Andreas C. Halse, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen
Andreas C. Halse, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen (Foto: Erik Waatland)

KOMMENTAR

Hvorfor glemmer mediene kildekritikken så fort noen legger frem en rapport? Her er noen eksempler der journalistene svikter

Det er god mediestrategi å ha en rapport å vise til. Dessverre slipper alt for mange unna uten kritiske spørsmål fra journalistene, skriver Andreas Halse.

  • ANDREAS C. HALSE, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen

 

Det er bra business å skrive rapporter og det er god mediestrategi å ha en rapport å vise til.

Dessverre slipper alt for mange unna uten kritiske spørsmål - og det hører med til sjeldenhetene at det er journalister som bestemmer vinklingen.

I midten av juni kunne vi i både Dagbladet og i flere andre lokalmedier lese om overskudd i Eliteserien i Fotball.

Nyheten var basert på en NTB-melding, som igjen tok utgangspunktet i det såkalte Eliteseriebarometeret. Barometret gjør hver år opp økonomisk status for eliteserielagene på herresiden i fotball. Rapporten gis ut i samarbeid med konsulentselskapet Deloitte.

I konsulentselskapets pressemelding finner vi følgende ingress:

«Vi ser nå det fjerde året på rad med positiv bunnlinje i Eliteserien. Eliteseriebarometeret 2018 viser positivt nettoresultat samlet for klubbene i fjor».

Til sammenligning har Dagbladet og NTB denne overskriften:
«Overskuddet i Eliteserien skyldes spillersalg til utlandet - Fire år med positiv bunnlinje i Eliteserien».

Ingressen består av første sitat i pressemeldingen fra direktøren i norsk toppfotball, som friskmelder eliteserien.

Går man inn i rapporten ser man rett nok at både økte inntekter og positivt driftsresultat kommer frem. Det første som resultat av Rosenborgs prestasjoner i Europa og det siste fordi man har solgt en del spillere til utlandet. Man finner imidlertid også flere andre interessante funn. Som for eksempel at:

  • Kostnadene økte mer enn inntektene
  • At tilskuertallene og billettinntektene har falt jevnt og trutt siden 2009
  • Trenden med stadig lavere driftskostnader siden 2009 er brutt. Nå er driftskostnadene økt med 15 prosent på to år.

Ut fra dette kan man se for seg en rekke interessante vinklinger.

Som at utviklingen går kraftig i retning av at sponsorinntekter tar over for publikumsinntekter i stadig større grad. Men det er ikke vinklingene man ikke valgte som egentlig er poenget.

Poenget er den man valgte.

Som altså var den samme som konsulentselskapet Deloitte og Norsk Toppfotball valgte i sin pressemelding. Før man altså gjengir deres fremstilling av sin egen rapport uten en eneste kritisk bemerkning.

 

Rapportindustrien

Fenomenet er på ingen måte unikt.

Rapportindustrien er kommet for å bli og konsulentselskaper står i kø for å lage tilpassede analyser som forklarer den gode jobben som gjøres av den som betaler.

Den nøyaktige størrelsen på industrien skal jeg ikke driste meg til å anslå, men man trenger ikke mer enn noen søk på en hvilken som helst nyhetstjeneste for å se at den er betydelig.

Noe av nøkkelen til suksessen synes å være at slike rapporter svært sjeldent bli presentert i et kritisk lyd i mediene.

En aktør som vet å benytte seg av dette fortinnet er oljebransjens interesseforening, Norsk olje og gass.

Ved flere anledninger har analyseselskapet Menon utarbeidet rapporter, som beleilig nok støtter opp om organisasjonens standpunkter. Mediemessig har strategien tjent dem godt.

For eksempel i denne saken i Stavanger Aftenblad hvor Menon avliver enhver sammenheng mellom kostnadskutt og sikkerhet. Alt basert på en rapport som altså Norsk olje og gass har betalt for og helt uten kritiske spørsmål.

