Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund og NJ-leder Thomas Spence. (Arkivfoto) (Bilde: )

24 timer med selvskryt - og «verdens beste presseetikk». Her er 12 spørsmål pressen ikke stiller seg selv i Arendal

KOMMENTAR: Norsk presse skal sette «verdensrekord i presseetikk» under Arendalsuka. Det blir neppe noen rekord i selvkritikk og refleksjon.

- Bli med å sette verdensrekord i presseetikk under Arendalsuka!

Slik lyder invitasjonen fra Norsk Presseforbund, MBL, NJ og NR, med flere.

Og torsdag morgen braker det hele løs på en mør restaurant i Pollen.

gardsblogg

NÅ SKAL VI SELVSAGT gi kred til pressens organisasjoner for å forsøke å etablere en slik arena - og klare å få til et såpass omfangsrikt program.

Det er selvfølgelig også imponerende å skulle holde det gående i 24 timer.

Men det betyr ikke at programmet ikke kan diskuteres.

Og skal vi først diskutere det, var dette alt for tamme greier.

DET ER INGEN debatter vi ikke har hørt før, og enda mer påfallende er knapt nok noen stemmer vi ikke har hørt mange ganger tidligere.

Det ligger med andre ord an til god stemning, mye enighet og mange glade selfies fra #ETIKK24.

Er Norge verdens beste på presseetikk?, lyder overskriften.

Ja, Norge har en presse som på mange områder er langt mer hensyntakende og varsom enn andre land.

Og Pressens Faglige Utvalg er en unik selvdømmeordning - som fungerer godt.

MEN HVIS AMBISJONEN er å sette verdensrekord, og spørsmålet er om vi er best, blir det meningsløst uten å snakke om det vi ikke er så gode til.

Og hvis spørsmålet er om Norge er verdens beste på presseetikk bør jo det viktigste være innholdet i sakene som behandles - ikke om ordningen rent faktisk fungerer.

Men slike selvkritiske refleksjoner legger knapt nok #ETIKK24 opp til.

Her blir det kos og kjeft på PR-bransjen, det blir hyllester av ytringsfriheten og det hellige kildevernet, og det blir årets hundreogfjortende debatt om skjult reklame.

Det kan nok være Hans-Christian Vadseth klarer å slenge inn noen velfortjente og velformulerte sarkastisk-kritiske bemerkninger fra sin nye rolle.

Og kanskje noen politikere kommer med høflige kritiske merknader til bruken av anonyme kilder (dog neppe for skarpe, siden alle har vært en slik selv).

Men i sum bærer dette preg av å være en fest hvor pressen skal feire seg selv, og snakke om hvor gode vi er.

Og attpåtil skal det hele avsluttes klokka 07.00 fredag morgen med spørsmålet kan vi stole på pressen?

Med et panel utelukkende bestående av arrangørene - og en etikkredaktør fra NRK.

SÅ FOR Å BIDRA litt til den introverte idétørken som åpenbart har preget prosessen med å fylle et helt døgn med presseetikk:

Her er 12 forslag til spørsmål norsk presse kunne eller kanskje burde stilt seg selv i en slik sammenheng.

Med mer eller mindre tilfeldige eksempler:

  1. Burde norske journalister få et sommerkurs i Vær Varsom-plakaten og samtidig imøtegåelse?

Etter bare 17 fellelser for 4.14 i 2014, åker det rett til skogs igjen. Og det virker som om norske journalister kunne hatt godt av et sommerkurs i hva paragrafen faktisk innebærer.

For i 2015 ble det hele 23 fellelser - og da PFU gjorde opp halvårsstatistikken før sommeren, var det blitt 13 allerede i 2016.

Hvorfor er det slik?

Fordi journalister mangler empati?, som Trygve Aas Olsen spør om i en kommentar på Medier24. Eller kanskje fordi de ikke kan ringe, foreslår Jarle Aabø.

