Hanne Skartveit var fungerende VG-redaktør da terroren rammet Norge 22. juli 2011.
Hanne Skartveit var fungerende VG-redaktør da terroren rammet Norge 22. juli 2011. (Foto: Erik Waatland)

KRONIKK

Fredag 22. juli 2011 ble vi bombet ut av VG-huset. Aldri har det vært viktigere å få gitt ut avis

«Hjemmefrontens avis lot seg ikke stanse av en voldelig ekstremist. Vi gjorde jobben vår, også i timene etter at vi ble bombet ut av huset vårt», skriver Hanne Skartveit, som var fungerende VG-redaktør da terroren rammet Norge 22. juli 2011.

  • Endret
  • HANNE SKARTVEIT, politisk redaktør i VG. Var fungerende VG-redaktør 22. juli 2011. Denne teksten er først publisert i Tinius-stiftelsens årsrapport for 2011, og gjengis med tillatelse

 

Det var siste arbeidsdag før ferien. Jeg hadde nettopp levert min lørdagskommentar, om surrogati. Inne på redaktørkollega Grete Ruuds kontor oppsummerte vi sommerens dårligst bemannede uke. Vi var fornøyde, avisene hadde vært gode.

Et bilde falt ned fra veggen og knuste rett foran oss. Det er det jeg husker best fra selve eksplosjonen. Jeg gikk inn på et nabokontor som vender ut mot Akersgata, og så at hele fronten til VG var blåst inn. Jeg hadde altså stått bare noen meter unna der glasset hadde rast inn. Overbevist om at det var VG som var målet for bomben, gikk jeg mot nødutgangen.

Vi strømmet ned sirkeltrappene, mens brannalarmen ulte og røyklukten steg opp mot oss. Jeg fikk opp bildene fra 9/11. Ville bygningen rase over oss? Jeg så ingen panikk hos noen. Alt gikk rolig for seg.

Vi ble tvunget til å gå ut på baksiden av VG-huset. Knust glass falt fortsatt ned i fronten av bygget. Utenfor løp mennesker vekk fra regjeringskvartalet, mens vi gikk motsatt vei, inn mot katastrofens sentrum. Journalister er slik – vi oppsøker dramaene som andre flykter fra.

Slik så det ut utenfor VG-bygget 23. juli 2011. Foto: Aleksander Andersen / Scanpix

Da jeg rundet hjørnet inn i Akersgata, trodde jeg fortsatt at det var VG som var målet for bomben. Jeg henvendte meg til en politimann, presenterte meg, og fortalte at jeg var øverste ansvarlige i VG denne dagen. Trengte han noe, kunne han si fra. Han så knapt på meg.

Først da jeg kom lenger inn i gaten, forsto jeg at situasjonen var enda mer dramatisk enn jeg først hadde trodd. Foran det utbombede regjeringskvartalet konstaterte jeg at terroren hadde kommet til Norge. Det var som en bekreftelse på noe jeg hadde ant at ville skje. Uforståelig, men likevel forutsigbart.

VGs ansatte samlet seg på baksiden av VG-huset. Jeg gikk tilbake til dem. Vi måtte finne et sted å være. Svaret ga seg selv: Schibsteds lokaler, rett over gaten. Jeg ba en kollega om å sende mail til alle-i-vg om at vi skulle møtes der. Folk strømmet til.

Vi samlet oss i det store møterommet. Var noen av våre folk skadet? Noen som savnet kolleger? En rundspørring var oppmuntrende. Alle våre så ut til å være i sikkerhet. Neste spørsmål ble: Hvilke farer kunne vi utsette folk for nå? Hva med fotografene som fortsatt var i bombeområdet? Kunne det komme flere bomber? Vi kalte fotografene tilbake til Schibsted, i første omgang.