Eller i denne saken hvor samme organisasjon basert på en ny rapport de har kjøpt av det samme byrået har regnet litt. Så har de kommet frem til at hele Johan Sverdrup-prosjektet vil bli umulig å gjennomføre hvis norsk arbeidsmiljølov blir gjeldende på hele norsk sokkel.

Heller ikke her blir det stilt kritiske spørsmål til funnene i rapporten.

Grunnen til at jeg nevner disse sakene er imidlertid ikke at de er særlig spesielle. Jeg nevner de fordi måten rapportene dekkes på i mediene synes å være reglen, og ikke unntaket, for hvordan dynamikken fungerer.

Mediene er proppfulle av eksempler med andre aktører og andre byråer enn de jeg har nevnt her.

 

Alle skal med

Det er heller ikke slik at denne måten å dekke rapporter på er forbehold interesseorganisasjoner eller private bedrifter.

Også rapporter av og for offentlige etater og politiske myndigheter dekkes på mer eller mindre lignende vis.

I mai i år la Oslo Business Region frem sin årlige «rapport State of the city». Rapporten er en gjennomgang av tilstanden for næringslivet i hovedstaden vår.

I Aftenposten kunne vi to dager senere lese at «verden vil til Oslo for å drive business». I saken kan vi lese utdrag fra rapporten om hvor bra Oslo gjør det innenfor ulike kriterier og ikke minst se to Ap-byråder skryte av prestasjonene til byen de styrer.

Blant annet viser næringsbyråden til et møte i Silicon Valley, der folk visstnok gang på gang skal ha trukket frem Oslo som næringslivsby.

Et stykke ned i saken kommer et par forskere til, som oppfordrer leserne til å ta slike rapporter med en klype salt.

Det er positivt, men det problematiseres ikke at rapporten er bestilt og betalt for av «Oslo Business Region» som er et heleid aksjeselskap under Oslo kommune og at de blant annet har «markedsføring av Oslo som investeringsområde» som en av sine hovedoppgaver.

Det stilles heller ikke spørsmål til områdene i rapporten som viser en negativ utvikling. For eksempel gjelder det på områder som personlig sikkerhet, bærekraft og åpenhet.

Alt i alt er rapporten rett nok positiv, men områdene med negativ utvikling kunne utvilsomt bidratt til viktige nyanseringer eller til og med alternative vinklinger.

Rapporten ble lagt frem på Oslo Business Region sin såkalte innovasjonsuke (eller innovation week) under et arrangement der kommunens folk og nære samarbeidspartnere dominerte.

Næringsbyråd Ketil Lund la senere ut en kort videosnutt på Facebook hvor han begrunnet hvorfor rapporten var viktig og viste til at Oslo blir stadig viktigere som internasjonal næringsby.

Dekningen av denne rapporten er noen hakk mer kritisk enn vanlig, men allikevel er etterlatt inntrykk at verden vil til Oslo for å investere.

Om det er sant er vanskelig å si og i hvert fall vanskelig å bedømme basert på denne ene rapporten. Fakta er uansett at Oslo kommune eier et aksjeselskap som har betalt for en rapport om hvor bra det går med Oslo og fått gjentatt sin egen historiefortelling i hovedstadens viktigste avis.

 

Fra direktorat til statskanal

Et mer uskyldig eksempel er kritikken som brøt ut mot NRK da de først omtalte det årlige integreringsbarometret til integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Statskanalen fikk mye kritikk i sosiale medier etter at de publiserte en sak om nordmenns holdninger til innvandring og integrering 20.juni.

Den opprinnelige saken ble vinklet som om nordmenn hadde blitt mer positive til innvandring. Det er i beste fall en upresis gjengivelse i rapporten og inntrykket ble raskt rettet opp av NRK.

I stedet ble saken stående med denne ingressen:

«Integreringsbarometeret 2018 syner at nordmenn har blitt meir positive til å ta imot flyktningar med behov for beskytting, men eit stort fleirtal meiner at integreringa fungerer dårleg».