Uansett: Kan norsk presse være bekjent av dette, uten handling utover en engasjert 4.14-skvadron i Norsk Redaktørforening?

Eller bør man sende journalister på sommerkurs, med krav om minst 4 i karakter?

  1. Og trengs det samtidig et forkurs i matematikk, statistikk og analyse?

«Det finnes tre typer journalister: De som lærte matte på skolen, og de som aldri skjønte det».

Med fare for at jeg ikke her har med et utall eksempler og empiri, så er det ikke akkurat noen hemmelighet at journalister har lett for å slurve, misforstå eller overvinkle tall og statistikk.

Noe mediekritiker Doremus Schafer har gjort det til en hobby å avdekke.

Senest forrige uke så vi hvordan selv en DN-journalist skrev at milliardkonsernet Gresvig omsatte for 55 millioner kroner i 2015.

Og Aftenposten feiltolket tall for familiegjenforening, slik at 1000 syrere ble til 8000 på forsiden av Norges største papiravis.

Når slike feil kan skje, og pressen har så sterk definisjonsmakt, kan vi leve med at journalister leser statistikk og tall så slurvete?

  1. Hvordan møter pressen egentlig kritikk?

- Dette er journalistikk, svarte NRK da en gårdeier ble hengt ut for å kaste mennesker på gata i Romania.

- Vi ble møtt av enn overbærende redaktør, skrev PR-rådgiver Margrethe Geelmuyden, som skrev klagen til PFU og vant saken for Kai Mikaelsen.

Er det slik pressen møter kritikk - fra lesere eller berørte parter?

NRK-ansatte hadde for noen år siden en tidvis lite ydmyk tone på Twitter. Enkelte gjør sitt beste for å bevare tradisjonen. Men etter romkvinne-saken har man nok senket arrogansen noen hakk.

Men arrogante journalister fra Akersgata fins fortsatt på Twitter:

Da Per Anders Johansen fikk spørsmål om hvorvidt det faktisk var russiske og ukrainske soldater i kamp på grensa nylig, svarte han med å beskylde en historiker for å være «useriøs og trollete».

Senere beklaget Johansen overfør Øystein H. Brekke, men svarte aldri på spørsmålene om kilden til saken.

Er det greit å møte kritikere slik - og hvordan bør pressen oppføre seg overfor tilbakemeldinger fra leserne? Og hvor går grensa mellom konstruktiv kritikk og «trolling»?

  1. Gjør pressen for mange feil - og er vi for dårlige til å rette dem?

Ja, apropos kritikk og feil:

Hvordan retter vi feilene?

For å ta det nevnte Gresvig-regnskapet i DN, så kom det ikke noen korreksjon av saken før denne uka - etter Medier24s kommentar. Dog uten noen ny rettelse, som beklaget feilen.

Og da Aftenposten på 200.000 avisforsider byttet ut 1000 syrere med 8000, så kom det en bitteliten rettelse neste dag.

Hvor mange så forsida, uten å få med seg rettelsen eller selve saken?

Mens PFU-uttalelser fortsatt gjemmes bort, helst på en halvside med masse annonser, og glemmes så fort som mulig.

Er det godt nok?

Hvordan kan pressen bli flinkere til å rette og beklage feil på en ordentlig måte?

  1. Journalisten valgte å kutte ut Doremus Schafer. Jaget vi ham bort fordi han ble en ubehagelig kritiker?

Undertegnede er kanskje ikke blant dem som med troverdighet kan eller skal forsvare Doremus Schafer. Medier24 er også for tida innblandet i en PFU-sak i forbindelse med en omtale av en annen anonym Twitter-konto.

Nå var det mange grunner til at sistnevnte konto var problematisk, og Doremus-spalten var også så uheldig at Journalisten nå har valgt å kutte den.

Men handler dette bare om prinsipielle argumenter, eller er det også uttrykk for hvor ubehagelig det er å bli utsatt for kritikk?