Nå kunne vi begynne å planlegge morgendagens avis. Fotografer og nyhetsjournalister på både nett og papir var i gang allerede. De hadde begynt å jobbe i det øyeblikket de var ute på gaten etter eksplosjonen. Francis Lundh, frontsjef på VG Nett denne dagen, hadde koblet seg opp til nettet fra fortauet utenfor Stopp Pressen, VG-husets egen pub.

Bomben hadde eksplodert klokken 15.26. Klokken 15.34 sendte Francis ut den første saken: «Eksplosjon i Oslo sentrum». Fra første stund var det journalistiske oppdraget markert. Vi var rett nok bombet ut av redaksjonen. Men VG var ledende i dekningen av eksplosjonen.

Vi organiserte nyhetsarbeidet. Nyhetslederne sendte reportere ut i felten. De stillferdige Schibsted-lokalene var endret til en nyhetsredaksjon.

Men vi manglet skriveredskap. Alt sto igjen i VG-bygget som nå var stengt. Vi fikk en åpning. En og en fikk gå inn og hente ut PCer og ladere.

Da var det verre med desken.

Det ble tidlig klart at det var den tekniske produksjonen av avisen som var den største utfordringen. Alt vi trengte for å lage avissidene, var igjen inne i avishuset. Produksjonsredaktør Grete Ruud var tydelig fra første øyeblikk: Dette skal vi få til. IT-folk, både fra VG og fra Schibsted, kom til, noen hjemmefra, andre fra ferietur. Sammen med VGs egne deskfolk, lette de etter mulige tekniske løsninger for å få VG i trykken.

Vi visste at Aftenposten fortsatt jobbet fra sine lokaler. Jeg ringte sjefredaktør Hilde Haugsgjerd og spurte om vi kunne få produsere avis derfra. Det var greit for henne, bare vi hadde med våre egne pc’er. Dermed hadde vi en backup-løsning.

Det så ut til at vi kunne lykkes med å produsere avisen fra Schibsted. Optimismen spredte seg. Så – ny melding: Vi kunne få komme tilbake til VG.

Før vi gikk ut på gaten igjen, samlet jeg alle for å sette noen rammer. Det var viktig for meg å understreke at de som ikke ønsket å gå inn i VG-huset, kunne la være. Vi hadde vært gjennom dramatiske hendelser de siste timene. Folk reagerer forskjellig. Ingen måtte føle seg presset til å gjøre noe de opplevde som ubehagelig.

  Foto: Tinius/VG

Jeg fortalte også at jeg hadde bedt personalavdelingen skaffe oss en psykolog, som ville komme i løpet av kvelden. Vi planla et møte i VG-kantinen, der folk kunne snakke med hverandre, og med kriseterapeuten, og der de kunne få mat.

Avslutningsvis holdt jeg en improvisert appell, stående i trappeavsatsen. Jeg var ikke klar over da, at dette ble filmet. Filmklippet hjelper meg å få det ordrett:

– Så de av oss som vil lage avis, må bare lage en god og skikkelig avis til i morgen. Dette er en veldig spesiell dag å lage avis på. Vi må bare sørge for at det blir en ordentlig fin avis i morgen, som reflekterer det alvorlige som har skjedd her i Oslo i dag.

Folk gikk ut fra Schibsted. Men utenfor VG var det brått og uventet stopp. Politiet her hadde ikke hørt noe om at VG var åpent igjen. Det var en misforståelse.

Det var mens jeg sto på fortauet og utvekslet telefonnummer med politimannen som holdt vakt, at beskjeden om Utøya kom.

- Du skal få snakke med sjefen min, sa en av journalistene våre til den som ringte, og sendte mobiltelefonen sin videre til meg.

En ung gutt i andre enden fortalte at det var skyting på Utøya. At øya var full av folk, og at politiet var på vei. I ettertid har jeg fått vite at han var en ung AUFer, som sto på landsiden ved Utøya, og hørte og så det som skjedde.

Dramaet i Oslo sentrum ble brått underordnet. Jeg har selv vært mye på Utøya som ung jente. Jeg vet hvordan det er der. Hvor tett det er. Hvor få steder det er å gjemme seg. Det jeg nå hadde hørt, var uvirkelig.