I sosiale medier gikk kritikken hovedsakelig på at statskanalen viste sin innvandringsliberale slagside og at man ønsket å fremstille nordmenns holdninger i tråd med denne agendaen.

En kort titt på både den omtale rapporten og IMDIs nettsider tyder imidlertid på fremstillingen av integreringsbarometeret har helt andre, og enklere forklaringer, enn som så.

Leser vi IMDIs egen presentasjon av undersøkelsen kan vi nemlig se følgende ingress:

«Flere enn tidligere mener Norge bør ta imot flere flyktninger, men over halvparten mener at integreringen fungerer dårlig. Det viser funn fra Integreringsbarometeret 2018.»

NRKs nye ingress er riktignok omskrevet fra nynorsk til bokmål, men bortsett fra det er den nesten likelydende med IMDI sin egen presentasjon.

Det påfallende med NRKs vinkling er, nok en gang, likheten med IMDIs eget budskap. Leser man rapporten finner man en rekke andre vinklinger man kunne valgt.

For eksempel fremkommer det at over halvparten mener innvandring skaper mer utrygghet i det norske samfunnet. Like mange mener at innvandring øker sjansen fra terror. Rekordfå mener at innvandring er positivt for norsk økonomi og 4 av 10 vil ha full stans i all innvandring.

Samtidig mener nesten 9 av 10 at flerkultur er positivt i skolen og nesten halvparten er positive til asylmottak i sine egne nærområder.

Dette er bare noen av funnene vi finner i den relativt omfattende rapporten. Funn som vil gi rom for en rekke andre vinklinger og presentasjoner enn den statskanalen valgte. Den de valgte var altså mer eller mindre likelydende med den kommunikasjonsfolkene i det statlige direktoratet IMDI valgte.

Noen andre saker har riktignok fulgt i oppfølgingen av barometret, men ingenting har forandret på det overordnede bildet som ble presentert.

Kommunikasjonsfolkene i IMDI har gjort en god og pedagogisk jobb med å presentere rapporten og heller ikke vinklet funnene på noen usaklig måte.

Allikevel bør NRK som statskanal være ekstra påpasselig når de formidler nyheter fra andre statlige organer. Om ikke annet for å slippe å forholde seg til ubehagelig mistenkeliggjøring.

 

Ikke alt med grafer er forskning

At pressen skal og bør omtale funn fra integreringsbarometeret er uansett uomtvistelig.

Barometeret utføres årlig og er seriøs forskning i regi av institutt for samfunnsforskning.

Lite uomtvistelig er det imidlertid ikke at alle tenkelige og utenkelige oppdragsrapporter fra landets konsulentselskaper bør omtales. Selv om selskapene har spesialisert seg på å få rapportene sine til å fremstå som forskning, betyr det ikke at det faktisk er forskning.

Slik sett er det ganske store kvalitative forskjeller mellom det IMDI presenterer og det som presenteres av rene bestillingsverk. Den forskjellen er imidlertid vanskelig å finne igjen i hvordan de ulike rapportene dekkes i mediene.

I alle sakene jeg har omtalt vil det kunne påpekes at det ene eller andre spørsmålet burde vært stilt eller at en annen vinkling burde blitt vurdert. I det store bilde tegner det seg imidlertid et mønster som avdekker en voksende asymmetri mellom kommunikasjon og presse.

Kommunkasjonsavdelinger, uavhengig av om de er i privat eller statlig regi, får stadig flere ressurser til rådighet. Kombinert med byråer som spesialiserer seg på å tilpasse tall og statistikk til å prege debatten blir dette mektige krefter å holde i sjakk.

Selv om det er grunn til å håpe mediene har kommet seg over den verste kneiken er det ikke til å komme unna at mange flinke folk har styrt unna bransjen eller blitt nedbemannet i løpet av de siste årene.

Folk som kanskje jobber på den andre siden i dag.

Konklusjonen er uansett at makta rykker ifra maktkritikken.  Det er dårlig nytt for norsk offentlighet.

Til toppen