Humor og kjendiser i reklame? Se til Strasbourg!

ANALYSE: Dagsaktuell reklame og kommersielle ytringer har fått et styrket ytringsfrihetsvern, skriver advokat Halvard Helle.

Halvard Helle advokat med møterett for Høyesterett og partner i Advokatfirmaet Schjødt.

• Dagsaktuell reklame og kommersielle ytringer har fått et styrket ytringsfrihetsvern.
• Satire og humoristiske ytringer på reklameplass kan få forrang foran hensynet til privatlivets fred.

Dette er de viktigste konklusjonene etter to nye og oppsiktsvekkende avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD). Domstolen har slått fast at det ikke var et brudd på privatlivets fred at en tobakksgigant brukte navnene til kjente personer i en annonsekampanje.

Begge sakene gjaldt en stor reklamekampanje for sigarettmerket Lucky Strike. I den ene saken var det Prinsesse Caroline av Monacos ektemann, Ernst August av Hannover, som klaget over at fornavnet hans ble brukt over en smadret sigarettpakke.

Reklamen var en utilslørt referanse til at den hardtslående prinsessegemalen hadde gått løs på først en innpåsliten paparazzi-fotograf og et par år etter en diskotekeier på ferieøya Lamu i Kenya. Den siste voldsepisoden ble han dømt for. I den andre saken var det en kjent tysk musiker og produsent, Dieter Bohlen, som mente at navnet hans var misbrukt i reklamen.

Begge to mente at privatlivet deres ble krenket da den tyske forfatningsdomstolen slo fast at de ikke hadde krav på erstatning for bruk av navnene deres i kampanjen. I Strasbourg møtte de veggen mot den tyske stat og British Tobacco som partshjelper. Domstolen slo fast at Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som verner privatlivets fred, ikke var brutt.

Dommene, som foreløpig bare foreligger på fransk, er interessant lesning også for norsk medie- og reklamebransje, og de har betydelig prinsipiell interesse. Tradisjonelt sett har ytringer på redaksjonell plass hatt et mye sterkere vern enn kommersielle ytringer, også i norsk høyesterettspraksis.

Domstolen i Strasbourg begynte i Ernst August-saken med å fastslå at spørsmålet var om den tyske staten hadde latt være å verne ham mot å bruke fornavnene uten samtykke, og at hensynet til privatlivet hans måtte veies opp mot hensynet til ytringsfriheten. I denne avveiningen har EMD de siste årene stilt noen grunnleggende spørsmål i privatlivsaker:

Har saken offentlig interesse? Dreier det seg om offentlige personer, og hvordan har de opptrådt tidligere? Hva dreier saken seg om, og hvilken form, innhold og konsekvens har publiseringen?

Ved vurderingen av om reklamekampanjen hadde offentlig interesse, tok domstolen utgangspunkt at annonsene på en humoristisk måte refererte til Ernst Augusts utagerende oppførsel. Domstolen anerkjente at også reklame, særlig når den har et satirisk eller kunstnerisk element, er en ytring som kan ha vern i EMDs praksis.

Videre slo dommerne fast at prinsessens ektemann er en offentlig person, ikke bare i kraft av å være gift med henne, men også på grunn av hans stadige kjekling med pressen. Han kunne derfor ikke påberope seg et like sterkt vern som privatpersoner som ikke er kjent gjennom mediene. Annonsene gjaldt dessuten to voldsepisoder av offentlig interesse, ikke spørsmål som bare gjelder privatlivet hans. Han hadde ingen berettiget forventning om å være vernet mot all omtale.

Til sist konkluderte EMD med at reklamene heller ikke kunne sies å være støtende eller krenkende, og de kunne heller ikke oppfattes slik at Ernt August gikk god for produktet det ble reklamert for. Da hadde nok veien til en motsatt konklusjon vært kort. Dommerne brukte en helt tilsvarende argumentasjon i den andre saken.

De to dommene kan ikke oppfattes som et frislipp til å bruke kjente personers navn i reklame. Dommerne presiserer at kommersiell omtale uten samtykke kan gi den enkelte et konvensjonsfestet vern om privatlivet.

Men elementene av satire og humor fikk avgjørende betydning for at Strasbourg-domstolen ikke hadde innvendinger mot den tyske domstolens vurderinger. Dommene betyr et lite, men viktig skritt i retning av sterkere vern også for kommersielle ytringer, særlig når disse er plassert i en dagsaktuell og satirisk kontekst.