Det åpnet seg et mørkt rom. Hva sto vi egentlig ovenfor? Hva slags fiende var dette? Hvis de kunne skyte og drepe uskyldige ungdommer på Utøya! Hva var det neste? Hva skjedde med landet vårt akkurat nå? Det var ikke til å fatte: En massemorder var i ferd med å massakrere ungdommer på en øy i Tyrifjorden.

Nyhetslederne sendte nye team ut, denne gangen mot Utøya. Vi andre gikk tilbake til Schibsted, for å fortsette arbeidet derfra. Men vi fikk ikke arbeidsro lenge. Brått var politiet der igjen, bevæpnet, og i fullt beskyttelsesutstyr. Denne gangen for å beordre oss ut av Schibsted-lokalene også. Det var mistanke om at det kunne være flere bomber i Oslo sentrum. Vi ble evakuert for andre gang denne dagen.

Hvor skulle vi gå? Det var avgjørende å holde redaksjonen samlet. Hvis vi splittet opp nå, ville det bli vanskelig å komme sammen igjen. Politiet hadde sagt at alle evakuerte skulle samles på Akershus festning. Men der ville det bli krevende å lage avis. Aftenposten var utelukket, fordi politiet nå også hadde stengt av hele området rundt Oslo S.

Mitt valg falt på Hambro. Denne vanligvis så fredelige kafeen rundt hjørnet hvor jeg ofte spiser lunsj med kilder. Dit kunne vi dra. Jeg ropte ut, og ordet gikk fra munn til munn. Der var det stengt, selvfølgelig.

Mens vi sto og ventet på at alle samlet seg, sendte jeg kollega Anders Giæver rundt hjørnet, for å undersøke om de hadde rom til oss på Hotel Bristol. Han fikk beskjed om å leie så mange suiter han kunne få tak i.

Disse minuttene, da vi sto utenfor Hambro og ventet, var tunge. Jeg hadde ansvaret. Vi sto ubeskyttet. Oslo var folketomt. Den som ikke måtte være her, hadde selvfølgelig kommet seg unna. For første gang denne ettermiddagen var jeg bevisst min egen redsel – et kort øyeblikk. Før jeg skjøv den bort, og igjen tenkte avis.

Anders kom tilbake. Han hadde fått rom til oss. Vi rundet hjørnet og kom inn i den svale resepsjonen på Hotel Bristol. Vi leide seks suiter, tre i 6. etasje, og tre i 7. etasje. Redaksjonsledelsen fikk rommet innerst i gangen oppe. Gruppene og avdelingene fikk tildelt de andre suitene.

Det var journalister overalt. Noen satt på senger og skrev, andre lå på magen i korridorene, mens de intervjuet kilder over telefon. Fotografer behandlet bilder på PCene. Nyhetsledere redigerte stoff. Kirsten Bolstad, fra personalavdelingen, skaffet mat. Det var spent og intenst. Da er det lett å glemme å spise. Alle måtte få i seg mat. De trengte kreftene – dette ville bli en lang natt.

Produksjonen var fortsatt vanskelig. Grete Ruud og hennes folk hadde jobbet hele ettermiddagen for å finne en vei. Løsningen utkrystalliserte seg samtidig som vi hadde kveldens første samlede telefonmøte med ledergruppen i VG; Grete og jeg på Hotel Bristol, de andre spredt rundt omkring i Norge og verden for øvrig.

I hviskende samtaler med Grete, fortalte VGs og Schibsteds IT-sjefer at de mente de kunne klare å hente ut avismaler og annet produksjonsverktøy fra VGs maskiner i Akersgata – ved å gå inn gjennom kablene mellom VG og trykkeriet i Nydalen. Det vanlige er å sende VGs avissider fra Akersgata til Nydalen. Nå ville de prøve å snu datastrømmen.

