Det er én ting som gnager og bekymrer meg mens jeg pakker ut av redaktørkontoret

• JOHN ARNE MARKUSSEN, avtroppende sjefredaktør i Dagbladet og snart seniorrådgiver for Aller Media. Opprinnelig publisert på db.no

I dag har jeg min siste dag som redaktør i Dagbladet. Det har vært en eventyrlig reise. Men det er likevel én ting som gnager og bekymrer meg mens jeg pakker ut av redaktørkontoret:

Politikerne må snart ta på alvor det ansvar de har for å sikre befolkningen et reelt mediemangfold.

Det ble betydelig støy da noen av oss medieledere i private virksomheter gikk ut og påpekte det helt åpenbare: Fortsetter politikerne ukritisk å basere norsk mediepolitikk på at NRK skal være det eneste saliggjørende, vil det få alvorlige konsekvenser.

En overfinansiert statskanal som bruker stadig mer av lisensinntektene til å skape ubalanse i det digitale markedet vil over tid gjøre det umulig for private mediebedrifter å sikre en framtidig bærekraftig økonomi. NRK har i løpet av få år blitt landets nye nettkjempe. Bare VG er i nærheten av å kunne konkurrere med statskanalen. Var det dette som skulle være NRKs oppdrag?

I land etter land, nå senest Danmark, tas det grep for å sikre en sunn balanse mellom statlig medievirksomhet og den private. Men her i Norge er det igjen øredøvende stille etter noen uker med debatt. Den nye kulturministerens forsøk på å skape et bredt politisk forlik om mediepolitikk og bruk av pressestøtten ble kvalt i fødselen. Vi fikk nok en bekreftelse på at det er politisk umulig å rikke den forsteinede, norske mediepolitikken. Selv ikke med historiens blåeste regjering, er det mulig å finne politikere som synes at tiden er inne for å diskutere hva NRK egentlig skal være. Men en er sikkert: Også neste budsjettår vil NRK-lisensen øke.

Når jeg kritiserer det jeg kaller overfinansieringen av NRK får jeg ofte spørsmål om hvorfor jeg tror det vil gå bedre for private aktører om NRK blir svakere? Poenget er ikke å gjøre NRK svakere, men å skaffe klarhet i hva NRK skal være. Staten som eier må tydeliggjøre oppdraget og sørge for en finansiering som samsvarer med dette. Selv statlige helseforetak må finne seg i en kritisk gjennomgang av hva virksomhetene driver med. Men ikke NRK. Det er egentlig absurd at i en tid hvor man med alle mulige vinklinger diskuterer offentlig pengebruk, så har man tillatt at statskanalen NRK får bruke store lisensinntekter til å gå inn i nettavismarkedet. Var det ikke dette markedet de private medieaktørene skulle leve av framover?

Og markedet er trangt nok som det er. Det digitale mediemarkedet i Norge er en devaluert utgave av den økonomiske gullalderen i bransjen på 90-tallet og tidlig 2000-tallet. Inntekten pr. aviskjøper er kraftig redusert siden den gang. Nå konkurrer man også med globale aktører som verken er redaktørstyrte og redigerte, eller har noe samfunnsoppdrag. Facebook og Google bruker absolutt ikke penger på nyheter og norsk innhold.

Norsk mediebransje ber ikke nødvendigvis om mer penger, men at politikerne tenker gjennom hvordan man fordeler den totale potten som staten bruker på medier. For det kan da ikke være et poeng at staten aktivt driver konkurransevridning til fordel for sitt eget mediehus? Noen av oss enkle sjeler har alltid trodd og ment at subsidiering var et verktøy staten bare skulle bruke når det var nødvendig for å korrigere et marked eller sørge for nasjonal selvberging. Med NRK er det motsatt. Man putter penger i en kanal som forstyrrer markedet.

Det er gått et par måneder siden Medietilsynet la fram sin famøse rapport om NRK og mediemangfoldet. Rapporten konkluderte, som ventet, med at NRK overhodet ikke representerte noe problem for de private aktørene. I etterkant har de samme aktørene unisont underkjent rapporten som et altfor snevert øyeblikksbilde framfor analyse basert på de trender man ser utvikle seg over tid. Men i stedet for å bli hørt, virker det som politikerne er glade for enhver unnskyldning for ikke å gjøre noe.

Journalistikken i Norge har til nå stått ganske godt imot fake news og systematiske forsøk på undergraving av fellesskapets institusjoner. Men man skal ikke ta for gitt at det vil være slik framover. Rex Tillerson, utenriksministeren som Donald Trump nylig sparket, har uttrykt bekymring for amerikansk demokrati. Han snakker om landets «etiske krise», og den farlige undergravingen av fakta og sannhet som politisk metode. Det skal man lytte til.

Den beste medisin mot det uansvarlige er godt fundert mediemangfold. Norge kan ennå bevare sitt.