Budstikka-journalist Erik Tangen.
Budstikka-journalist Erik Tangen.

#MinMetode

Budstikkas Erik Tangen snakker med bestemødrene sine for å finne saker: – De stiller usedvanlig gode spørsmål

Budstikka-journalist Erik Tangen forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Budstikka-journalist Erik Tangen som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Noe så pinlig enkelt som en grunnleggende og ektefølt interesse for samfunnet jeg lever og deltar i. Det er utgangspunktet for å kunne identifisere og avdekke kritikkverdige forhold som rammer enkeltmennesker, og bryter med flertallets forestilling om samfunnet vårt.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Å aktivt søke å avkrefte egne hypoteser eller problemstillinger i researchfasen. Et eksempel er å alltid rette et kritisk blikk på statistikk, enten det er data du innhenter selv eller blir forelagt av kilder. Lettvint omgang med tall skaper ofte fortegnede bilder av virkeligheten og/eller problemstillingene du ønsker å belyse. En britisk statsmann sa det finnes tre former for løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Det er verdt å notere bak øret for noen hver i pressen.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Å spisse saker. Det er en enkel øvelse, og bidrar ofte til å skape inntrykk av at noe er mer nytt, oppsiktsvekkende eller konfliktfylt enn det rent faktisk er. Jo mindre en sak må spisses, med språklige og stilistiske virkemidler, jo bedre er den som regel. 

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Jeg foretrekker å veksle mellom disiplinene. Ikke rent sjelden følger det ene av det andre. Jeg har jobbet mye med krimstoff i Budstikka de senere årene. Det har åpnet muligheten for å dekke hendelser når de skjer og følge utviklingen, for til slutt å kunne skrive lengre, mer dyptpløyende reportasjer om hva den enkelte sak kan lære oss.

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Gjennom samtaler med mine to kloke bestemødre, som har fulgt samfunnsutviklingen med interesse over lang tid og stiller usedvanlige gode spørsmål.

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Ofte er det så enkelt som å spille med åpne kort og vise genuin interesse for det kildene faktisk sier – ikke bare det du vil ha dem til å si. Det gjelder også å beherske balansen mellom å vise at arbeidet ditt kan være til nytte, samtidig som du er klokkeklar på rolleforståelse og journalistisk integritet.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Den viktigste jobben gjøres i forkant, ved bl.a. å klargjøre premisser, sjekke fakta og ikke falle for fristelsen til å blåse ting ut av proporsjoner. Det er vanskelig å «ta deg», hvis det ikke er noe å ta deg på. Når kilder likevel føler seg urettferdig behandlet, forsøker jeg å lytte og være pragmatisk. Som regel er egentlig ikke uenigheten så stor. Å drive polemikk kommer det svært lite godt ut av, selv i tilfeller der du har aldri så lyst.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Magasinsaken «Da Lommedalen mistet en av sine», hvor Budstikka søkte å kaste nytt lys over det som senere er blitt hetende Valdres-saken. Min kollega Marianne Vinje og jeg visste vi beveget oss i et presseetisk minefelt. Det var en særlig krevende øvelse å sikre tilstrekkelig balanse, da moren hverken ønsket å medvirke eller benytte seg av retten til tilsvar. Reportasjen ble senere klaget inn for PFU med påstand om brudd på hele ti punkter. Utvalget fant at vi ikke hadde brutt god presseskikk.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– To ting peker seg ut. Det ene er oppfatningen om at journalisters valg av saker og vinkler motiveres av kommersielle hensyn, eller «hva som selger». Det andre er forestillingen om at pressen er grunnleggende venstrevridd, samt at politiske sympatier er førende for hvilke saker som dekkes, og hvordan de presenteres. Mitt inntrykk er at de fleste journalister med en oppriktig interesse for politikk svinger fra høyre- til venstreaksen i så vel økonomiske som verdipolitiske spørsmål.

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Nei. Den amerikanske sitattradisjonen er ikke overførbar til norske forhold. Personlig er jeg grunnleggende skeptisk til absolutter og forbud. Jeg tror imidlertid vi gjør oss selv en stor tjeneste om vi omdøper «sitatsjekk» til «faktasjekk», og er helt konsekvente overfor kilder på hva det innebærer å gi et intervju.

 

Siste nytt rett til din innboks? Meld deg på vårt nyhetsbrev!

* indicates required
 

 

Til toppen