Grete meldte seg ut av telefonmøtet med ledergruppen, og begynte å organisere avreise for VG-desken til Nydalen.

Men desk – og produksjonsgjengen manglet fortsatt PCer.

Også det løste seg. En av VGs mest garvede utenriksreportere, Jon Magnus, hadde gjennom hele ettermiddagen nektet å forlate VG. Sammen med noen av VG Nett-reporterne hadde han sittet inne i VG-huset og jobbet, på tross av at huset var evakuert. Nå kom han til Hotel Bristol, med armene fulle av PCer.

Dermed dro desklaget og teknikerne opp til Nydalen, lastet opp med utstyr. Da de kom opp dit, fant de mer utstyr de kunne bruke. Det de manglet nå, som ekstra skjermer og tastaturer, dro de ut og kjøpte.

På Hotel Bristol gikk jeg rundt, mens folk jobbet. Jeg så alvoret som preget dem. Et alvor som ble holdt på avstand og tatt inn, samtidig. Profesjonell distanse, kombinert med medfølelse og varme. Imponerende journalistisk arbeid, i en situasjon som krevde mye av hver enkelt, både profesjonelt og menneskelig.

Vi kom i havn. Deskgjengen i Nydalen fikk til det fantastiske. De fikk tak i avissidene. Sidene de utformet, er historiske. Avisen kom ut dagen etter. Det er min påstand at VG hadde den beste dekningen av alle aviser denne dagen. Helt subjektivt, selvsagt. Men jeg mener det er sant.

Jeg er stolt av det vi fikk til denne kvelden og natten. Dette var VG på sitt beste. Kreativitet. Improvisasjon. Samarbeid. Folk hadde strømmet til gjennom hele kvelden. Alle ga alt, på klassisk VG-vis. Samtidig passet de på hverandre.

Og de ble passet på. Gjennom hele kvelden og natten på Hotel Bristol satt krisepsykologen i en trappeavsats nederst i korridoren. Han gjorde ikke mye ut av seg. Men folk visste at han var der. Noen trengte det.

For andre var det nyttig at han hadde vært der, og sett oss, når de senere skulle snakke med ham om det de hadde opplevd. Alle ansatte som hadde vært på jobb 22. juli, måtte ha en obligatorisk samtale med krisepsykologen. Også andre ansatte som hadde behov for det, fikk tilbud om dette. De som ønsket det, fikk oppfølgingssamtaler utover høsten og vinteren.

Så hvilke lærdommer kan vi trekke av våre erfaringer 22. juli?

  • Noen av dem er rent praktiske. Vi trenger bedre reserveløsninger utenfor huset, både for produksjon av avisen, og for den digitale publiseringen. Når vi tross alt klarte å publisere VG på alle plattformer 22. juli, skyldes det mye flaks. Hadde strømmen gått i VG-huset, kunne ikke en gang våre beste IT-folk reddet oss.
  • Vi må ha pårørendelister lett tilgjengelig. Vi trengte ikke det denne gangen. Men ledere i departementer som mistet noen av sine ansatte, lærte på verste måte at de er hjelpeløse når de har mistet en kollega, og ikke vet hvem de skal varsle.
  • I VG har vi vært flinke til å øve på evakuering. I kriser gjør folk det de har trent på. Når evakueringen gikk så enkelt som den gjorde i VG rett etter at bomben smalt, skyldes det også at vi har hatt jevnlige brannøvelser. Jeg skal aldri mer stønne over å måtte avbryte arbeidet når brannklokken ringer.
  • For egen del har jeg også gjort meg noen refleksjoner om beredskapsplaner. Selvfølgelig må bedrifter ha beredskapsplaner. Men planene må ikke være så detaljerte og trange at de stenger for improvisasjon. Ingen beredskapsplan kunne ført oss til Hotel Bristol 22. juli. Alle detaljerte slagplaner bygges opp for å utkjempe forrige krig. Neste krise blir alltid noe annet.

