Det var galskap satt i system. Janik ga full gass. Jeg holdt orden på kløtsj og brems

• KOMMENTAR: BERNT OLUFSEN, tidligere ansvarlig redaktør i VG (1994-2011) og nå konsernredaktør i Schibsted.

Innlegget er opprinnelig publisert på Bernt Olufsens blogg «i media», og gjengitt her etter avtale. 

Gjennom 40 år i mediebransjen har jeg møtt mange svært dyktige journalister, med teft for nyhetsjakt og god fortellerevne. Men bare en håndfull av dem har eid begavelsen av å kunne skape et helstøpt og interessevekkende redaksjonelt produkt. En av dem er Jan-Erik Lauré (64).

VGs redaksjonssjef satte denne helgen punktum for en lang og suksessfylt karriere. Som godlynt og hardtslående ordkunstner av rang og med en sjelden evne til å spissformulere budskap som vekker engasjement.

Å redigere en tabloid løssalgsavis er i høy grad å spille på lesernes følelser. Det er å avdekke urettferdighet. Å gi støtte til de svakeste. Få folk til å dele tragedier. Det er å tilfredsstille nysgjerrighet. Det er å sjokkere eller vekke forargelse. Å skape glede og begeistring.

Kort sagt å engasjere leserne på godt og vondt. Da ligger terskelen for vesentlighetskriteriet ganske høyt. Og det er ikke plass til likegyldighet. I de mest suksessrike årgangene av VG i 1980- og 90-årene var arbeidet på desken i Akersgaten på mange vis preget av galskap satt i system.

Jan-Erik Lauré ble ansatt som vaktsjef på VG-desken i 1981. Han kom fra en tilsvarende stilling i Aftenposten. Etter eget utsagn søkte han seg til VG fordi avisen var villig til å satse friskt på lesbare saker. Med andre ord: Aftenposten var blitt for kjedelig og kollegene for selvtilfredse.

Selv hadde jeg den utfordrende gleden av å jobbe i vaktsjef-team med «Janik», som han kalles blant kolleger, i nesten fem år. I 1987 ble han sjef for reportasjeavdelingen i VG og fra begynnelsen av 90-årene redaksjonssjef i avisen. I en periode var han også sjef for VGs graveteam i undersøkende journalistikk, som blant annet avslørte omfattende triks med kvoter og fangster i fiskerinæringen. Fiske-fusk ble et av de mange nyord som ligger strødd etter ham.

Det var Janik som overleverte meg førstesiden «TIL DØDEN skiller oss ad» med brudebilde etter drapet i en rettssal i Lillestrøm i 1983. Oppslaget ble et av de mest kontroversielle i VG-historien og ble brukt som skrekkeksempel på Norsk Journalisthøyskole i 20 år. Vaktsjefer i VG nøt stor grad av tillit hos redaktørene, som heller ikke ble spurt til råds før brudebildet var satt på trykk.

I disse årene ga Janik full gass. På våre kveldsvakter ble det min oppgave å holde orden på kløtsj og brems. Han elsket å finne spisse vinkler som utfordret grensene gjennom mulige og umulige oppslag: Som «HØNE verper PÆRE-EGG» (om miljøforstyrrelser langs E6). Om Gro som drakk blomstervann på talerstolen og ei ku som hoppet i hoppbakken i Brummundal. Om sykepleieren som ville fjerne øyeeplet på en pasient da det i journalen sto at vedkommende brukte «glasögon»..

Janik var også mannen som gjorde forventninger og lengsel etter godvær til en bestselger i Sommer-Norges aviskiosker. Det var aldri snakk om at redaksjonen manglet stoff til oppslag. Det tabloide menneske hadde alltid en idé på lager.

Eller så potensialet i et tips som kom inn til telefonen som aldri sover: En gravid kvinne hadde uventet født en velskapt gutt da hun satte seg på do! Reportasjeteamet ble sendt ut med champagne til midtsidene: «Fødte i do – SKÅL!». På førstesiden våget han ikke gå lenger enn «FØDTE GUTT I DO» og utkastet «Ble MAMMA på RAMMA» lagt i skuffen.

Se noen av de legendariske forsidene: 

[wzslider autoplay="true" transition="'slide'" lightbox="true" exclude="7615"]

Apropos do: Tittelen «TO DO or not to do» om norske arbeidstagere som forlangte eget avtrede adskilt fra utenlandske kolleger, er legendarisk.

Det tabloide menneske er også et følsomt vesen, med sans for historier om dyr. Som reportasjesjef i VG fikk Jan-Erik Lauré en egen fløy oppkalt etter seg på krisesenteret til Foreningen for Omplassering av Dyr. Ved et tilfelle adopterte han også en katt herfra, og sansen for den bestselgende dyrehistorie ble understreket gjennom følgende prioriteringsliste til redaksjonen: 1) Vold mot dyr. 2) Vold mot eldre. 3) Drap.

Som en redaksjonssjef med legendestatus i hovedstadens journalistmiljø må man ha en velutviklet teft og fingerspitzgefühl for hva som berører folk flest. Det sitter i ryggmargen. Dette er nå historie. I vår digitale tid styres redigeringen av mediene mer og mer av fakta, såkalte brukerdata.

Da det tabloide mennesket gikk sin siste vakt som redaksjonssjef i Akersgaten, presenterte Schibsted sin nye digitale medieplattform (SMP). Svenska Dagbladet har allerede tatt den i bruk og førstesidens prioritering av saker styres nå helt uberørt av menneskehånd, av en algoritme (programmert beregning av oppgaveløsning).

Verdens Gang blir heller ikke den samme uten Jan-Erik Lauré.