– Papiret mye mer sjarmerende enn nettet, sier Maud Anniken Nordengen (til venstre). I bakgrunnen Pål Simonsen, selger, og redaktør Lars Aarønæs.
– Papiret mye mer sjarmerende enn nettet, sier Maud Anniken Nordengen (til venstre). I bakgrunnen Pål Simonsen, selger, og redaktør Lars Aarønæs. (Emma Tollersrud)

Reportasje:

Folk ser ned på mobilen og mindre på gateselgerne. Men Erlik Oslo lover å holde fast på papiret til det siste

Det viktige gatemagasinsalget er ikke lenger noen dans på roser. Utgiverne holder fast på papiret, samtidig som de jakter digitale muligheter.

  • Endret

– Folk stirrer ned i mobilene. Men jeg sørger for at de ser meg, svirrer rundt i veien for dem og roper høyt. Erlik Oslo!

Pål Simonsen skravler over en kopp varm kakao i Erlik Oslos lokaler i Skippergata.

Etter elleve år som gatemagasinselger synes han fortsatt at folk er flinke til å kjøpe, om han bare får dem til å stoppe opp.

– I Nord-Norge sier vi ja, takk! roper jeg til folk. Da smiler de. Flere kjøper om de blir glade.

Men at skjermdominansen er et problem for gatemagasinene, er det liten tvil om. Samtlige kan fortelle om fallende opplag og inntekter (se faktaboks).

Ansvarlig redaktør for Erlik Oslo, Lars Aarønæs, merker nedgangen:

– Flere er mer opptatt av å bruke mobilen sin enn å lese trykte medier. Og det har vært færre selgere på jobb så langt i år enn før jul, sier han.

 

– Folk er travle, men har tid til å kjøpe, sier Erlik-selger Maud Anniken Nordengen. Men generelt går gatemagasinsalget trått. – Vi satser i sosiale medier og må tenke nytt, sier redaktør Lars Aarønæs.
– Folk er travle, men har tid til å kjøpe, sier Erlik-selger Maud Anniken Nordengen. Men generelt går gatemagasinsalget trått. – Vi satser i sosiale medier og må tenke nytt, sier redaktør Lars Aarønæs. Bilde: Emma Tollersrud

 

Møtes på likefot

Norske gatemagasiner

Gatemagasiner er til for å fremme engasjement og selvhjelp blant rusavhengige og vanskeligstilte, basert på tanken om hjelp til selvhjelp («verdig arbeid»).

Opplag, gjennomsnittlig per måned: 

 

Klar, Kristiansand:

* 2006-2013: 13.000-17.000
* 2015: 5000
* 2018: 3000

Får årlig 350 000 kr fra Kristiansand kommune.

Én ansatt.

 

Sorgenfri, Trondheim:

* 2010: 10.000-15.000
* 2015: 8.000-10.000
* 2018: 4000

Inntekter:

* 2015: 5.006.217
* 2016: 4.718.697
* 2017: 4.062.317 

Får årlig 400 000 kr fra Trondheim kommune.

Fire ansatte.

 

Megafon, Bergen:

* 2010: 12.000
* 2015: 5000
* 2018: 4500 

Inntekter:

* 2010: 5.836.786
* 2015: 3.297.499
* 2017: 3.032.171

Får årlig 900.000 kr fra Bergen kommune.

Fem ansatte på tre årsverk.

 

Asfalt, Stavanger:

* 2010: 30.000
* 2015: 17.500
* 2017: 12.000

 

Inntekter:

* 2010: 4.494.868
* 2015: 5.292.831
* 2017: 4.232.795

Får ikke statsstøtte.

 

Erlik Oslo:

* 2010: 25.000
* 2014: 14.000

Får støtte fra Norsk Tippings grasrotsandel.

Stiftelsen utgir i tillegg =Fredrikstad, =Drammen, =Buskerud, =Østfold, =Innlandet, =Vestfold og =Telemark.

– Når vi er ute og selger Erlik Oslo, går vi ikke og raner folk for å få tak i penger. Dette er en verdig jobb som gir oss egne midler. Folk får øynene opp for oss og forstår at vi er mennesker vi òg, sier Maud Anniken Nordengen.

Hun har solgt Erlik Oslo i to år, og forteller at det er en viktig grunn til at hun har greid å slutte å ruse seg.

– Jeg er stolt av å selge det. Kvaliteten på artiklene og bildene er bra. Folk vil fortsatt ha magasiner, ikke bare nettaviser.