US Marines, antagelig verdens beste soldatgruppe, har som sitt uoffisielle slagord: Improvise. Adapt. And overcome. På norsk: Improviser. Tilpass deg. Overvinn.

Det var det vi gjorde i VG 22. juli. Det må være rom for improvisasjon, også når vi planlegger. Planer og rutiner må være åpne. Hvis svaret på hva vi skal gjøre, er fastsatt, er det ikke sikkert vi tenker fritt nok.

Det er heller ikke alt man kan trene på. Hvis noe er for sterkt drillet inn, kan det stenge for fornuften. En historie fra en skogbrann i California illustrerer dette:

Brannmennene var drillet i at de aldri, noensinne, måtte slippe utstyret sitt. Dette hadde de trent på, gang etter gang. I en særlig aggressiv skogbrann forsto sjefen deres at nå sto det om livet til alle brannmennene hans. De måtte vekk fra brannen.

– Drop your gear – slipp utstyret, ropte han, igjen og igjen. Ingen hørte på ham. De klarte ikke å bryte med det de hadde lært. Det var krise, og de gjorde det de var trent til. De tviholdt på det tunge utstyret sitt. Det kostet brannmennene livet.

Utfordringen er å vite hva vi må øve på, og hva vi må planlegge for. Mange bruker mye krefter på å lage detaljerte planer, sette i verk nye tiltak, og sende ut fyldige skjemaer. Det er ikke sikkert alle planene, tiltakene og skjemaene tjener den hensikten de er ment å tjene. Noen av dem kan tvert om virke mot sin hensikt – også når det er krise.

Etter 22. juli har vi skrudd opp sikkerhetsnivået i VG. Det var nødvendig. Det måtte komme etter at terroren rammet oss. Men vi må fortsatt være nøkterne. En avis skal aldri være et fort. De som kommer på besøk til oss, skal føle seg velkomne. Det er bedre å være fornuftig enn å være for forsiktig.

Vår historie om 22. juli handler om alt vi fikk til. Jeg har tenkt mye på hvordan historien vår hadde sett ut dersom det hadde vært en av våre som lå der ute på fortauet. Om det hadde vært noen av våre kolleger som hadde vært hardt skadet, eller drept. For mange av våre folk sto det bokstavelig talt bare om noen meter. Alle havnet på rett side av den tynne linjen som skiller liv og død.

Jeg er uendelig takknemlig for at det gikk slik. Og jeg kjenner en stor sorg over alle dem som ikke slapp unna.

Det preger meg. Og det preger andre i VG-huset. Dermed preger det uvegerlig også det videre arbeidet med Anders Behring Breiviks terror. Aldri har journalistikken kjentes mer meningsfull enn i timene, dagene og månedene etter at bomben eksploderte i Oslo sentrum 22. juli 2011.

Skjermdump av forsiden på VG i anledning ett minutts stillhet i Norge mandag 25.7 kl 1200. Foto: Per Løchen / Scanpix Foto: Per Løchen

Hjemmefrontens avis lot seg ikke stanse av en voldelig ekstremist. Vi gjorde jobben vår, også i timene etter at vi ble bombet ut av huset vårt. Vi møtte de mest tragiske og dramatiske hendelsene i vår levetid ved å gjøre det vi skal gjøre: Fortelle hva som skjer. Også når vi selv er en del av historien.

Knapt to uker etter 22. juli, var jeg på ferie i Frankrike. Da kom lyden av eksplosjonen tilbake til meg. Helt overraskende. Jeg var på en lang biltur i fjellene. Det var vakker utsikt, vi snakket lite. Med ett hørte jeg eksplosjonen for mitt indre øre. Først da forsto jeg at lyden av bomben som sprengte regjeringskvartalet, hadde vært borte.

Nå kunne jeg fremkalle øyeblikket igjen. 22. juli ble mer virkelig. Mitt bilde av det som hadde skjedd, ble tydeligere. En brikke hadde falt på plass.

Til toppen