Verdien av et ansikt

• Et fotojournalistisk essay av Eskil Wie, frilansjournalist og utenriksredaktør i Universitas. Har også jobbet i blant annet VG. 

The Face of the Reporter: Den 8. november om ettermiddagen vandret jeg til Hilton Midtown i sentrum av Manhattan for møte menneskene der hvor Donald Trump skulle holde sin seierstale. Jeg hadde et ønske om å oppleve den stemning som i retrospekt blir regnet som et av verdens største politiske sjokk.

Da jeg like før klokken syv sto der, var jeg overrasket over å se, ikke et av hav av Trump-supportere, men et hav av reportere, innenfor et gjerde.

•  BILDESERIE: Trykk på bildene for å bla i dem. 

Det var kun et lite mindretall av utagerende Trump-supportere. Veldig mye politi. Noen få av de reportere som var der, valgte å snakke med dem. Bli med på dansen til som med caps, skjerf, t-skjorter og flagg støttet Trump med all sin energi. Men de fleste sto snakkende inn i et kamera for et publikum langt, langt vekke.

Og mens de gjorde det, var alt det som var opplyst, deres ansikt. Alt annet rundt dem ble hvisket ut. Eller, det er i alle fall slik det blir på et digitalt kamera.

Mange av reporterene hadde reist langt, fra europeiske land, asiatiske land, sør-amerikanske land eller afrikanske land, for å dekke valget i USA. Noen hadde reist så kort som fra Fox News noen gater lenger sør. Men de talte ikke med noen.

De snakket bare selv, og det kunne de jo gjort hvor som helst. I alle fall når du nesten ikke ser noe annet enn deres ansikt lede bildet på rapporteringen.

Da sperringene inn til Donald Trumps valgvake ble åpnet etter hans vinnertale cirka åtte timer senere, så var det veldig få reportere som valgte å møte kontaktnettverket til soon-to-be verdens mektigste mann. En håndfull var tilstede da kampanjesjefer, lobbyister, donorer og andre mektige menn og kvinner kom ut av valgvaken. Blant dem var faktisk NRK og NTB. Og så var det meg, da. Sammen med to andre norske fotojournalister.

Stort sett hadde de minst hundre reporterne som tidligere dekket Trump-vaken, forsvunnet inn i natten. Eller de ble igjen på den andre siden av gaten, inngjerdet med den beskyttelse politiet hadde gitt dem, gjemt mellom TV-biler, lyst opp hvor alt du så var ansiktet deres, snakkende inn i et kamera for et publikum langt, langt vekke.

Det er ikke slik at jeg fordømmer praksisen, men det er bare at jeg stiller spørsmål ved den. Det er heller ikke slik at jeg ikke forstår hvorfor denne praksisen benyttes i TV-journalistikken. Allmennheten forholder seg kanskje bedre til det trygge nyhetsanker eller reporter, og nyhetene formidles kanskje bedre gjennom troverdigheten til et kjent og kjært ansikt.

Men den absurditet som utspilte seg foran Donald Trumps valgvake virker ikke bare motivert i troverdighet og sjangertrekkene ved TV-journalistikk.

Den første gangen jeg ble fascinert av betydningen av et ansikt til en reporter var da jeg som ung journalist, og fortsatt student, dekket revolusjonen i Ukraina. På en av mine lange vandringer i Kiev, kom jeg over ett av de største TV-riggene jeg noen gang hadde sett. Flere lyskastere ledet inn mot der reporteren skulle stå, og i bakgrunnen var det flere lys som lyste opp roser til minne om de falne. Et team på flere personer bemannet en egen sendebil, lys, sminkør, kameraer, lyd og forskjellige funksjoner jeg aldri har hørt om. Alt for at én mann, Fox News’ Sheppard Smith, skulle snakket direkte til et publikum langt, langt vekke.

Det var først da jeg leste om at årslønnen hans skal ligge mellom sju og åtte millioner dollar at jeg forsto at begrepet face value handler om flere verdier enn troverdighet.

