Christel-Beate Jorilldatter, journalist i Finnmark Dagblad/Amedia.
Christel-Beate Jorilldatter, journalist i Finnmark Dagblad/Amedia. (Privat)

#MinMetode

– Er noe feil i mine artikler «på trykk», regelrett gremmes jeg

Finnmark Dagblad-journalist Christel-Beate Jorilldatter forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Christel-Beate Jorilldatter, journalist i Finnmark Dagblad, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist?

– Etterettelighet. Det skal være sant det jeg skriver. Dersom noen kritiseres i saken, så får vedkommende svare på absolutt alle påstander. Jeg skriver nok litt for langt fra begge sider til tider. Er noe feil i mine artikler «på trykk», regelrett gremmes jeg.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Å ha omtanke for de du skriver om. Alle kan gjøre feil. Folk angrer på sine feil.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Er ikke noen kvaliteter jeg umiddelbart ser på som oppskrytt. Men får si å være (for) kjapp på avtrekkeren. Nå er jo dette en naturlig del av bransjen, men jeg liker å sette på bremsene litt før vi «hiver noe ut». Tenke seg om en ekstra gang. Og jeg bruker alltid tid på å sette meg inn i saker og ting før jeg ringer en kilde.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Jeg liker variasjon, og å kjenne blodet pumpe når ting skjer. Men jeg liker vel egentlig best å skrive om selve mennesket i lengre reportasjer. Tingene som ikke snakkes om. I sosiale medier måler vi oss opp mot glansbildene, men selv den mest vellykkede utad kan gå og bære på noe veldig vanskelig innad. Det liker jeg å skrive om.

– Hva skulle du ønske du fikk mer tid til i hverdagen som journalist?

– Innsynskrav og å gå igjennom sakspapirer. Her vil jeg for øvrig benytte muligheten til å takke alle saksbehandlere som følger offentlighetsloven, og bestandig svarer mange innsynskrav. Jeg hørte at jeg var «beryktet» på rådhuset i byen en stund.

– Har du et favorittspørsmål som ofte gir gode svar?

– Jeg er veldig fan av dumme spørsmål. Man kan ikke vite alt. På slutten av intervjuer spør jeg noen ganger om det er noe jeg ikke har spurt om som de vil fortelle. Da finner jeg fort ut om jeg har oversett noe helt vesentlig.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Det er krevende hver gang jeg setter mine bein i en rettssal.

– Hva er norske medier dårligst til å dekke?

– Her ble jeg svar skyldig. Jeg kommer sikkert på noe kjempelurt etter at artikkelen er publisert. Men jeg tror journalister generelt gjør så godt de kan. Jeg er selv opptatt av «de store tingene». Finnes det nok arbeid til folk i fremtiden? Finnes det en løsning for vår forsøpling og plast som dreper liv i havet? Hvor lange er helsekøene og hvordan er behandlingstilbudet for kreft? Er en «kur» i sikte?

– Er veksten i antall kommunikasjonsrådgivere et gode eller et onde?

– Noen kommunikasjonsrådgivere er flinke. De hører hva du vil, og får tak i rette vedkommende til å svare på spørsmål. Og om en kommunikasjonsrådgiver hjelper ansatte til å være tryggere i en intervjusituasjon, er det bare bra.
Skrekkeksempelet er å intervjue en leder, sende en sitatsjekk til vedkommende, og få i retur en helt annen tekst med «politisk språk» fra kommunikasjonsavdelinga. Og gjerne nok et krav om å lese igjennom det du så skriver, før trykk.

– Hva synes du om bruken av anonyme kilder i journalistikken?

– Noen kilder vil være anonyme av gode grunner. Noen ganger må redaksjonen selv anonymisere kilden, av hensyn til at andre igjen identifiseres i en alvorlig sak. Det viktigste er at redaksjonen vet hvem vedkommende er, og sjekker så langt det går at informasjonen de kommer med er troverdig.

Til toppen