelsen av World Trade Center 11. september 2001 var et resultat av en kontrollert sprenging. Neste torsdag planlegger avisen et frokostmøte om antisemittisme med Johan Galtung, en fredsforsker som har fått et frynsete rykte etter å ha antydet at man bør etterforske jøder og frimureres rolle i terroren på Utøya i 2011, og at jødene bærer sin del av ansvaret for «konflikten» med tyskerne som endte i holocaust.

I motsetning til hva Ottosen og Vold tilsynelatende mener, er ikke dette et spørsmål om sensur eller «no-platforming». Det handler om å aktivt gi noen en talerstol. Hvis det er viktig å fremme alternative stemmer, hvorfor har Klassekampen et ansvar for å distribuere akkurat Ny Tid og ikke for eksempel Alternativt Nettverks tidsskrift Medium? 

Mens konspirasjoner har foregått til alle tider, er det sjelden de som for eksempel hevder at utenlandske interesser har vært involvert i et statskupp eller regjeringsskifte beskyldes for å være konspirasjonsteoretikere. Betegnelsen brukes først og fremst om dem som fremmer påstander om en storslått sammensvergelse der politikk er et skalkeskjul for mektige interesser som både er i stand til å ta livet av sin egen befolkning, starte kriger og revolusjoner, begå ulovlige handlinger og hindre at noe av dette kommer ut – altså den typen påstander Ny Tid i det siste flere ganger har fremmet. Bare å holde en eventuell «falsk flagg»-operasjon i Barcelona eller New York skjult, ville kreve at en mengde mennesker i forskning, media og politikk var involvert. Derfor krever også slike påstander grundig dokumentasjon for å kunne tas alvorlig, som til nå ikke har kommet frem.

Argumentet om at konspirasjonsteoretiker brukes til å stemple maktkritikere fremstår derfor mest av alt som en stråmann.  Det er også en viss forskjell på den pågående etterforskningen av Russlands rolle i det amerikanske valget eller landets beviselige bånd til europeiske høyrepartier og spekulasjoner om at vestlige regjeringer selv organiserer terror mot sitt eget folk.

Ved å fortsette å distribuere Ny Tid ville Klassekampen ikke bare ha risikert sin egen troverdighet som avis, men også aktivt spredt en type holdninger som dypest sett undergraver demokratiet.

Det er mulig at Ottosen og Vold mener at det å aktivt slippe til synspunkter som strider mot flertallets er en såpass viktig dyd i seg at man bør strekke seg langt for å gi dem en kanal. I så fall ser jeg frem til en invitasjon til å snakke eller skrive om «hagegnomapokalypsen». Bakgrunnslitteraturen er allerede innkjøpt. 

Til toppen