Dagbladet fikk SKUP-prisen for 2014, i mars 2015. Her SKUP-vinner KRISTOFFER EGEBERG som jublet med resten av Dagbla'-redaksjonen for prisen.
Dagbladet fikk SKUP-prisen for 2014, i mars 2015. Her SKUP-vinner KRISTOFFER EGEBERG som jublet med resten av Dagbla'-redaksjonen for prisen. (Bilde: )

Går den gravende journalistikken til helvete? Nei, det synes jeg ikke vi skal føle

KOMMENTAR: Det er synd at vi lar magefølelse og anekdoter få sette sannheter om at det går dårlig med oss.

I DAG MØTES 550 journalister og andre til SKUP-konferansen i Tønsberg.

Det skjer samtidig som det er en aldri så liten bejaende rus over den kritiske journalistikken for tida, etter at flere hundre journalister har avslørt en rekke saker gjennom de såkalte «Panama Papers».

I Tønsberg skal vi også kåre vinneren av årets SKUP-pris. Og dele ut så mange diplomer at alle skal få, som ble praksisen fra fjorårets jury.

gardsblogg

NÆR 50 METODERAPPORTER er sendt inn til gravekonkurransen for 2015, og den som blar seg gjennom disse, vil se at det i fjor ble begått mye god og kritisk journalistikk i dette landet.

Dessuten skjer det meste og den kanskje viktigste kritiske journalistikken, den lokale og hverdagslige, langt unna SKUPs metoderapporter.

I lokalaviser som hver dag og uke følger postjournaler, kommunestyremøter og får tips, som et demokratisk bolverk og sikkerhetsnett for alt galt som kan skje landet rundt.

Og så langt i 2016 har vi fått mange eksempler på dagsordensettende, undersøkende journalistikk. Det er vanskelig å ikke nevne VGs solide avsløringer rundt Treholt-bløffen og andre røverhistorier fra tidligere journalist Geir-Selvik Malthe Sørenssen.

(Faksimile: VGs reportasje for noen uker siden).
(Faksimile: VGs reportasje for noen uker siden).

MEN BORTSETT FRA et tall på antall deltakere og metoderapporter, som i seg selv ikke har noen særlig statistisk verdi eller står for noe representativt utvalg, er dette anekdoter fra min side.

Ja, jeg føler at det står ganske bra til med den kritiske journalistikken.

Takket være digitale verktøy har vi mulighet til å grave og sortere dokumenter og opplysninger på en annen og langt mer effektiv måte enn for bare 10 år siden. Kombinert med tradisjonelle journalistiske egenskaper som å snakke med folk og få gode, gammeldagse tips, ligger alt til rette for å avsløre minst like mye som i «gamle dager». 

Men det kan selvsagt hende jeg tar feil.

At det er blitt mindre og dårligere kritisk journalistikk.

At det går til helvete med oss alle sammen.

faksimile nrk sor

DET ER I HVERT fall inntrykket man kan få i blant, når man leser norsk presses omgang og omtale av undersøkende journalistikk.

NRK Sørlandet presenterte i slutten av februar en reportasje med et par-tre mennesker i det offentlige som følte og syntes at journalistene var mindre pågående.

Et paradoks verdt å nevne er kanskje at en av disse menneskene akkurat samtidig begikk en rekke snarveier for å snike seg unnsa innsynshenvendelser og kritisk journalistikk, kunne Agderposten senere melde. Så mye mente han det. 

ytring faksimile

Et par uker senere skrev Kapital-journalist og leder av Pressens offentlighetsutvalg, Siri Gedde-Dahl, en kommentar på NRK Ytring med tittelen «Gravejournalistikken sultefores».

Den tittelen eller konklusjonen kunne den dyktige gravejournalisten aldri brukt dersom hun hadde skrevet dette som nyhetssak om samme tema. Rett og slett fordi det ikke fins dekning for den i teksten. Også dette ble en lang rekke følelser og synsinger om at det blir færre journalister og mindre ressurser til journalistikk.

De to nevnte sakene har det til felles at det ikke fins et eneste tall, en eneste analyse eller ett eneste empirisk grunnlag for å hevde det som hevdes.

Og det er både paradoksalt og synd at nettopp gravejournalistikken som fenomen skal behandles så lemfeldig og enkelt.

JA, DET BLIR FÆRRE journalister i norsk presse. Men flere norske redaksjoner har vist at det til syvende og sist handler om prioriteringer. Det var da såvisst ikke slik at alt pressen gjorde i «gamle dager», var verdt noen SKUP-pris.

Og når NRK.no kan sette tre journalister på en sak om at stortingspolitiker Jenny Klinge prøvde å lade mobilen i sentralstøvsugeren på Stortinget, er det fortsatt litt å ta av. Ikke minst i landets største redaksjon på Marienlyst. 

Bergens Tidende har de seneste åra vist hvordan god prioritering med stadig færre ressurser gir fortsatt god og kanskje enda bedre kritisk og undersøkende journalistikk. Nå har Gard Steiro dratt over fjellet til VG og som nyhetsredaktør har han i år sendt rekordmange journalister til Tønsberg. Etter en god vinter for avisas undersøkende journalistikk. 

Færre journalister og harde prioriteringer fører til blindsoner, men vi ser samtidig at mange av disse blindsonene dekkes av hyperlokale nettaviser og nisjeaviser som tar over.

OG SÅ SKJER IKKE all den kritiske journalistikken på en tradisjonell papiravisdesk, lenger. 

Det får vi også se på SKUP, hvor to av de kanskje beste eksemplene på det kommer:

Making a Murderer har gjennom ti episoder tatt hele verden med storm på Netflix, og dette må i høyeste grad kalles kritisk og undersøkende journalsitikk.

Buzzfeed besøker også Tønsberg, for å fortelle hvordan de gikk fra bare kattevideoer, til å ha kattevidoer og gravejournalistikk.

At gravejournalistikken flytter på seg, betyr ikke at den blir borte. Men at det heldigvis dukker opp nye aktører som også leverer kritiske røster og viktige saker.

SAMTIDIG SOM DE tradisjonelle redaksjonene leverer. Gjennom å delta i et felles arbeid med et internasjonalt nettverk av gravejournalister har Aftenposten denne uka presentert avsløring på avsløring om både norske og internasjonale penger i skatteparadiser.

I perioder skal både 10 og 20 journalister ha jobbet med saksfeltet. Det viser at Tanta i Akersgata fortsatt har solide ressurser til grundig journalistikk. Og kanskje kan man håpe at lignende ressurser også settes inn på hjemlige forhold og prosjekter framover?

For eksempel på den blindsonen Siri Gedde-Dahl så betimelig tar opp: Norges største kommune. Oslo kommune er betydelig underdekt, og hvis Aftenposten hadde satt like mange ressurser på å se litt bak Raymond Johansens luksusbiler, ligger det trolig mange gode saker. 

SÅ LANGT MANGE anekdoter og kanskje mest følelser og synsing fra min side om at det går langt bedre med gravejournalistikken enn vi kan få inntrykk av.

Etter helgas SKUP-konferanse vil kanskje de fleste av oss føle at det går veldig bra. Den euforien blir kanskje heller ikke representantiv.

Men det vi da burde gjøre, er jo å undersøke hvordan det står til med den undersøkende journalistikken.

Det er et paradoks at vi bare skal føle og synse om hvordan det egentlig står til. På et felt som nettopp handler om og er bygget opp rundt fakta og dokumentasjon. 

Kanskje et prosjekt SKUP selv kan ta initativ til, og som et Fritt Ord i spandabelt humør for tida, kan finansiere?

Til toppen