Er vi digitale nok? Nyhetsredaktør Ole Petter Pedersen - her i forbindelse med «Kommunebarometeret» i 2016. (Foto: Gard L. Michalsen)

Hvordan står det egentlig til i din redaksjon? Her er 5 tegn på at du ikke er digital nok

KOMMENTAR: Mens verden blir mer og mer digital, er den største utfordringen i mange mediebedrifter at kulturen i veggene handler om hva som skal stå i papirutgaven. Men papirets død kan bli kvalitetsjournalistikkens redning.

  • Endret
  • OLE PETTER PEDERSEN er til daglig nyhetsredaktør i Kommunal Rapport. Innlegget står for egen regning

 

Spåmannen Ross Dawson ble verdenskjent i mediebransjen i 2010, da han lanserte sin 'Newspaper Extinction Timeline' – en tabloid presentasjon av når papirmediene ikke lenger vil være betydningsfulle for allmennheten.

Første land som står på Dawsons liste er USA, i 2017. Deretter følger Storbritannia og Irland (2019), Norge og Canada (2020).

Dawson traff godt i USA. Lesing av nyhetsmedier på papir er i fritt fall, og i gruppa under 45 år er det et fåtall som bruker papir (se journalism.org). Annonseinntektene har falt, og kommer til å falle ytterligere om inntektene skal følge det reelle konsumet (se Nieman Lab).

Bildet i Norge er omtrent det samme.

Det er ikke sikkert Dawsons spådom om 2020 treffer nøyaktig, men den tradisjonelle avislesingen stuper, viser SSBs Norsk mediebarometer. Siden årtusenskiftet er andelen som leser en papiravis halvert. Den kraftige folkeveksten har ikke hatt noen effekt på avisopplaget.

 

Så sant redaktørstyrte medier som driver uavhengig journalistikk faktisk klarer å tilpasse seg den digitale hverdagen, er dette bare bra.

Det digitale er papiret helt overlegent på nærmest alle områder:

  • Distribusjonen er rask, uavhengig av avstand. Redaktøren trenger ikke lure på om Kvikkas eller andre har funnet noen som både kan gå med avisa og vet hvor abonnentene bor.
  • Digitalt har vi helt andre virkemidler tilgjengelig enn på papir.
  • Leserne har leseplattformen framme hele dagen.
  • Digitalt innhold må ikke tilpasses papirutgavens eksakte volum.

Likevel, mange av oss er slett ikke er digitale nok. Det gjelder etter mitt skjønn også Kommunal Rapport, hvor vi nærmer oss 40 prosent av samlete inntekter fra det digitale området.

Her er fem tegn på at ditt mediehus fortsatt er rotfestet i papir, og ikke i realiteten har tatt steget over til å være «digital først»:

 

1. Redaksjonen er organisert som om det er papir den driver med

I Kommunal Rapport har vi de siste årene jobbet med å flytte innsatsen fra papir til digitalt, for å følge opp strategien som styret og sjefredaktøren utpeker. Vi har en knallgod redaksjon som har etablert nye digitale inntektsstrømmer fra innhold, og vi har vunnet priser for journalistikken vår. En bedre kombinasjon er vanskelig å tenke seg.

Likevel har vi et stykke fram før vi er en virkelig digitalt basert redaksjon. Fortsatt er vi organisert ut fra hvordan det er naturlig å organisere en ukeavis. Dermed blir mange av prosessene ubevisst styrt av hensynet til papirproduksjonen. Skal vi endre dette, tror jeg vi må avvikle den gamle organiseringen, og bygge redaksjonen på nytt, ut fra hva som trengs digitalt.

Vår kjerneoppgave kan vi forenklet og veldig overordnet si er å produsere ny, undersøkende journalistikk – altså journalistikk som krever at vi selv dokumenterer fakta og går dypere inn i de aller fleste saker. Da er det en logisk følge at alle oppgaver som ikke handler om dette må nedprioriteres. Det som likevel er igjen, må vi automatisere i størst mulig grad. 

For redaksjoner som går denne veien, tror jeg vi får flatere organisasjoner, med færre spesialfunksjoner. Vi ser dette mange steder allerede. De aller, aller fleste vil være journalister som skal drive med kjerneoppgavene. Noen vil ha kode som hovedverktøy, andre intervjuteknikk, atter andre vil være gode på innsyn. Alle må beherske digitale fortellerteknikker, fra elementær linking via det å lage tidslinjer, og video på telefonen, til å tenke hvordan saken fungerer på mobil.

New York Times er noe større enn Kommunal Rapport, andre fagpressemedier eller andre små redaksjoner, men vi kan likevel lære av dem. Toppsjef Mark Thompson orienterte nylig om en digital reorganisering i mediehuset, og sa i den forbindelse noe sånt som at mediehusets strategi toppen lever i 18 måneder (se Nieman Lab). Dette kommer fra toppen i en avis som i gamle dager antakelig hadde den samme strategien i tiår om gangen.

«This won't be the end of it: Everything is moving, our audience is moving, technology is moving, and we are working hard to make sure the organization is moving too», sier Thompson.