Dette var nevnte PR-rådgiver Hans Christian Vadseth inne på i en skarp kronikk i Aftenposten.

Og hva kan pressen selv gjøre for å få bedre og mer mediekritikk?

Eller trives vi best uten?

  1. Tar vi for lettvint på kildekritikken når det skjer utenfor Norges grenser?

For 30 år siden var det mye klipp og lim i utenriksjournalistikken. Men kanskje ting i det minste ble riktig?

I 2016 er det så mange kilder og impulser at det er lett å gå seg vill - og mer enn en gang har norsk presse misforstått nyheter fra utlandet.

Senest denne uka, da en rekke av enkildesaker og mistolkninger førte til store oppslag om at Tyrkia senker den seksuelle lavalderen til 12 år.

Hvor er kildekritikken?, spurte Fredrik Drevon onsdag i en grundig kommentar.

Og hvor mye - eller lite - skal til før en utenrikssak blåses opp stort i Norge?

Har vi ikke et ekstra ansvar for å formidle korrekt informasjon når det skjer langt unna og det uansett alltid blir et element av forenkling, fortolkning og hviskelek?

  1. Politisk journalistikk og kampen om å vinne «spillet» kan noen ganger minne om en episode i Paradise Hotel. Hvordan kan mediene bidra til en bedre og mer opplysende politisk samtale?

Politikernes matte-karakterer og Pokemon på Stortinget. Hvem har vinglet mest, og hvem har gjort minst i åtte år med de rødgrønne...

Og hvilket håp er det Jonas skal gi Norge? Hvilken ny kurs har Erna gitt oss? Ja, kan det egentlig bli verre enn vi har det i Norge i dag?

Vi forklarer og forsvarer det med tabloid journalistikk og behov for å gjøre politikken interessant - men er det bra når den politiske journalistikken knapt nok handler om politikk lenger?

  1. Når sluttet journalister å møte mennesker, og begynte å lage jævla bra bylines i stedet?

Facebook-siden Jævla bra byline framstår for oss journalister egentlig ganske morsom, og det er tilsynelatende en ære å bli omtalt der.

Men hvor heldig er det når «casene» i den virkelige verden, til stadig erstattes med journalister som beskriver seg selv og sitt eget liv?

Kan det rett og slett bli for mange og for store bylines?

  1. Verdens største journalistiske prosjekt, skrev Aftenposten. Og ble felt i PFU for feilaktig omtale av en DNB-topp og for å hemmeligholde materialet lå bak den feilaktige omtalen. Gikk Panama Papers til hodet på pressen?

Panama Papers satte et nødvendig fokus på en ukultur med skattejuks og gjemsel med formuer. Det har også avstedkommet flere erkjennelser og glemte formuer, opplyste Skattedirektoratet denne uka.

Men i beruselsen havnet også ikke-saker under Panama-vignetten. En av dem handlet om helt lovlig virksomhet, men ble framstilt som umoralsk. En annen gikk på en smell i PFU: Aftenposten ble felt for å skrive at en DNB-topp var knyttet til skatteparadis-virksomhet, uten at det fantes dekning for det.

Og saken kunne vært avverget, hvis Aftenposten ikke hadde nektet å dele materialet de faktisk satt på - med den angrepne parten.

Et materiale som var delt mellom hundrevis av journalister, og delvis offentliggjort på nett.

Kommer en kritisk presse noen ganger i gravetåka - og det blir viktigere å få en sak under stor vignett, enn hva som faktisk står i saken?

  1. Skjult reklame, skrev Forbrukerombudet. Ytringsfrihet, ropte norske redaktører. Er kampen om retten til tekstreklame for dameundertøy en situasjon hvor vi bør trekke fram det frikortet?

Forbrukerombudet har, som omtalt på på Medier24 en rekke ganger det siste året, skjerpet kampen mot skjult reklame.

