Fagmedarbeider Trygve Aas Olsen ved Institutt for journalistikk og nyhetssjef Mímir Kristjánsson i Klassekampen.
Fagmedarbeider Trygve Aas Olsen ved Institutt for journalistikk og nyhetssjef Mímir Kristjánsson i Klassekampen. (Foto: IJ/privat)

KOMMENTAR

Finnes kultureliten? Ja, og den mis­bruker makta si som andre eliter

MEDIEKRITIKK: Klassekampens nyhetssjef finner riktignok denne eliten helt uinteressant, men jeg har funnet noe interessant om Klassekampens nyhetssjef.

Det var på avisens eget debattmøte Hvem er eliten, på Kulturhuset i Oslo onsdag sist uke, at Mímir Kristjánsson sa han ikke er «så interessert i denne kultureliten»:

- Jeg er helt uinteressert i om Harald Eia eller Fredrik Skavlan er en del av eliten, sa han.

Jeg er enig med Kristjánsson i det.

Men når han startet året med en artikkel som maner til «mer, og ikke mindre, opprør mot elitene», er det ikke uinteressant om han selv er en del av kultureliten.

Og det er han, hvis jeg forsto sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen rett. Hun definerte kultureliten omtrent slik, på debattmøtet onsdag kveld:

Trygve Aas Olsen

Fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.

Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs. 

Holder også foredrag og skriver bøker, senest «Skriv enkelt og smart» (2017)

Mediekritikk på Medier24

Medier24.no fortsetter i 2019 vår spalte med en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser. 

Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

  • Kultureliten er personer som har makt til å bestemme hva som blir tema for den offentlige debatten, og makt til å bestemme hva som er god smak.
  • Selv mener disse personene at de har for lite makt, og at offentlig debatt lider under at de ikke får bestemme nok over den – og over den gode smak.

Det var som om hun snakket om Mímir Kristjánsson:

  • Nyhetssjefen i Klassekampen har makt til å bestemme hva som blir tema for offentlig debatt, for eksempel «opprør mot elitene».
  • Han bagatelliserer kultureliten som «uinteressant», og mener offentlig debatt lider under fravær av opprøret som han ønsker seg.

Jeg er for så vidt enig med Kristjánsson i det siste også. Et opprør mot elitene kan ha noe for seg. Men mot kultureliten også, hvis den misbruker makten sin.

Gjør den det? Kan Kristjánsson misbruke makten sin? Ja, det kan han. For eksempel ved å gi sine egne bøker uforholdsmessig stor omtale i Klassekampen.

Mímir Kristjánsson har gitt ut seks bøker på åtte år:

De superrike (2011): Boka ble lansert med en dobbeltsidig nyhetssak skrevet av Kristjánsson selv tirsdag 11. oktober, og anmeldt i Klassekampens bokmagasin påfølgende lørdag. Der var den også tema for bokredaktørens faste spalte. Slikt er ikke mange debutanter forunt.

Slik blir du superrik (2013): Lansert med forfatterintervju over to kultursider torsdag 19. september, og anmeldt uka etter. Like før boka kom ut, sluttet Kristjánsson i avisa for å begynne i forlaget Manifest. 1. oktober skrev han likevel en kommentar på side 2. Om de superrike.

Frihet, likhet, Island (2015): Lansert med forfatterintervju over to kultursider torsdag 8. oktober. Da var Kristjánsson tilbake i avisa, som nyhetssjef. Valgt ut som «Ukas bok», og anmeldt over en helside i bokmagasinet to dager senere, en ære selv svært meritterte forfattere setter høyt.

Vestkanttroll (2017): Kristjánssons første roman, en satire, måtte nøye seg med en trespalters anmeldelse i bokmagasinet. Anmelderen var imidlertid selveste Torbjørn Røe Isaksen, posterboy i Klassekampens egenannonser. Han mente boka var «artig», men «heller ikke noe mer».

Hva ville Gerhardsen gjort? (2018): Lansert med forfatterintervju over to nyhetssider tirsdag 24. april – og to sider lengre bak, som Kristjánsson skrev. I bokmagasinet samme uke skrev han to nye sider om Gerhardsen. Anmeldt over en helside i juni, også den som «Ukas bok».