Selv er jeg ikke fremmed for den form for egosentrisme vi bedriver i media. Som ung journalist har jeg selv ledet forsideoppslaget i en studentavis, og kledd meg ut som pokémontrener for Norges største tabloidavis. Begge gangene ble det publisert på Facebook-siden Jævla bra byline i Norge, hvor selvopptatte journalister blir vist fram for hele bransjen på en uhøytidelig måte, men med en litt alvorlig undertone.

Vi journalister blir veldig godt sett, for å si det mildt, uansett om vi er på TV eller på papir. Det er nesten bare radiojournalistene som slipper unna.

Det er dog merkelig hvordan TV-selskapene reiser til den andre siden av verden for å oppnå tilstedeværelse og autensitet, å være der det skjer. Samtidig er det ofte byråer som Reuters, AP og lignende som leder de innklippsbilder som faktisk viser de virkelige hendelser. Og det kan jeg jo forstå, fordi det er jo ikke lett å være overalt. Det er derfor man abonnerer på de rekker av byråer for millioner av kroner hvert eneste år. Reporteren blir da ofte der for tilstedeværelse og hans eller hennes patos, etos og logos, og med en grunnleggende troverdighet for de fakta eller spekulasjoner hun eller han videreformidler til publikum.

Men det kan fort bli en falsk troverdighet og autensitet hvis selve målet er å snakke til et kamera om de hendelser man ikke ser fra sin posisjon på et merket sted. Kravet til å være ute i felten med sitt ansikt er så ekstremt, at det er flere ganger i USA de siste årene at reportere er blitt fersket i falsk tilstedeværelse. ABC News ble nå sist fersket i å bruke falske politisperringer da de skulle rapportere fra et åsted, skrev CNN nylig. CNN ble selv fersket i at to reportere som snakket med hverandre på hvert sitt sted på direkten, faktisk sto på samme parkeringsplass.

Sosiale medier og borgerjournalister ser hva vi driver med.

Den neste dagen, da det politiske sjokk var et faktum, så vandret jeg over til Trump Tower, nå omgjort til den valgte president Donald Trumps midlertidige hvite hus. Igjen, så sto mange reportere gjerdet inn på den andre siden av gaten, opplyst slik at mye rundt dem hviskes ut, snakkende til et kamera til et publikum langt, langt vekke. 

Jeg stakk innom de neste dagene for å få med meg demonstrasjonene. Én av dagene oppdaget jeg at Trump Tower faktisk fortsatt var åpent for offentligheten (så lenge du ikke så for mistenkelig ut). Der fikk jeg smakt Trump-vin, snakket med tilreisende Trump-supportere, studert Trump-menyen og fikk beskjed om at kun amerikanske statsborgere kunne kjøpe Trump-capser. Samtidig som livet gikk sin vante gang på innsiden, litt haltende på grunn av sikkerhetstiltakene, så foregikk demonstrasjonene utenfor.

Det var selvfølgelig ikke slik at de reportere som kom fra TV utelukkende stilte seg opp på et valgt sted, fikk lyset satt på seg og snakket inn i et kamera til et publikum langt, langt vekke. Men mange gjorde det.

Det var én situasjon som pekte seg ut i sin absurditet. Min siste dag i USA - og på den tredje dagen av demonstrasjonene - så var selvfølgelig nyhetsverdien lavere, og tilstedeværelsen fra lokal og internasjonal presse like lav. Men NY1 sto - som reporterne dagene før dem - med et kamera og et lys, med hvisket ut bakgrunn, på et valgt sted og snakket til et publikum.

Da innslaget var over, så pustet de lettet ut. Men plutselig endret hele situasjonen seg. Hundrevis av demonstranter kom valsende inn fra en sidegate, nynnende på de slagord de har funnet på i dagene i forveien, og søkte samhold med de demonstranter som allerede var der.

— What is happening, spør reporteren.

Tydeligvis et spørsmål hun egentlig ikke ville ha svar på. Fordi da de to kamerateknikerne løfter skuldrene, og de ser seg litt rundt på politi som får småpanikk og syngende demonstranter, så begynner de å pakke ned kameraet. Gjøre seg klar til å dra hjem.

Reporteren går bort til en fotograf og gir han en klem. Snakker litt om at det er lenge siden de har møttes.

Så går de. Forlater stedet.

Rapport fra virkeligheten utført.

...flere bilder: