«Dette handler selvsagt om selektivt problemfokus, stammementalitet og identitetspolitikk», skriver Kjetil Rolness.
«Dette handler selvsagt om selektivt problemfokus, stammementalitet og identitetspolitikk», skriver Kjetil Rolness. (Foto: Kjell Ruben Strøm og NTB )

DEBATT

Har Erna Solberg nedsatt funksjonsevne?

«Nei, hun blir bare erklært mentalt uegnet i det dysfunksjonelle mediet Resett», skriver Kjetil Rolness.

«Kan dysleksi være et problem for en statsleder; for evnen til å tenke og resonnere; og respondere klokt i ulike sammenhenger, til felles beste for land og folk? Uff. Et slikt spørsmål bør vel helst ikke stilles?»

Resett – mediet som tør der andre tier. Ikke bare å stille det «politisk ukorrekte» spørsmålet. Men også gi oss svaret:

«Gitt det ansvaret en statsleder sitter med, så bør en statsleder, beklager Erna, absolutt ikke ha dysleksi. Men det finnes mange hundre andre jobber du helt sikkert kan ha – kanskje brannmann, pilot, eller politi?»

Her er for øvrig en liste over andre personer som burde vært brannmann, pilot eller politi:

Kong Olav V, George Washington, Henry Ford, Albert Einstein, Pablo Picasso, John Lennon, Agatha Christie, Roald Dahl, John Irving, Steven Spielberg, Bill Gates, Steve Jobs, Ingvar Kamprad, Richard Branson, Kjell Inge Røkke og Erling Kagge. Alle sammen personer med dysleksi, og som da – formodentlig - var og er uegnet for sine stillinger og karrierer.

Ifølge gårsdagens Resett-artikkel går Erna Solbergs dysleksi ut over hennes evne til å resonnere, tenke kritisk og selvstendig, sette ting i sammenheng og «se flere perspektiver parallelt».

Det er en sterk diagnose. Og hva er symptomene? At Erna Solberg kalte folkeaksjonen mot klimahysteriet for et «sammensurium av folk» - klimafornektere, innvandringsmotstandere, osv.

Hun har i ettertid medgitt at karakteristikken var uheldig. Men i Resett blir den til bevis på noe litt mer: «Det sier noe om en kognitiv kapasitet som kanskje ikke er spesielt godt egnet – til statsledelse?»

Ytterligere bevis hentes i det faktum at Solberg mener noe annet enn Resett i opptil flere samfunnsspørsmål:

«Kan vi anta at vår statsminister har en solid evne til å forstå komplekse sammenhenger, reflektere over fordeler og ulemper i ulike scenarier, og beholde flere forhold samtidig i kort- og langtidshukommelsen sin? For eksempel i forhold til IS-kvinner med barn, klimahysteri, maktkamper i EU- og FN-systemet, Grandiose kornåker-orienterte aktiveter (sic), eller nasjonale forhold som samfunnsøkonomisk utvikling, og investeringer i framtidig innovasjon?»

Vi kan trygt anta at spørsmålet aldri ville blitt stilt om Erna Solberg hadde vært enig med Resett. Slik nettstedet heller aldri stiller spørsmål ved den mentale tilstanden til Donald Trump, uansett hva slags usammenhengende, uansvarlig rør som renner ut av munnen på den amerikanske president. Helge Lurås velger heller å fokusere på Joe Bidens «begynnende demens».

For dette handler selvsagt om selektivt problemfokus, stammementalitet og identitetspolitikk. Selv om kritikeren av Erna er sterkt imot den slags: 

«Identitetspolitikken flytter aktivt fokus fra logisk og rasjonell tenkning til en emosjonsbasert tilnærming. Vi SKAL synes synd på, vi MÅ akseptere, og vi skal egentlig være glade for at vi bor i et land hvor en kvinne, med dysleksi(!), kan bli statsminister. For ikke å snakke om en helseminister som både har dysleksi OG er homofil. Wow!» 

Skribenten bedyrer at han ikke mener homofile eller dyslektikere er mindre verdt enn andre. Bare at de sistnevnte mangler de kognitive evnene som kreves for «å lede et land på en hensiktsmessig og fornuftig måte».

Nå vil kanskje noen si at det vitner om manglende kognitiv evne å forsøke å avskilte Erna Solberg uten et eneste konkret eksempel hvor det har sviktet mentalt hos vår statsminister. (Eksempler som absolutt finnes i tilfelle Biden/demens). Og at en som forsøker å bruke dysleksien mot henne, bør gjør den helsefaglige hjemmeleksen litt bedre. Slik at man skjønner at dysleksi handler om problemer med ord, lyder og bokstaver, ikke med fakta, logikk eller tankerekker. Og ikke må forveksles med svake evner eller manglende intelligens, slik man hadde for vane om vi går litt tilbake i tid. Til Ernas ungdom, for eksempel.

Kanskje kunne man til og med kreve at en skribent som mistenkeliggjør folk med dysleksi, i minste bør kunne stave selv. Men her kan vi altså lese om «talenprogrammer på tv» og «aktiveteter» i kornåkeren.

Så hvorfor publiserer Resett en meningsløs, selvmotsigende og stigmatiserende artikkel om vår statsminister og de 5 prosent av befolkningen som deler hennes vansker?

Vi som har kritisert Resett før, vet hvordan svaret pleier å lyde: Dette er bare leserinnlegg. Ikke noe Resett mener. Selv om artikkelen er fullstendig i tråd med redaksjonens politiske og ideologiske linje, og Resett ikke gjør synlig forskjell på kommentarer fra faste skribenter og fra tilfeldige innsendere. Man vil kanskje også vise til at man allerede har publisert et lite motinnlegg.

Men poenget er at intet seriøst og ansvarlig medium noensinne ville slippe til en artikkel som helt ubegrunnet angriper statsministeren på hennes svakeste punkt. Men det gjør Resett. Ikke fordi det av og til glipper. Men fordi det er en del av nettstedets forretningsidé. Regelmessige, nedrige personangrep på meningsmotstandere skaper klikk og oppmerksomhet. Og kritikken man vet vil komme tilbake, gir nye påskudd for å hevde seg «kneblet» i dette landet uten ytringsfrihet.

Kampanjen mot Sumaya Jirde Ali er bare det mest kjente eksemplet på denne strategien. Lurås har nylig tatt selvkritikk for at man «skrev for mye om henne». Men ikke hva man skrev om henne. Den mest beryktede artikkelen ligger fortsatt ute.

Resett har også publisert flere angrep på Greta Thunberg - ikke rettet mot hennes argumenter i klimasaken, men mot hennes unge alder og «psykiske lidelse» - Aspergers syndrom (se her og her).

Felles for disse innleggene er rørete, usaklig, kunnskapsløst og ufint innhold. Og anonym avsender.

Så også med angrepet på Erna. Teksten er signert «Guran». Hvem er det? Det skal vi ikke få vite. Men vi skal få vite at Erna Solberg har en medfødt og livsvarig mental defekt, som gjør at hun burde skifte yrke.

Nok en gang lar altså Resett en skribent slå en navngitt person under beltestedet, samtidig som man gir angriperen beskyttelse. «Guran» slipper å stå personlig ansvarlig for det han skriver. Det skulle være unødvendig å si at dette er en feig og forkastelig praksis. En redaktør som forsvarer denne linjen, år etter år, bestyrer en presseetisk branntomt.

De sterke personangrepene fra anonyme kommentatorer er en av grunnene til at Redaktørforeningen foreløpig har avslått Helge Lurås’ søknad om medlemskap. Redaktøren «forholder seg ikke til alminnelige publisistiske prinsipper». Og det ser ikke ut til å hjelpe å bli kvitt barnesykdommene, hevde seg å være mer «mainstream» enn folk tror, eller ansette den antatt proffe pressemannen Lars Akerhaug som redaksjonssjef.

Og hva sier Akerhaug til Erna-innlegget? Vil han kalle det et «lite hjertesukk fra folkedypet», slik han har gjort før? Morten Kinander, professor ved BI, har skrevet følgende statusoppdatering på Akerhaugs Facebook-vegg:

«Lars, jeg liker ikke å henge ut meninger og tekster for å vise at jeg er på rette siden. Men som redaksjonssjef, kan du begrunne hva vi skal med anonyme innlegg i den norske offentligheten? Blir Norge et bedre land av slike tekster? Mitt inntrykk er at skribenter har behov for og kan innrømmes anonymitet i to sammenhenger, i rene varslingssaker og når det er offentlige ansatte som skal ytre noe de ellers ikke har lov til å ytre, men som ikke kvalifiserer til varsling. Redsel for sosialt ubehag er ikke tilstrekkelig. Så da lurer jeg på, hva var det som var så presserende at «Guran» måtte innrømmes anonymitet her? Og er dette noe vi virkelig trenger? Dette er jo bare uvitenskapelig rør og fake news.»

I skrivende stund har det gått 19 timer siden dette innlegget ble publisert. Andre har fulgt opp med lignende kritikk på tråden. Men én person unnlater å delta. Akerhaug selv.

Det i det hele tatt ingen grunn til å vente. Eller være optimister på vegne av en publisist med notorisk dårlig vilje. Resett er ikke, og ønsker ikke å være, et vanlig medium.

Inspirert av Erna-artikkelen kunne vi heller kalle det et medium med en «skjult funksjonsnedsettelse». Hadde det ikke vært for at nedsettelsen er godt synlig for alle lesere med minstemål av fornuft og moral. Og uten svekkede kognitive evner som følge av eget engasjement i kulturkrigen.

Til toppen