Advokat TOMAS MYRBOSTAD og advokatfullmektig HEDDA HEIER i Simonsen Vogt Wiig.
Advokat TOMAS MYRBOSTAD og advokatfullmektig HEDDA HEIER i Simonsen Vogt Wiig.

Hvor går grensen mellom lovlig inspirasjon og brudd på opphavsretten?

KRONIKK: Advokat Tomas Myrbostad og advokatfullmektig Hedda Heier om journalister med lånte fjær, og hva som egentlig er lov.

  • Endret
  • Advokat TOMAS MYRBOSTAD og advokatfullmektig HEDDA BAUMANN HEIER i Simonsen Vogt Wiig

Les mer om teknologi og media på advokatfirmaets egen blogg, SIMnews.no. Denne kommentaren er også publisert der.

HVOR GÅR GRENSEN mellom lovlig inspirasjon og brudd på opphavsretten?  Advokat Tomas Myrbostad og advokatfullmektig Hedda Baumann Heier i Simonsen Vogt Wiigskriver om de rettslige sidene ved sommerens plagiatavsløringer.

ALLE SOM ARBEIDER med tekst vet at det kan være fristende å pynte litt på eget arbeid ved å la seg inspirere av andres formuleringer og ideer.

Å la seg inspirere av andre er en naturlig og lovlig del av den skapende prosessen, men det er viktig å være klar over grensen mellom å la seg inspirere og å kopiere, noe som debatten i sommer har vist.

Det var artikkelen "Klagemuren", publisert i DN Magasinet lørdag 25. juli, som satte debatten i gang. I etterkant av publiseringen kom det frem at journalisten hadde kopiert hele passasjer og sitater fra intervjuer fra en artikkel av David Sedaris, publisert i The New Yorker i 2010.

Å oversette og bruke utdrag og sitater fra en eksisterende artikkel uten å innhente samtykke, vil være i strid med opphavsretten til den opprinnelige artikkelen. Etter opphavsretten har forfatteren, eller den han overdrar sine rettigheter til, en enerett til å utnytte teksten i opprinnelig eller endret form, herunder ved bearbeidelser og oversettelser. Ved intervjuer vil også intervjuobjektet kunne ha opphavsrett til sine uttalelser.

Ideer er ikke beskyttet

For å holde seg på riktig side av grensen mellom inspirasjon og plagiat, kunne journalisten latt seg inspirere av ideen bak Sedaris artikkel og skrevet en artikkel med egne ord og egne intervjuer basert på samme ide.

Det samme gjelder gjengivelse av faktaopplysninger. Journalisten kunne til og med ha intervjuet de samme intervjuobjektene som i Sedaris artikkel, dersom dette ble gjort med egne ord og spørsmål. Opphavsretten beskytter nemlig bare formen og uttrykket, den bakenforliggende ideen er ikke beskyttet og kan fritt gjenbrukes som grunnlag for eget arbeid.

Sitatrett og forholdet til god presseskikk

Om journalisten ønsket å bruke mer enn bare ideen til Sedaris opprinnelige artikkel, kunne han også gjort bruk av retten til å sitere. Sitatretten er en avgrensning av opphavsretten som skal sikre ytringsfrihet, offentlig debatt og meningsutveksling.

Å sitere fra andres avisartikler er derfor som utgangspunkt tillatt etter opphavsretten, dersom visse vilkår er oppfylt; det må bare siteres i den utstrekning formålet betinger og i samsvar med god skikk.

At sitatene bare kan brukes så langt det er for å oppfylle formålet, legger begrensninger blant annet på omfanget av sitatene. Sitatet må brukes til å illustrere, utdype eller berike framstillingen i journalistens egen tekst, man kan derfor som utgangspunkt ikke gjengi en annens verk i sin helhet under dekke av sitatretten.

God skikk-vilkåret innebærer at sitatet ikke må settes i en sammenheng som er krenkende, det må være lojalt mot meningsinnholdet og sitatet må fremstå som et sitat, med angivelse av navn og kilde (kreditering). Opphavsrettens krav til god skikk samsvarer i all hovedsak med Vær Varsom-plakaten.

SELV OM DE PRESSEETISKE reglene og opphavsretten har mange likhetstrekk og skal oppfylle mange av de samme hensynene, er det to separate regelverk som må holdes adskilt. Et sitat som er tillatt etter Vær Varsom-plakaten behøver i prinsippet ikke å være tillatt etter opphavsretten. I tvilstilfeller bør man derfor innhente opphavsmannens samtykke til publiseringen.

I eksemplet fra Dagens Næringsliv er det sannsynlig at det foreligger et ulovlig sitat, som Sedaris og The New Yorkers kunne ha forfulgt om de ønsket det. Opphavsmannen er ikke kreditert, og siteringen fra den opprinnelige artikkelen i The New Yorker går samlet sett trolig lengre enn det som er nødvendig for å illustrere, utdype og berike framstillingen i journalistens egen tekst.

Til toppen