Fra debatt på høstmøtet til redaktørforeningen i november 2015 - Margrethe Geelmuyden til høyre. Til venstre NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk og i midten tidligere generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund.
Fra debatt på høstmøtet til redaktørforeningen i november 2015 - Margrethe Geelmuyden til høyre. Til venstre NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk og i midten tidligere generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund. (fra venstre): Gard L. Michalsen)

«Hvis de ringer, er det for å kreve penger for å la være å trykke en løgn». Slik fortalte en spansk direktør om sitt forhold til journalister

KOMMENTAR: - Vi har et pressekorps som tar etikk på alvor, også i trange tider. Heia PFU!, skriver PR-rådgiver Margrethe Geelmuyden.

  • Margrethe Geelmuyden er seniorrådgiver i Geelmuyden Kiese. Opprinnelig publisert på GKnordic.com. Teksten er en forkortet versjon av en innledning under Norsk Presseforbunds arrangement «Medieåret 2016» forrige uke.

 

Nylig fortalte en spansk direktør meg om sitt forhold til landets journalister.

- Jeg svarer dem aldri, sa han.

- Hvis de ringer meg, er det for å kreve penger for å la være å trykke en løgn.

 

Jeg hevder ikke at utpressing er vanlig i spansk presse. Men uttalelsen gir grunn til å heie på vårt hjemlige pressekorps som tar etikk på alvor, også i trange tider.

Onsdag la PFU, Pressens Faglige Utvalg, fram statistikken for 2016. PFU er norsk presses selvjustisordning, en slags domstol der personer som føler seg krenket av mediene kan klage på uetisk journalistisk håndverk. Utvalget som vurderer klagene er journalister og redaktører, og personer som selv har vært utsatt for overtramp fra mediene. Klagene vurderes etter Vær Varsom Plakaten, et etisk regelverk som er nødvendig å kjenne til for alle som har med pressen å gjøre.

 

PFU er norske dugnad for å holde disiplin i rekkene og drive presseetisk nybrottsarbeid. Dugnad er vakkert. Jobben med å sitte i utvalget går på omgang mellom redaksjonene. Medlemmer av utvalget leser igjennom hundrevis av sider med saksdokumenter uten å få betalt fem øre.

Det er gratis å klage. I 2016 mottok PFU 424 klager, behandlet 351 av dem, avga 124 uttalelser og gav 65 klagere medhold. Selve Vær Varsom Plakaten er en avansert Kardemommelov. Den er ikke underlagt kontroll fra myndighetene. Ingen medier får straff for å bli felt for regelbrudd, men de mediene som tråkker over må publisere en beklagelse. Å bli felt er litt flaut for redaksjonen. Håpet er at man da har lært noe.

 

PFU fungerer fordi mediene stiller seg bak ordningen. Om de fortsetter å gjøre det når medienes inntekter og overlevelse står på spill, gjenstår å se. Mediehusene har kniven på strupen. Sosiale medier stikker av med innhold og annonsekroner.

Ifølge Klassekampen mistet norsk journalistlag 283 medlemmer i 2016.  Mediebransjen varsler at nesten like mange journalister kan miste jobben i år. Da er det beundringsverdig at pressen selv, gjennom PFU, i 2016 begrenset egne muligheter for inntjening. Flere av årets uttalelser krevde klarere skille mellom kommersielt og redaksjonelt innhold. Blant annet ble VG felt for å lage artikler for Rema 1000 uten å merke dem godt nok som annonser.

 

Debatten om sponset innhold, og hvordan det skal merkes er neppe over med det.  Jeg har til gode å se Dagsavisen eller Klassekampen merke stoff om arbeidsliv med ”sponset av LO” selv om avisene mottar henholdsvis 10 og 9 millioner fra LO for å skrive om nettopp arbeidsliv.

Det er legitimt å spørre om pengene undergraver disse avisenes integritet og om slik sponsing bryter med Vær Varsomplakatens prinsipper om uavhengighet. I dårlige tider er det er lett å argumentere med at pengene ”må jo komme fra et sted.”

 

Skal pressen overleve i flommen av bloggere, Youtubere og aktører med egne kanaler og egne agendaer, med falske nyheter, ja til og med falske annonser, så må vi vite at det pressen forteller oss er til å stole på. Vi må vite hvem vi kan stole på. Da er PFU er viktigste garantist for pressens troverdighet og uavhengighet.

Alternativet til PFU er at presseetiske overtramp havner i domstolene eller at myndighetene oppretter et klageorgan. Det vil undergrave pressens uavhengighet og Staten ville få mer makt. Hvem ønsker det?

 

I dårlige tider må man prioritere de viktige sakene. For første gang siden 2000 er ingen medier felt for å krenke privatlivets fred.

Det tyder på at det går riktig vei.

  

Til toppen