Resett-redaktør Helge Lurås
Resett-redaktør Helge Lurås (Håkon Mosvold Larsen / NTB)

KOMMENTAR

Aktivistene i Resett har like lite å gjøre i en norsk presse­­organisasjon som Leger uten Grenser og Natur og Ungdom

«Jeg mener at Resett er en aktivistisk meningsmaskin uten journalistisk forståelse. Og de har en lang vei å gå før de oppfyller kravene om medlemskap i Norsk Redaktørforening eller i Norsk Presseforbund», skriver Erik Waatland.

Nok en gang forsøker Helge Lurås i Resett å påvirke presseorganisasjonene til å få innpass i «det gode selskap».

Nå har han og hans nestkommanderende søkt medlemskap i Norsk Redaktørforening. Årsaken er at de ønsker tilgang på pressekonferanser og medlemskap i presselosjen på Stortinget.

Det er ganske nøyaktig ett år siden de fikk blankt avslag med begrunnelse i systematiske brudd på presseetikken.

– Redaktørforeningens styre er ingen presseetisk domstol, men når et av vilkårene for medlemskap er at man er forpliktet på Vær varsom-plakaten, er det naturlig å se på en søkers praksis med tanke på denne etikkplakatens intensjoner. Spesielt når vi får en søknad fra en fersk redaktør uten journalistisk eller redaktørfaglig bakgrunn i et relativt nyetablert medium. Det har vi gjort når det gjelder Resett, og vi ser at både når det gjelder kommentarfeltene og i omtalen av dagsaktuelle hendelser, er det gjentatte klare brudd på den saklighet som Vær varsom-plakaten forplikter oss til, uttalte styreleder Harald Stanghelle.

De pekte særlig på tre grunner til at Lurås ble nektet adgang:

  • Gjentatte og klare brudd på Vær varsom-plakatens intensjoner
  • Tilbudet om formidling av et stort pengebeløp til et ønsket intervjuobjekt
  • Oppfordring til boikott av andre medier 

Det Helge Lurås & co. glemmer er at medlemskap i en presseorganisasjon er ikke noe du fortjener fordi du skriver artikler som ligner på journalistikk. Det er noe man gjør seg fortjent til gjennom hardt arbeid, journalistisk praksis og høy etisk standard.

Det handler om å sørge for at det man skriver er sant, at man ikke går for langt i overskrifter, at man lar folk få svare for seg, at man skiller på kommentar og journalistiske bearbeida artikler og en rekke andre ting man kan lese om i Vær varsom-plakaten.

Det er egentlig ganske enkelt å bli medlem i Norsk Presseforbund eller Norsk Redaktørforening. Kort fortalt handler det, på generell basis, om å lage seriøs journalistikk og ikke: 

  • Tillate aktivister med falske navn å lage tendensiøse artikler
  • Rette skarp kritikk og en rekke udokumenterte påstander mot enkeltpersoner.
  • La være å skille på meningsstoffet og journalistikken
  • Publisere plagiert materiale fra utlandet.
  • Lage og spre tendensiøs «ragebait»-artikler i sosiale medier for å fyre opp – og skape klikk.

«Men er ikke Resett seriøs?» spør du kanskje. Du kan jo bedømme selv.

«Nettavisa», som hevder å spre «usensurerte nyheter» (som om alle andre har sensurerte nyheter?), har vært i live i to år og har allerede rukket å gjøre katastrofale brudd på presseetikken:

Det er lett å forstå at Helge Lurås har lyst til å bli medlem i Norsk Redaktørforening. Det kvalitetsstempelet gir tilganger, fordeler og en troverdighet andre ikke har.

Og det er mulig å forstå argumentet om at «dersom man slipper ham inn, så kan han felles på lik linje med alle andre i PFU». Men har Resett vist – over sine to leveår – at de ønsker å følge pressens etiske regelverk?

Jeg mener nei.

Det er ikke noe galt å drive med aktivisme. Det gjør en rekke miljøorganisasjoner, fredsorganisasjoner og politiske partier. Men felles for de, som med Resett, er at de ikke driver med journalistikk på nivå med det som kreves i VVP, mener jeg.

Kanskje skal «redaktøren» tenke godt over hvorfor han fikk blankt avslag sist gang – og vurdere å endre kursen.

Han kan jo begynne med å lage journalistikk. Eller passer ikke balanse inn i aktivismen?

Til toppen