SKJALG JENSEN gikk bort i mai 2016. Den tidligere redaktøren og journalisten valgte å ta sitt eget liv. Nå skriver sønnen om historien - for å bidra til mer åpenhet. (Foto: Ap)

«Det er fortsatt tabu å snakke om psykisk sykdom og selvmord. Jeg håper fremtiden blir litt enklere. Det skylder vi pappa og tusenvis av andre»

Tarjei Jensen Bech skriver åpent om sin avdøde far - tidligere redaktør, journalist og politiker Skjalg Jensen.

  • Endret

I vår gikk tidligere journalist, redaktør og samepolitiker Skjalg Jensen bort. Jensen har blant annet jobbet i NRK Finnmark, Finnmark Dagblad og Ságat.

Torsdag denne uka skulle han blitt 49 år. Slik ble det aldri, etter at Jensen valgte å avslutte livet i mai.

Dette skriver sønnen Tarjei Jensen Bech om på Facebook - i en tekst til faren.

Vi publiserer den her, etter avtale med Bech:

I dag skulle pappa blitt 49 år. Slik ble det aldri.

Jeg vet at pappa gledet seg til at han en dag skulle bli bestefar. Han skulle kjøpe seg hus. Han hadde nettopp fått seg ny jobb som daglig leder på ett asylmottak for mindreårige flyktninger.

Og han brant for dem og stod på for at de skulle få ett verdig liv i et ukjent land i det kalde nord i Lakselv.

Tanker, drømmer og håp på en lysere fremtid som ble brutalt revet bort.

Pappa sleit psykisk.

Helt siden ungdomsårene har han vært deprimert og kranglet med seg selv.

Pappa kunne i lange perioder være langt nede og ikke se noe lys i tunnelen. Pappa har hatt det tøft nesten hele livet.

Helt siden tenårene har pappa vært dypt deprimert. Jeg tror at jeg og lillebror holdt han oppe og var hans livbøye.

Til slutt holdt ikke selv den livbøya lengre.

Pappa hadde sine lyse, men også sine mørke sider.

I jula sa han til meg:

- Jeg er lei av å krangle med meg selv.

Han fortalte at han syntes han var en dårlig pappa.

Sannheten er at jeg ikke kunne vokst opp og hatt en bedre pappa.

Det bitre er at jeg aldri fikk sagt det.

Tilslutt valgte han å avslutte det selv. Nå er det litt for sent for alt.

Litt for sent å gi den siste klemmen.

For sent å fortelle hvor glad jeg var i han.

For sent å si gratulerer med dagen.

Igjen ligger det bitterhet over alt man ikke fikk sagt eller gjort.

Følelsen av å ikke strekke til og det å få hjelpe pappa. At man ikke var der nok.

Og følelsen av tabu.

Tabu om det å snakke om psykiske sykdom og selvmord og det å være åpen.

Helt siden jeg var 13 år har jeg visst at pappa var syk. Men det har vært tabu og vanskelig å snakke høyt om.

I dag har jeg bestemt meg for å være åpen og snakke om det.

Først og fremst for min egen del - for å bearbeide sorgen.

Men også for å kunne bidra til at det skal bli litt lettere for andre pårørende etter selvmord og snakke om det.

Og få mer åpenhet om psykisk sykdom.

Jeg tror pappa levde så lenge han greide.

Men jeg tror også at større åpenhet og kanskje litt mer forståelse fra helsevesenet og kunnskap om psykisk sykdom kunne ha hjulpet pappa.

Vi har fortsatt en stor vei å gå på åpenhet og forståelse for psykisk sykdom.

Men også for hvordan vi ivaretar pårørende.

Forhåpentligvis vil fremtiden være litt mer lys og litt mer enkel for de som sliter med psykisk sykdom.

Det skylder vi pappa og tusenvis av andre.

I dag skulle pappa blitt 49 år. Slik ble det aldri. Jeg vet at pappa gledet seg til at han en dag skulle bli bestefar....

Posted by Tarjei Jensen Bech on 29. september 2016

Til toppen