KJERSTI LØKEN STAVRUM, generalsekretær i Norsk Presseforbund, og styremedlem i Stiftelsen Tinius, Schibsteds største eier.
KJERSTI LØKEN STAVRUM, generalsekretær i Norsk Presseforbund, og styremedlem i Stiftelsen Tinius, Schibsteds største eier. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

«I stedet for å svare skikkelig, parerer Stavrum med motangrep og avviser nærmest problemstillingen»

KOMMENTAR: - Og det gjør meg enda sikrere på at kritikerne har et par gode poenger, skriver Per Valebrokk om kritikken mot Kjersti Løken Stavrums Tinius-verv.

  • PER VALEBROKK, sjefredaktør og administrerende direktør i E24 Dine Penger (som er eid av VG og en del av Schibsted-konsernet)

Opprinnelig publisert på Valebrokks Facebook-profil, og gjengitt med tillatelse

En medieviter kritiserer Kjersti Løken Stavrum for å inneha en dobbeltrolle.

I stedet for å svare skikkelig på et betimelig kritisk søkelys på seg selv og sin rolle, parerer Stavrum med motangrep og avviser nærmest problemstillingen.

Det gjør meg enda sikrere på at kritikerne har et par gode poeng.

PER VALEBROKK, ansvarlig redaktør og direktør for E24 Dine Penger. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)
PER VALEBROKK, ansvarlig redaktør og direktør for E24 Dine Penger. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen) Arkivfoto: Gard L. Michalsen

Kort oppsummert:

Jeg synes ikke Kjersti Løken Stavrum kan være generalsekretær i Norsk Presseforbund og samtidig være styremedlem i Tinius-stiftelsen.

Her er hvorfor:

Kjersti Løken Stavrum er generalsekretær i Norsk Presseforbund og sekretær for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Hun er dermed medienes fremste vaktbikkje.

Som Medier24 skriver, rykket Stavrum nylig opp fra vara til fast styremedlem i Tinius-stiftelsen.

Med vervet følger også styrevervet i Blommenholm Industrier AS, som eier 26,1 prosent av aksjene i mediekonsernet Schibsted ASA og utøver Tinius-stiftelsens eiermakt.

Vervet er i utgangspunktet på livstid eller inntil hun selv velger å trekke seg. Stavrum velger selv sin etterfølger, akkurat slik hennes forgjenger i vervet, Per Egil Hegge, gjorde.

Det er lett å forstå hvorfor Stavrum er ønsket som styremedlem i Tinius-stiftelsen.

Hun har lang erfaring fra media og forstår medieøkonomi godt. Jeg har selv sittet i styret i Oslo redaktørforening med henne i noen år. Stavrum er flink.

Det er også lett å forstå hvorfor hun ønsker vervet.

Som styremedlem i Tinius-stiftelsen kan hun utøve reell og betydelig eiermakt i det mektigste mediekonsernet i Norge.

Her i Norge eier Schibsted blant annet VG, Aftenposten, de store regionavisene, E24 og Finn.

Med makt følger også status og prestisje. Økonomisk kompensasjon er det vel også, men jeg kjenner ikke detaljene i det, og det er uansett ikke det viktige her.

Det som derimot ikke er like lett å forstå, er at Stavrum og hennes arbeidsgiver (styret i Norsk Presseforbund) aksepterer dobbeltrollen hennes.

Slik Stavrum svarer Medier24 er det bare så vidt hun anerkjenner problemstillingen:

- Jeg har én rolle, jeg har ikke en dobbeltrolle. Min oppgave i alt og ett er å jobbe for sterke, uavhengige og etterrettelige redaksjoner. At jeg har flere plattformer å bidra til dette på, har i løpet av disse årene vært en fordel.

Det er vanskelig å forstå hvordan Stavrum kan sette likhetstrekk mellom utøvelse av reell eiermakt i medienorges største konsern og det å være pressens vaktbikkje.

Tenker hun at pressens uavhengighet og inntektsgrunnlag er under angrep og her er vi alle i samme båt?

Vel, konkurransen mellom norske medier er ikke over selv om forretningsmodellene er under angrep fra internasjonale giganter som Google og Facebook. Konkurransen er tøffere enn noen gang.

Hvis Stavrum mener hun jobber best for målet om å beskytte den uavhengige pressen ved å inneha verv i mediebedrifter, så er det nærliggende å spørre:

Kunne hun også solgt annonser for Dagbladet? Skrevet litt for E24? Vært redaktør for en avis på si?

Svaret er åpenbart nei.

Det ville kollidert med jobben hennes som generalsekretær i Norsk Presseforbund, for ikke å snakke om rollen som sekretær for Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Men å utøve eiermakt i et mediekonsern er altså OK.

Vi i pressen elsker å skrive om denne typen koblinger og mulige rollekonflikter i andre bransjer.

Når det er i vår egen bransje, er det som oftest stille. Denne saken fortjener mer debatt.

Til toppen