De unge og yngste i Norge fortjener et større medie­mangfold
(Foto: Kilian Munch)

DEBATT

De unge og yngste i Norge fortjener et større medie­mangfold

«I den fragmenterte og personifiserte medievirkeligheten som vi nå lever i, blir det viktigere enn før å skape innhold som evner å samle oss», skriver Stian Barsnes-Simonsen i Nordic Screens.

  •  STIAN BARSNES-SIMONSEN, kreativ leder i Nordic Screens.

 

Vi mennesker har alltid samlet oss rundt peisen, eller bålet for å dele historier. Det har vært hyggelig, trygt, viktig og gøy. Rundt ildstedet ble fellesskapet i familiene formet. Der lærte våre forfedre om livet, samfunnet og hverandre.

For 90 år siden kom radioen og den ble det nye samlingspunktet, etterfulgt av det svært omdiskuterte TV-apparatet for 60 år siden. 

For litt over 20 år siden fikk vi internett som la de tekniske forutsetningene for enda en innholdsrevolusjon. Og så, for bare noen få år siden, flyttet alt inn i smarttelefonene, som vi nå kontinuerlig sitter og taster og ser på.   

Det er ikke far med fjernkontrollen som bestemmer hva vi skal se lengre. Ikke Rikskringkastingen eller myndighetene heller. Nå har vi opp til flere skjermer hver som vi selv bestemmer over, og det gjelder fra barnehagealder og opp.

Men med denne befriende selvstendigheten mister vi også noe av fellesskapet vi en gang hadde da vi i større grad ble eksponert for de samme historiene samtidig. 

Og med færre felles referansepunkter øker usikkerheten, og etter hvert kan vi få litt panikk.

Spesielt vi foreldre, som jo skal bestemme og ha kontroll. Så vi sier «legg fra deg den nå», «ikke se på det der», «Hvor mange timer har du brukt på skjerm denne uka?», «Maks to timer hver dag har jeg jo sagt!», «Kom hit og se nyheter med oss! Jo, du MÅ det, for dette er VIKTIG!»

Vi begynner med pekefinger, prøver å begrense bevegelsesrommet og kaller det rammer. For barn har godt av rammer. Det vet alle.

Og så blir vi matt. Sint. Og skuffa. Og ungene våre blir det samme. Og i den grad vi har delt opplevelser og læring, så er den ikke spesielt positiv. Vi har grått mer enn vi har ledd.

Hva skjedde? Jo, innholdsindustrien har i takt med teknologiens nye muligheter blitt personifisert. Og vi elsker det, både store som små.

Du har selv sikkert en serie du ser med kjæresten din, og serien du ser alene. Mest sannsynlig to forskjellig type serier. To sider av deg selv, hvor den ene matcher kjæresten din mer enn den andre. Og mens vi har bygget våre «personlige innholdsgarderober» har barna våre gjort det samme. Litt fra NRKSuper, litt fra Netflix, litt fra Cartoon Networks og lignende, og mye fra YouTube.

Noe av dette har vi foreldre koll på. Labyrint og Snøfall på NRK Super har vi fått med oss. Det er bra!

Men de der greiene på YouTube og TIKTOK har vi ikke like god oversikt over, til tross for at dette innholdet påvirker barna våre i like stor grad som det rikskringkasteren lager, og til tross for at barna våre bruker vesentlig mer tid på YouTube enn noen andre innholdsplattformer.

Noe av grunnen til at vi ikke følger med på barnas plattformer er at vi ikke synes det er noe gøy selv. Vi har utviklet en allergi mot innhold som ikke engasjerer oss umiddelbart.

Men hvorfor ser ungene på det da?

Mye av svaret ligger i plattformenes magi, mer enn i innholdet selv. Plattformene som er best på tilgjengelighet, søkemotorikk og algoritmer for anbefaling vinner. Ungene ser på det minst dårlige innholdet de finner på plattformen de liker best. 

Derfor mener vi at det er viktig å produsere og tilby mer godt, norsk innhold som foreldre og barn kan se sammen og som skaper felles opplevelser. Selvsagt må det være tilgjengelig der hvor barn og ungdom er, men også i tradisjonelle distribusjonskanaler. 

De unge og yngste i Norge fortjener et større mediemangfold av gode historier som samler familiene om gode og felles opplevelser. 

 

Siste nytt rett til din innboks? Meld deg på vårt nyhetsbrev!

* indicates required
 

 

Til toppen