Guro Istad
Guro Istad (Bilde: Gorm K. Gaare)

DEBATT

Hvor er solidariteten, journalister?

«Det er faktisk ganske trist at journalister tror det vil besudle yrket om de deler fagforening med andre», skriver Guro Istad.

  • GURO ISTAD, redaktør i Publicis Shift og tidligere journalist.

– Innholdsprodusenter hører ikke hjemme i vår fagforening, sier Jo Skårderud

Og flere med ham. 

En kan jo undres over om journalister har mistet all selvtillit og ryggrad, og trenger NJ til å holde dem oppe. 

Jeg har selv over tjue år bak meg som «ekte journalist», og jobbet i BT da uttrykket «content marketing» la seg som en mørk sky over Presse-Norge. Forferdelse hersket i redaksjonen, mens en stakkars nyhetsredaktør forsøkte å forklare skillelinjene. Jeg var en av dem som måtte ha budskapet sukret noe voldsomt. Mange år senere trodde jeg, i min naivitet, at de aller fleste av oss var over denne redselen for innholdsmarkedsføring. 

Den uavhengige journalistikken og dens livsviktige samfunnsoppdrag har en stor plass i hjertet mitt. Respekten for journalisters arbeid er ikke blitt mindre etter at jeg selv gikk i en annen retning. 

Noen få ganger møtes jeg fremdeles med spørsmål som «så du har gått over til fienden?» fra tidligere kolleger. Jeg ler høflig hver gang. Det er ikke viktig for meg at noen av mine tidligere kolleger mener mellomnavnet mitt er Iskariot. 

Det som er viktig for meg, er å ha en fagforening. Derfor blir jeg både opprørt og lei meg over den manglende solidariteten flere nå viser for sine kolleger – og tidligere kolleger. 

Etter over tjue år som journalist i blant annet BA, VG, og Bergens Tidende, var jeg vant til og glad for å ha en sterk fagforening i ryggen. NJ var der, fra jeg var frilanser til jeg ble fast ansatt journalist – og etter hvert også mellomleder. 

Jeg ble overrasket over ikke å finne en fagforening da jeg begynte i min nåværende jobb. Nesten tre år senere er jeg fremdeles ikke fagorganisert. Sannheten er nemlig at det ikke finnes gode alternativer til fagforening for oss som jobber med innholdsproduksjon.

Så hvorfor mener jeg at vi hører hjemme i Norsk journalistlag? 

Fordi det er denne fagforeningen som kjenner våre utfordringer best, og har erfaring og ryggrad til å tale vår sak. Vi opererer ikke under en «fri og uavhengig presse»-paragraf, men ser vi bort ifra at vi ikke er en korrigerende faktor overfor ulike maktutøvere, drar vi mye på samme lasset.

Vi jobber – i likhet med journalister – mye overtid, ofte til ugunstige tider og har ansvar for innholdet som leveres. Ulikt en redaksjon, har mange av oss ingen desk å støtte oss på. 

Under høyt arbeidstempo og -press utarbeider vi ideer – langsiktige og kortsiktige – håndterer kilder, gjør intervjuer, skriver, produserer videoer, jobber tett sammen med fotografer og designere. Vi blir målt på lesertall, lesertid og konverteringer. Høres det kjent ut? 

En fagforening er til for å sørge for rettferdige arbeidsforhold, balanserte lønnsbetingelser og at arbeidsmiljøloven for øvrig overholdes. Norsk journalistlag har i tillegg påtatt seg oppgaven med å jobbe for integritet og presseetikk. Det kan NJ fortsatt gjøre, selv om flere skulle få innpass i fagforeningen. Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. 

NJ kan uansett ikke garantere for integriteten til ulike arbeidstakere og yrkesgrupper. Det må hver enkelt journalist gjøre selv. 

Verden for øvrig ser ikke til hvilken fagforening du er organisert i når den vurderer integriteten din som journalist – eller innholdsleverandør. Hvis du mener det er fagforeningen som punkterer troverdigheten din som journalist, drister jeg meg til å påstå at du muligens har større problemer å ta tak i. 

Jeg jobber selv med å lage innhold for en fagforening. Der klarer de fint å leve side om side, enten de er det ene eller det andre innenfor et svært vidt bransjebegrep. De aller fleste fagforeninger har i dag medlemmer med ulik bakgrunn og funksjon. Eksempelvis har Forskerforbundet mange medlemmer som ikke er forskere. 

Fagforeningers samfunnsoppdrag er et jeg vil forsvare med nebb og klør. Det vil jeg også med journalistikkens samfunnsoppdrag, selv om jeg selv har sluttet å kalle meg journalist. 

Enkelte journalisters selvgodhet og manglende solidaritet i denne saken, er derimot noe jeg ikke vil forsvare. 

Frilansjournalist Alf Bergin skriver i sitt innlegg i Medier24: «Resultatet av en slik tilpasning vil føre til A- og B-medlemmer i organisasjonen». Noen videre begrunnelse av dette «klasseskillet», kommer han ikke med. Jeg kan jo bare anta hvem han synes kommer først i alfabetet. Personlig synes jeg debatten om skillet mellom ekte journalister og «alle de andre» er utdatert og kjedsommelig. Folk beveger seg mellom de to yrkene oftere enn før, uten at det så langt har gått nevneverdig utover troverdigheten. 

Jeg prøver på ingen måte å stjele glitteret og stasen ved å være «ekte journalist», og klarer helt fint å være stolt av arbeidet mitt uten å bære pressekort. 

Det må helt sikkert gjøres noen endringer og presiseringer for å åpne for innholdsprodusenter i NJ. Kanskje til og med et navnebytte. Sistnevnte debatt lar jeg andre føre, selv om det er verdt å minne om at verken redaktør eller journalist er beskyttede titler. 

Så lenge du og jeg holder våre stier rene og vet hva våre ulike (samfunns- )oppgaver er, er jeg sikker på at vi alle er godt sikret hva gjelder både navn og rykte. 

Så håper jeg at vi alle også kan være sikret med en god fagforening i ryggen – etter hvert. 

Til toppen