- Ytringsfrihet, svarte norske redaktører. - Bør unngå pisking fra staten, skrev Norsk Redaktørforening. - Stolthet og fordom, svarte Forbrukerombudet.

Ja, hvorfor skal pressen være hevet over lover som alle andre aktører må følge?

Og hvis Forbrukerombudet mener PFU har svakheter, er det gitt at etaten tar feil?

  1. Ja, apropos ytringsfrihet, kildevern, offentlighet og sånt: Er pressen for dogmatiske, prinsipielle og monomane i slike spørsmål? Og glemmer vi for eksempel hvem som faktisk har ansvar for å gi kildevern?

Hver gang det dukker opp en sak om ytringsfrihet, kildevern, offentlighet eller andre såkalte hellige prinsipper, så har enhver sak bare én side. Det være seg Edward Snowden, PSTs beslag fra Ulrik Rolfsen eller offentlighet i forvaltningen.

Ja, slike prinsipper er viktige. Ofte har pressen rett, og noen ganger får den også rett gjennom viktige seiere i rettsapparatet.

Men har virkelig alle saker bare én side, og skal man bruke de største bokstavene hver eneste gang? Og: Hvor heldig er det hvis det aldri fins motstemmer?

- Kildevernet er til for allmennheten og samfunnet, ikke pressens arbeidsvilkår, minner pressejurist Steingrim Wolland om.

- Kildevern er pressens ansvar. Hvorfor gjorde ikke Imtiaz Rolfsen mer for å beskytte opptakene sine?, spurte vitenskapelig assistent Haavard N. Ostermann i en kommentar i fjor sommer.

En presse som i stor grad egentlig ikke kan gi pressene sine vern, som en bacheloroppgave nylig påviste: Av 88 spurte pressefolk, hadde bare 4 «god kunnskap» om digitalt kildevern

Kanskje pressen skal starte med seg selv, hvis vi skal ta kildevern på alvor?

  1. Presseorganisasjonene er sterke kritikere av andre, men hvor gode er de til å motta kritikk selv?

Norsk presse har organisert seg med et godt indre samarbeid, med Norsk Presseforbund som et indre nav i midten.

Bare en sjelden gang bryter det ut til debatt mellom bransjeorganisasjonene, som da Thomas Spence mente fagforeningsknusere i Nydalen ikke burde få lederpris.

Ellers står pressen gjerne ganske samlet, også når det kommer kritikk utenfra.

PFU, som i kraft av å være verdens beste selvdømmeordning, har kanskje ikke behov for kritikere? For når kritikerne roper, svarer pressen med å diskutere person og ikke sak. Som da Thomas Spence og Arne Jensen i fjor raljerte «med Anders Cappelens konspirasjonsteorier».

En av debatten Cappelen da prøvde å reise - om generalsekretær Kjersti Løken Stavrums dobbeltrolle og Schibsted-verv, unnlot Spence og Jensen å svare på den gang.

Og da debatten dukket opp igjen i år, forsøker pressen å svare minst mulig. Stavrum selv gjør det enkelt ved å mene at hun ikke har noen dobbeltrolle, mens (Schibsted-redaktør) Per Valebrokk er en av få i pressen som tar ordet i debatten, og svarer slik: «I stedet for å svare skikkelig, parerer Stavrum med motangrep og avviser nærmest problemstillingen».

Hvordan hadde pressen selv reagert på en lignende dobbeltrolle i næringslivet, politikken eller offentlig forvaltning? Og hvor heldig framstår det at Norsk Presseforbund tydelig ikke ønsker debatt om denne saken?

EN SLIK DEBATT, som det siste spørsmålet og de 11 andre - det hadde vært interessant å følge i Arendal.

24 timer med selvfølgeligheter og gjentakelser, det blir fort ikke like interessant.

Og kan være til provokasjon, inspirasjon og utfordring for neste års utgave av Arendalsuka.

Til toppen