Hans Kristian Amundsen
Hans Kristian Amundsen (Meek, Tore)

MINNEORD:

Hans Kristian Amundsens ruvende samfunnsgjerning står som en bauta etter ham

Med Hans Kristian Amundsens bortgang har Norge mistet både et uvanlig engasjert samfunnsmenneske, en ruvende medieprofil og en kompromissløs samfunnsdebattant.

  • Endret
  • Minneord om Hans Kristian Amundsen fra de tidligere kollegaene Alf Hildrum, Tor Andersen og Jan-Erik Larsen

Med Hans Kristian Amundsens bortgang har Norge mistet både et uvanlig engasjert samfunnsmenneske, en ruvende medieprofil og en kompromissløs samfunnsdebattant. Og vi har mistet en venn.

Vi hadde alle tre gleden av å jobbe sammen med Hans Kristian gjennom mange år og i en rekke posisjoner i A-pressen og i tilknyttede virksomheter.

Vi opplevde hans glede over å kunne knytte sammen de to båndene som virkelig var hele hans yrkesliv og offentlige virke; det publisistiske og det politiske.

I redaksjonens pulserende travelhet så han både nyhetsvinklingen og samfunnsdimensjonen. En nyhetssak måtte helst ikke bare være god, men også viktig.

Hans Kristian kom til A-pressen den gangen medienes politiske forankring og tilhørende samfunnsoppdrag var tydeligere enn i dag. Men han holdt sterkt på den partipolitiske uavhengigheten og den redaksjonelle friheten.

Ståstedet var likevel aldri til å misforstå. Hans Kristian var sosialdemokrat, både som medmenneske og mediemenneske.

Fra Skoganvarre i Finnmark brakte han med seg sine verdier og sitt samfunnssyn, sin måte å forstå verden på.

Han refererte ofte til oppveksten i enkle, men trygge kår og omgivelser, som sitt viktigste ideologiske fundament og kompass. 

Han var stolt over sin samiske bakgrunn og engasjert på vegne av minoritetene.

Han irriterte seg over ikke å snakke samisk og forsikret oss stadig om at han skulle lære det flytende – en gang.

Han uttrykte stadig takknemlighet for det livet og den rammen foreldre og søsken hadde skapt rundt barndom og oppvekst i Finnmark, med mye kjærlighet, lærdom om nøysomhet, og troen på at du var noe.

Denne kjærligheten til familien har vi også merket gjennom alt det han har delt med oss alle gjennom sosiale medier de siste årene. Det er sterkt og rørende og står igjen som et minnesmerke over et godt menneske.

Hans Kristian hadde så mye å gi og var så mye, for så mange. Han betydde mye for A-pressen i alle de posisjonene han hadde.

Han var med å forme og utvikle konsernets publisistiske linje og plattform. Han ledet arbeidet med å gjøre avisene enda mer konkurransedyktige og viktige.

Hans utgangspunkt var igjen lokalavisenes fortrinn og unike kvaliteter, kombinert med en tydelig stemme i samfunnsdebatten.

Dette gikk som en rød tråd fra hans første år i Finnmark Dagblad, via Arbeiderbladet, Dagbladet - og til hans siste redaktørpost i Bladet Nordlys.

Å komme til Nordlys var å komme hjem for Hans Kristian.

Her knyttet han sammen det lokale og det regionale og gjenoppfant rollen som hele landsdelens avis. Hans Kristian var debattsterk, uredd og velformulert.

Det har mange lesere gledet seg over. Og mange samfunnstopper og mot-debattanter har fått kjenne Hans Kristians verbale styrke. Han mente det han sa, og han sa det tydelig.

Også vi som satt i A-pressekonsernet fikk fort merke at han ikke hadde forlatt hovedkontoret i Oslo for å bli en ydmyk tjenende ånd der nord.

Han hadde ofte sterke synspunkter på våre innspill, og alle våre forsøk på å overstyre lokale beslutninger ble skarpt utfordret.

Telefonlinjene kunne gløde mellom Tromsø og Oslo, gjerne etterfulgt av en konsis e-post signert HKA.

Den etterlot ingen tvil om hva avsenderen mente. Men alltid kunne vi stole på at han hele tiden og utelukkende hadde sine leseres og landsdelens ve og vel i tankene.

Samfunnsengasjementet startet i AUF. Og vi opplevde at han gledet seg stort over å komme tilbake til politikken igjen, til faderhuset, til Arbeiderpartiet.

Der blomstret Hans Kristian fra første dag, og han gjorde en forskjell for dem han jobbet for, som statssekretær i Fiskeri- og kystdepartementet, og på Statsministerens kontor.

Også der var det hans unike formuleringsevne som skulle sette tydeligst spor. Hans bidrag til statsministerens taler etter 22. juli 2011 hjalp en hel nasjon gjennom krisen. 

Nå skulle han legge siste hånd på boken om nettopp disse talene. Det rakk han aldri å gjøre.

Han døde med joggeskoene på, i Skoganvarre, i det landskapet og den landsdelen som hadde formet han aller mest.

Hans Kristian Amundsens ruvende samfunnsgjerning står som en bauta etter ham. Vi savner han allerede.

Til toppen