Sofie Prestegård er politisk journalist i Dagsavisen.
Sofie Prestegård er politisk journalist i Dagsavisen. (Foto: Aslak Borgersrud )

#MinMetode

Dagsavisen-journalist Sofie Prestegård om klikkmyte: – Vi er om noe for lite opptatt av hva folk faktisk vil lese om

Dagsavisens politiske journalist Sofie Prestegård forteller om sin metode i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gangen er det politisk journalist i Dagsavisen, Sofie Prestegård, som forteller om sin metode, hvordan hun jobber metodisk med idéutvikling og hvorfor hun mener spisse albuer er den mest oppskrytte kvaliteten hos en journalist. 

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– God timing. De gangene jeg lykkes med å sette dagsorden er det fordi jeg har klart å identifisere en sak som har sprengkraft, og fått den på trykk når den er framme i folks bevissthet. Eller nå jeg klarer å finne de stemmene som kan gi en sak som allerede ruller og går i nyhetsbildet, en ny omdreining.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Driv. Alt annet kan læres. Har du engasjement, genuin nysgjerrighet og utholdenhet, kommer du langt.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Spisse albuer. Det er viktig å kreve sin plass og være offensiv, men ikke for enhver pris. Det er sjeldent jeg føler meg mer som et hjernedødt kveg enn når vi i pressen knuffer og kaver oss fram til intervjuobjektet.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Hjertet mitt banker raskest når jeg får jobbe med breaking news. Det er lite som slår å være der det skjer, når det skjer. Likevel er det nok de saken jeg har brukt langt tid på jeg er mest fornøyd med.

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Jeg har en ganske systematisk metode for å utvikle ideer som kanskje ikke er helt A4. Jeg har en liste over nettsider som jeg saumfarer ukentlig etter gode ideer. Det er alt fra postjournaler til spørretimespørsmål og samfunnsforskning. I tillegg går jeg gjennom google trends og storyboard for å se hva folk deler og søker etter for øyeblikket. Til slutt prøver jeg å plukke et par ideer som jeg foredler videre ved å tenke ut hvilke kilder jeg bør snakke med, hvilke spørsmål som er mest sentrale og hvordan saken kan presenteres. I tillegg er jeg påpasselig med å snakke med folk både i og utenfor den mye omtalte «bobla» om hva som opptar dem om dagen.

 – Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Det beste er å dekke et felt tett over tid. Da bygger du troverdighet, kompetanse og med det også et bredt kildenettverk.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Lytter til dem. Men ikke før jeg har fått min første kopp med kaffe. Jeg kjører flymodus før kl. 08.00.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Den mest krevende saken jeg har dekket er i hvert fall terroren 22. juli. Jeg var på jobb som sommervikar for NTB den sommeren, og var senere med å dekke rettssaken for Dagbladet. 

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– At vi er veldig opptatt av klikk. Vi er om noe for lite opptatt av hva folk faktisk vil lese om.

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– I de tilfellene hvor vi intervjuer elitekilder med båndopptaker, mener jeg egentlig at sitatsjekk er overflødig. Jeg mener også det er problematisk når svar på sitatsjekk kommer så treigt at det framstår som ren trenering. Når kilder at på til ønsker sitatsjekk på svar de har sendt skriftlig på mail, nærmer vi oss det parodiske. På et eller annet tidspunkt må vi sette strek å minne om hvem som har redigeringsrett. Saken er en annen når det er lite medievante kilder. Da er det å gi sitatsjekk riktig for å trygge kilden og bygge tillit

Til toppen