 

2. Digitaljournalistikken er nyhetsartikler skrevet for papir

Den omvendte pyramiden ble struktur for nyhetsartikler fordi setteriet måtte kunne kutte bakfra. Den har mange gode sider, men det er i bunn og grunn en begrenset måte å presentere nyheter på. Den digitale teknologien er papiret fullstendig overlegen hva gjelder presentasjon.

I tillegg til tekst kan vi bruke lyd, video, ubegrenset med bilder, vedlegg, linker og en rekke andre metoder. Disse metodene må riktignok automatiseres fullt ut, men når vi kommer dit vil det ikke ta tid for en journalist å levere alternative formater klare til publisering.

Likevel skriver vi fortsatt de omvendte pyramideartiklene som kan kuttes bakfra. Jeg har ikke sett noen måling, men jeg vil anslå at 80–90 % av det som publiseres i redaktørstyrte digitale medier, i bunn og grunn er slike artikler. Kanskje burde andelen vært nede på 50 prosent?

Vi må komme dit at selv små artikler naturlig kan presenteres på helt andre måter enn ut fra prinsippet om fallende viktighet. Teknisk Ukeblads Svein-Erik Hole har en lengre liste om hvordan presentasjonen av nyheter kan utvikle seg (se Digi.no).

 

3. Et fåtall i redaksjonen – om noen – behersker datastøttet journalistikk

Mange flere journalister enn før driver med datastøttet journalistikk. Det er bra. Likevel: De færreste innser nok at dette ikke bare er en kompetanse redaksjonen samlet må ha, det er en kompetanse nærmest alle journalister må ha – ikke engang i framtiden. For å drive undersøkende journalistikk effektivt, er du nødt til å beherske verktøyene som bidrar til den effektiviteten.

Da min tidligere kollega Vegard Venli, nå i Dagbladet, avslørte omfanget av brudd på arbeidstidsbestemmelsene i selskapet Veireno som samlet inn søppel i Oslo - var kunnskaper om datastøttet journalistikk helt avgjørende for å finne nyheten (se Dagbladet 1. februar).

God datastøttet journalistikk øker effektiviteten til journalisten, men gir også mulighet for å sette sammen data på nye måter og se sammenhenger som ellers er svært vanskelige å oppdage – som bruddene på arbeidstidsbestemmelsene.

 

4. Utviklerne er ikke en del av redaksjonen

Kommunal Rapport hentet i fjor inn vår første redaksjonelle utvikler, og nå forstår jeg ikke helt hvordan vi skulle klare oss uten. Et viktig prinsipp for oss, som vi i alle fall delvis lykkes med, er at utvikleren ikke skal være en spesiell avdeling.

Han er en naturlig del av redaksjonen, deltar på redaksjonsmøtene og forventes å levere journalistikk med programmering som viktigste metode.

Alle utviklere har også andre oppgaver, men utviklerne må være involvert i det daglige redaksjonelle arbeidet. Da blir det også tydeligere for resten av redaksjonen at området er viktig rent journalistfaglig, og ikke bare noe nytt som redaksjonsledelsen vil ha for å få litt finere nettsted.

 

5. Møtene handler om papirutgaven, ikke om nettet

Det er en fantastisk omsorg for papirutgaven rundt omkring i redaksjonene, også i Kommunal Rapport. Det er en flott egenskap som vi skal verdsette.

Men både vi og andre har den utfordringen at selv om vi snakker om at vi er «digital først», så er det papirutgaven vi snakker om så snart vi samles til møter i redaksjonen.

På faste tidspunkt skal vi fylle et visst antall avissider med innhold. Uansett om det er godt eller dårlig innhold, om det er en rolig eller travel nyhetsdag eller -uke. Samtidig har vi ikke større stab enn at alle blir veldig bevisst eget ansvar for å bidra til å fylle papirutgaven. Den samme bekymringen for å «fylle nettet» finnes nok ikke i samme grad. 

En redaktør i en liten redaksjon som jeg snakket med på Medieleder 2017 i Trondheim forrige uke, slo fast at vedkommende jobbet 100 prosent som skrivende reporter.

Å utøve ledelse og utvikling var i beste fall en ekstrasyssel. Det er utvilsomt svært mange slike redaksjoner, som må løpe for bare å fylle sidene med innhold.

I en digital verden er det problemet mindre. Det er lettere å si at «nå bruker to journalister tre dager på denne saken, og så lever vi godt med at det blir litt lavere produksjon i mellomtiden».

Eller: «I dag satser vi alt på kommuneproposisjonen, og skriver ikke om annet». Hvis du samtidig skal gi ut papirutgave, er slik tenkning vanskelig i praksis.

 

Papirinntektene forsvinner

Hva så med inntektene? I mange redaksjoner peker engasjerte medarbeidere på det faktum at papiret genererer mesteparten av inntektene.

Mens Financial Times på Medieleder 2017 erklærte seg som et digitalt selskap fordi over halvparten av omsetningen var digital, må Kommunal Rapport vente til 2018 med å erklære det samme.

Men hvor utviklingen går, er hevet over tvil. Selv blant pensjonistene stuper papirbruken. Har vi en papirutgave i 2024? Jeg tror vi er mange som har sluttet med det innen den tid. I beste fall vil papirutgaven i 2024 være et lite supplement, både i form av inntekter og betydning.

Da er det ingen grunn til å organisere innsatsen etter den heller.

 

Til toppen