Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness. Til høyre: Sofie (27)
Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness. Til høyre: Sofie (27) (Foto: Kjell Ruben Strøm / innfelt faksimile / gjengitt med tillatelse)

KOMMENTAR

Førr ei dame!

«Ville du greie å le foran TV-kamera, etter å danset deg inn en presseskandale og blitt framstilt som løgner?», skriver Kjetil Rolness.

  • Endret
  • KJETIL ROLNESS, sosiolog og samfunnsdebattant

 

Honnør til Sofie! Som ufrivillig har blitt hovedperson i en ellevill presseskandale som bare bli verre for hver ny håndtering, oppklaring og beklagelse. I forgårs fikk farsen en enda en uventet og stygg vending: Journalisten la seg flat ved å angripe kilden.

«Han sier jo indirekte at jeg lyver. Så da står han der og lyver selv», sa Sofie sa til TV 2 i går kveld. 

Overtramp på overtramp. Sofie sier hun er sliten av kjøret. Likevel greier hun – enda en gang – å ta eierskap til sin egen historie og stå opp mot en mektig motstander som ellers pleier å være på de svakes side. 

Hun har også ro nok til å himle med øynene, og le helhjertet av tanken på hvordan barhendelsen ble forvridd:

«Jeg synes det er sykt i det hele tatt at noen tror at det har vært ubehagelig, det møtet på Vulkan. Det var vi som vi som satte i gang den greia, det var som hadde det gøy og var ute. Alle kan spørre vennene mine som var der, hva de har å si. (…) Det var bare tull! (latter) Det var ikke noe ubehagelig i det hele tatt».

Det er nesten forløsende. Og gjør at hovedinntrykket av hele saken nettopp blir komikk. Dansevideosaken er tidens mest alvorlige tullesak i norsk mediehistorie.

At en ung skandalejeger av en journalist haler ut et ikke-eksisterende ubehag fra en ung kvinne som ikke har blitt utsatt for noe som helst, og ikke engang ønsker å la seg intervjue, er komisk.

At Norges mest profesjonelle nyhetsorganisasjon greier å sluse et gedigent falsum gjennom hele sitt system uten å ane uråd, er komisk. 

At avisen presenterer skandalesaken i form av et ullent, ynkelig feilsitat, en åpenbart gal beskrivelse av videoen, og en «bekymringsmelding» fra helvete, er komisk. 

At nesten hele kommentariatet brukte videoen som et påskudd til å ta en mann som «hadde lite å gå på» og ikke burde gå ut så sent på natten, er komisk. 

At en politiker vrakes fra et tillitsverv på grunn av feiltolket tulledansing, er komisk.

At VG bruker en måned på å skjønne noe vi alle skjønte straks vi selv fikk høre kilden snakke, er komisk. 

At VG gransker seg selv, finner tusen feil, men ikke en eneste grunn til at feilene ble begått, er komisk.

At sjefens nærmeste underordnede konkluderer at sjefen bør bli, er komisk.

At VGs redaktører etterpå lar den angrende synderen slippe løs på TV og si ting som de selv straks må erklære som «uholdbare», er komisk.

Nå mangler det bare at VG-ledelsen utvider Skarvøys betalte ferie fra et halv til ett år, etter belastningen han pådro seg etter TV 2s andre Sofie-intervju. 

Intet tyder på at denne komiserien er over. Hege Ulsteins krevde i Dagsavisen i går at de som har anklaget Skarvøy for løgn og juks må beklage overfor han. Det er en rop om hjelp fra et ideologisk bakvendtland. Hun forsvarer VG mer enn avisen gjør selv. Men er man for metoo og mot Giske, så må man holde linjen.

Den eneste som står igjen med æren i behold i denne medieskandalen, er hun som ikke hadde noen medieerfaring. Hun som hele som hele veien har sagt ting som er forståelig, konsistent og troverdig.

I motsetning til medieproffene som har sagt – og gjentatt – ting som ikke har gjort noen klokere, bortsett fra at vi har skjønt at de har avsløringer som yrke, har noe å skjule. De har forsøkt å redde sitt eget skinn, men står igjen ribbet for tillit.

Et mulig lyspunkt er selvfølgelig at dansevideoskandalen har fått de store mediene til å bedrive noe så elementært som mediekritikk, en øvelse som hittil har vært ansett som kollegialt upassende. Det er faktisk lov å rette søkelyset mot andre aviser, og stille ubehagelig spørsmål til andre i lauget. Det står til og med i Vær varsom-plakaten at det kan være en god idé.

Men vendingen skjedde først etter at TV 2 gjorde jobben sin. Da kastet de andre seg på. Og husfreden forsvant til og med i Schibsted-huset. Vel og bra. Men vi fikk også bekreftet det visste fra før: Journalister jobber i flokk, og går etter blodlukta. De er fullsynkroniserte, selv når de skifter retning, og ikke lenger vil kaste Giske men Steiro. 

Men hva tenker folk utenfor presseverden? Som bivåner hvordan fornuften og etikken svikter hos dem som lever av å finne feil og umoral hos andre maktmennesker?

Jeg antar at de vil fortsette å kjøpe VG. Og pengene vil fortsette å rulle inn. Men den aggressive politiske journalistikken, den som intervenerer i pågående prosesser og selv ønsker å skape konsekvenser, har pådratt seg et alvorlig troverdighetsproblem. Ikke minst når den selv later til å tro at notater på en blokk er bevis for hva kilden har sagt. Ekspert på avhørsteknikk og vitenspsykolog hos politiet, Ivar Fasting, sier til Aftenposten:

«Å stole på det som er notert på en blokk er et så klart brudd på grunnleggende kunnskap om menneskelig simultankapasitet og informasjonsbehandling at det rett og slett kan være farlig (…)

Det er blitt avdekket en metodisk svakhet i norsk journalistikk som er skremmende. Er kunnskapsnivået i VG så lavt, kan ingen føle seg trygg.»

Folk spør hvorfor i all verden journalister ikke gjør opptak under intervjuer. Svaret er enkelt: VG har aldri fått noe intervju med Sofie. Som hun sier til TV 2 om sitt møte Skarvøy på McDonalds: «Den samtalen var fullt og helt uformell, og jeg skulle ikke siteres fra starten av.» Resten av prosessen kan best sammenlignes med utpressing.

Redaktørene også mistet troverdighet ved å stryke i faget krisehåndtering. Det meste kunne ha vært unngått om Steiro hadde hatt vett og mot til å trekke hele saken etter samtalene med Sofie, da det klart framgikk at hun var misbrukt. Det var allerede dagen etter publisering. Retretten ville vært pinlig og pinefull for VG, men klart å foretrekke framfor seigpining. Steiro kunne ha framstått som en kraftfull redaktør som forsvarer journalistikken formål: Sannhetssøking. 

Det er lov å gå seg vill i skandalejakt. Men det er utilgivelig å avgi falsk rapport, la den bli stående mot bedre vitende, og først trekke den når man er presset helt inn i hjørnet.

 

Siste nytt rett til din innboks? Meld deg på vårt nyhetsbrev!

* indicates required
 

 

Til toppen