Erlik Oslo har solid egenkapital og klarer seg fint uten statsstøtte. Vanligvis selger Nordengen mellom ett og tjue blader hver dag, og hun beholder 50 kroner per blad. Litt kreative metoder må være lov.

– I valgkampen førte jeg liste over hvilke partier som kjøpte flest blader, og lovte å stemme på dem jeg solgte flest til. Da tok det helt av.

Så lenge folk med ruserfaringer har et behov, og så lenge kjøpere vil bidra, kommer gatemagasinene til å eksistere, mener Aarønæs.

– Vi kommer til å være det siste trykte magasinet i Norge. Hele poenget er det unike en-til-en-møtet mellom selger og kjøper på gaten.

- Og de kan jo ikke akkurat stå og selge minnepinner? Nei, det er noe med å holde i et blad og kjenne lukten av trykksverten. Den dagen det ikke selges bøker før jul, skal jeg revurdere synet mitt, sier han.

 

Trått i Trondheim

Siden den friske oppstarten fra midten av 2000-tallet, forteller både Asfalt i Stavanger, Klar i Kristiansand, Megafon i Bergen og Sorgenfri i Trondheim om en nedadgående trend som er tung å snu.

– Salget går dårlig, forteller Sorgenfri-redaktør Dag Rønning.

De siste par årene har opplaget ligget på 5000-7000 i måneden, mens det nå er nede på 4000.

Noe skyldes uvanlig kaldt og hardt vær og at givergleden snurpes inn over jul.

Men møtet med det digitale går neppe over like naturlig.

– Folks lesevaner er i endring; jeg merker selv at jeg leser mindre enn før. Det er mange som kjøper bladet for å føle seg bra, men neppe tar av plastikken. Vi lager mye bra stoff som altfor få leser, sier Rønning.

Redaktør Dag Rønning i Sorgenfri
Redaktør Dag Rønning i Sorgenfri  Bilde: Kjersti Lunden Nilsen, Trondheim24/ARKIVFOTO

Han merker selgernes frustrasjon.

– Mange er stresset og på kanten til fortvilet når bladet selger dårlig. Det er disse pengene de lever av. Noen har abstinensproblemer, og da er det ikke så greit å mangle inntekter.

Sorgenfri har så langt lagt om til mer moderne design med kortere tekster og mer illustrasjoner, og snuser nå på mulige digitale løsninger. De må også nå yngre lesere. 

– Jeg har sett at andre har distribuert bladet som pdf og i stedet solgt skrapelodd. Det kan være noe. Men vi har ikke knekt koden ennå.

I den harde kampen om oppmerksomhet tilbyr gatemagasinene et unikt innblikk i en virkelighet som mange er dårlige til å forstå, mener Rønning.

– Dette er urettferdige skjebner, som er resultatet av ræva politikk. Vi er stemmen til folk som ofte har hatt en heslig barndom, opplevd overgrep på overgrep i familie og institusjon, og siden blitt kjeppjaget av politiet store deler av livet, sier han. 

 

– Ikke et mål i seg selv

Det markante fallet for Megafon i Bergen, fra 12.000 i 2010 til dagens 4500, skyldes først og fremst et svært velkomment løft for rusavhengige, forteller redaktør Petter Lønningen.

– Det er ikke kjøpeviljen det skorter på. Mange spør oss hvor selgerne står. Men selgernes behov er det viktigste, og nå er det flere som klarer seg uten.

Bergenspolitikerne har siden 2012 hatt som mål å splitte opp rusmiljøet i sentrum og starte tiltak utenfor bykjernen, som har vært en suksess, forteller Lønningen.

Når brukerne ikke lenger oppsøker sentrum, forsvinner også gatemagasinsalget.

Megafon har omstrukturert for å kunne fortsette å lage kvalitetsmagasiner, og greier seg med fem ansatte og i alt 150 selgere, fra Ålesund i nord til Stord i sør.

– Gatemagasinene må ikke bli et mål i seg selv, men et verktøy, for rehabilitering og arbeidstrening. Om det er gatemagasinet eller noe annet som hjelper folk til å få en verdig hverdag, er det det viktigste, sier Lønningen.

Han mener alle gatemagasiner må ta innover seg at ettersom flere politikere nå kommer til Bergen for å se og lære, vil den samme utviklingen skje flere steder.

Til toppen