Rosa Luxemburg – en biografi (2019): Forhåndsmeldt i bokmagasinet 12. januar, lansert med et intervju med Kristjánssons medforfatter Ellen Engelstad tirsdag 15. januar over to kultursider, pluss en dobbeltside skrevet av Kristjánsson og Engelstad. Anmeldelsen kommer nok snart.

Jeg har selv fått bred omtale av et par bøker i Klassekampen og klager ikke på egne vegne. Men den dekningen avisas nyhetssjef får, er sjeldent stor.

Og hva er galt med det? En god del. Blant annet er det i strid med – i alle fall intensjonen bak – to punkter i Vær Varsom-plakaten. Der står det:

  • Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter.
  • Redaksjonelle medarbeidere må ikke utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.

Når Klassekampen intervjuer Kristjánsson om bøkene hans, er han i en dobbeltrolle – nyhetssjef og intervjuobjekt – selv om andre har bestemt at han skal intervjues.

Andre forfattere kan ikke gi seg selv to sider i avisa. Når nyhetssjefen skriver om sine egne bøker, utnytter han stillingen til å oppnå private fordeler: Omtale gir salg.

Kristjánsson har neppe blitt superrik av salget, men fire av bøkene har vært på bokhandelen Tronsmos bestselgerliste, som Klassekampen trykker hver lørdag.

Alt dette er Kristjánsson sikkert helt uinteressert i.

Like uinteressert som Bjørgulv Braanen, tidligere Klassekampen-redaktør, var i kritikken av avisens dekning av pressestøtten – i min bok Kritisk kulturjournalistikk.

Der viste jeg hvordan redaktørene av Klassekampen, Dagsavisen og Vårt Land drev en politisk kampanje, fordekt som journalistikk, for mer pressestøtte til seg selv.

Dobbeltroller, interessekonflikter, utnyttelse av redaktørstillinger til private fordeler. Maktmisbruk, med andre ord. Slett ikke, mente Braanen, jeg var «utdatert».

Den manglende evnen til å ta kritikk? Typisk elite.

Men jeg tror folket – selveste arbeidsfolket – som Klassekampen elsker så høyt, ikke synes noe om forfattere og avisredaktører som meler sine egne kaker.

Jeg vet ikke, men det kan hende at folk flest også irriterer seg over ham med det islandske navnet og Stavanger-dialekt, som stadig dukker opp på Dagsnytt 18.

Dette finner vi ikke ut av uten å spørre folk flest, og la dem snakke litt mer enn i Klassekampens artikkel «Folk flest om landets eliter» forrige onsdag.

Neste gang Klassekampen arrangerer elitedebatt på Kulturhuset, kan den kanskje invitere andre enn tre journalister og én professor – alle bosatt i Oslo?

Det kan nyhetssjefen bruke makta si til: Å gi vanlige folk plass i debatten, i stedet for Trygve Slagsvold Vedum, Asle Toje, Audun Lysbakken og andre elitekilder.

Dette er kritikk av en som har «makt til å bestemme hva som blir tema for offentlig debatt». Ja, det er et aldri så lite opprør mot kulturelitens Mímir Kristjánsson.

Trenger vi et opprør mot kultureliten?

Nja. Ikke basert på konspirasjonsteorier om «mainstream media», kaffelattedrikkende og el-syklende ulvetilhengere i hovedstaden.

Men den må tåle noen spørsmål:

  • Hvordan forvalter de store forlagene makten sin som eiere av de store bokhandelkjedene?
  • Hvorfor har de store mediene så mange politikere, næringslivsledere og kjendiser som kilder?
  • Hvem sitter i stipendkomiteer og kulturråd og hvem bevilger de penger til? Sine egne venner?

Det er sjelden Klassekampens kulturredaksjon tar seg tid til å undersøke slike spørsmål, så her skal den få et som er enkelt å besvare:

  • Hvorfor får Mímir Kristjánssons bøker alltid så bred dekning?
Til toppen