Steinar Suvatne (31), politisk journalist i Dagbladet.
Steinar Suvatne (31), politisk journalist i Dagbladet. (Hans Arne Vedlog)

#MinMetode

– Å fabrikkere sitater fra kilde­møter på skotske hamburger­kjeder synes jeg ikke noe særlig om. Det blir litt mye

Dagbladet-journalist Steinar Solås Suvatne forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Dagbladets politiske journalist Steinar Solås Suvatne som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Å jobbe i landets skarpeste nyhetsmiljø er en god start. Men det å sno hjernebarken til å ta inn hvordan en sak vurderes av folk utenfor Oslo er også viktig. Det prøver jeg å gjøre. Utrolig mange i Norge bor jo faktisk i resten av Norge. Min far er sveiser av typen alltid-åpne-sår-i-hendene-og-rullingspakke-i-brystlomma. Å forsøke å tenke på hva typer som ham er opptatt av, pleier å være et smart triks for å finne fram saker og nyhetssteg som engasjerer.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Driv, å liksom ville noe med jobben sin. Etikk, skriving og andre arbeidsmetoder kan man jo lære, men det å ha et driv, å være villig til å jobbe mye når det står på, å ta de ekstra telefonene – dét tror jeg skiller journalister fra hverandre. Journalistikk er ingen ni-til-fire-jobb, sånn er det bare.

– Ydmykhet også er undervurdert. Jeg plukker opp ting hver eneste dag gjennom å jobbe med dyktige kolleger.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Å fabrikkere sitater fra kildemøter på skotske hamburgerkjeder synes jeg ikke noe særlig om. Det blir litt mye.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Kicket er utvilsomt størst når det haster, når saker skal ut og det står om sekunder for å slå konkurrentene. Jeg har et adrenalinbehov langt under gjennomsnittsnordmannen, men når  både saken og jeg er løpende, da føler jeg at jeg lever.

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Vi journalister får jo mye e-poster med tips som ofte er så spinnville at de bare ikke kan være sanne. Jeg forsøker å ta dem seriøst, og faktisk gå opp løypa i så stor grad som tiden tillater. Av og til ender det også i saker. For to uker siden fikk jeg e-post fra en person som hevdet å være avsender av ny informasjon i Bertheussen-saken.

– Jeg kan ikke være sikker, men jeg gjetter flere mediehus fikk samme e-post. Fordi vi tok tipset på alvor, hadde vi hatt flere gode nyhetssteg i saken, blant annet en tilståelse fra vedkommende. Avsender sitter med informasjon i saken som ikke har vært fremme i media.

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Å drikke øl og vase rundt på pølsefester med tankesmier og rådgivere har jeg ikke så stor tro på. At man bør være med på nachspiel for å henge med i nyhetskampen som politisk journalist, opplever jeg som en myte. Jeg har ikke vært på nachspiel siden 2012.

– Det er mye viktigere å jobbe grundig og lære seg et sakskompleks over tid. Journalister skal jo kunne litt om nær sagt alt, men de gode kildenettverkene får man gjennom spesialisering. Og den jobben er selvsagt aldri over. Det kan være stressende, for kildejobben er man liksom aldri ferdig med.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Jeg henter fram de blaudeste konsonantene ganen min makter å produsere og forsøker å prate med dem. Møtet med riksmediene kan være en sjelsettende opplevelse om man ikke er vant med det, og det må journalister ta inn over seg. Hvis du ringer meg og er forbanna på Dagbladet eller meg, så lover jeg å lytte. Men ikke ring når Liverpool spiller, plis.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Jeg dekket Goliat-saken veldig tett uten å kjenne fagfeltet særlig godt fra før av. Det ble en utfordrende øvelse i å lære et nytt fagspråk å kjenne. Trikset var å bare skrive seg inn i det, learning by doing.

– Da jeg var helt ny i Dagbladet fikk jeg nyss i at NRK kuttet fredagsbollene i et forsøk på å spare penger. De bollene har jeg selv spist i et par år, og det er fortsatt den gøyestesaken jeg har hatt.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– Det bekymrer meg at mange lesere ikke virker til å forstå forskjellen på meningsjournalistikk og nyheter. Forbløffende mange tror meningene til politiske kommentatorer gir gjenskinn i medienes politiske dekning, og sauser de to litt sammen. Jeg spurte min far, og han forsto heller ikke forskjellen. Mediene må kanskje gjøre en bedre jobb i å tydeliggjøre dette overfor leserne, kanskje må kommentarer merkes bedre på nett. 

– Og så er vi ikke så opptatt av klikk som mange tror. Vi er mye mer opptatt av priser…

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Vi må i alle fall stramme inn i møte med makthavere. Politiske rådgivere kan ikke gå inn og endre innholdet når intervjuet er gjort, særlig når de ikke er tilstede en gang. Faen, det der provoserer meg, for de prøver seg jo fra tid til annen. Bruk opptaker, så har du ditt på det reine. Som medievant politiker må vi stole på at du faktisk mener det du sier.

Til toppen