Journalist og forfatter Lars Akerhaug utenfor redaksjonene til VG og Aftenposten i Akersgata. (Bilde: Erik Waatland)

SOMMERPRATEN:

– Journalistene er en politisk korrekt saueflokk som følger etter hverandre og som ikke tenker selv, mener Lars Akerhaug (35)

Den konservative journalisten håper alle norske journalistutdanninger blir lagt ned. – Man får en mer nyttig ballast av å være trailersjåfør enn å studere journalistikk, mener han.

Lars Akerhaug er en norsk frilansjournalist og forfatter fra Bærum. Før var han fast inventar i blitzmiljøet, sterk palestinavenn og rimelig venstrevridd.

Nå er han en kristenkonservativ journalist som skriver for Minerva, den kristne dagsavisen Dagen og noen ganger for fagbladet Journalisten.

– Jeg lar meg stadig irritere over mine kolleger i journalistikken, sier Akerhaug og ser ned på telefonen sin.

Lars Akerhaug (35)

Frilansjournalist i Minerva, Dagen og fagbladet Journalisten.

Utdannet innen arabisk og islam ved Universitetet i Oslo.

Forfatter av bøkene Norsk Jihad (2013), En norsk terrorist (2015) og Siste jul i Kairo (2016)

Medier24 møter ham i en hyperkommersiell kafé midt i Oslo sentrum - med elektronisk musikk dunkende over høyttaleranlegget. 35-åringen hater det.

– Hvorfor i all verden skal vi møtes her? Grusomt, sier han.

 

– Revurderte mine politiske standpunkt

Lars Akerhaug (35) er en norsk journalist og forfatter..
Lars Akerhaug (35) er en norsk journalist og forfatter.. Foto: Erik Waatland

Journalisten Akerhaug er utenfor sitt vante miljø - slik hans reise har vært på den politiske skalaen. For før han endret meninger, var han medlem av AKP og hadde rollen som internasjonal leder i Rød Valgallianse.

Fra å være langt ute på venstresiden, er han nå å regne som ganske langt til høyre. Det preger han også som journalist:

– Det var journalistikken som fikk meg til å revurdere mine politiske standpunkter. Det sier noe om journalistikken, fordi det tvang meg til å se ting fra andre synspunkt, sier Akerhaug.

Han studerte arabisk og islam ved Universitetet i Oslo og har tidligere bodd i både Egypt og Syria.

Under studiene jobbet han for nevnte Klassekampen og Ny Tid og da han bodde utenlands var han tilknyttet ABC Nyheter, som den gang satset på utenriksstoff.

 

Mener journalistene tenker likt

Da studiene var over, fikk Akerhaug et tilkallingsvikariat i VG fra 2008-2010, så havnet han i Aftenposten før han var tilbake i VG i ca to år som nettjournalist, sier han.

– Jeg var allroundjournalist på nett, men med delt ansvar for utenriksstoffet. Selv vil jeg beskrive meg som tabloid og liker å lage gode saker. Også er jeg interessert i andre typer stoffområder enn mange andre, sier han og kommer med eksempler:

– Jeg skrev om muslimsk ekstremisme og radikale islamister lenge før andre journalister brydde seg noe om det. Jeg husker at jeg snakket med en NRK-reporter om dette mens Breivik-saken pågikk og han bare så på meg med store øyne og lurte på hvorfor i all verden jeg gadd å bruke tid på dette. Det er ganske symptomatisk for hvordan journalister tenker.

– Hvordan da?

– Det handler ikke om politisk ståsted, men om hva norske journalister er opptatt av. Veldig mange journalister er først og fremst opptatt av hva andre journalister driver med og er opptatt av å konkurrere om de samme sakene - og det har jeg aldri brydd meg om.

Sju sommerspørsmål

1. Hvordan ser din mediesommer ut? 

Ingen endring, om jeg er på ferie leser jeg mer bøker. Jeg leser Minerva og Dagen, selvsagt. Ellers er det veldig tilfeldig og styrt av hva folk jeg kjenner skriver og legger ut på Facebook. Følger for eksempel nyheter fra Irak og Egypt fra personer jeg kjenner i disse landene. Men jeg er nok innom The Spectator og Breitbart om ikke daglig så hvert fall flere ganger i uken.

2. Når kjøpte du sist en papiravis i løssalg?

Husker ikke, men det var en gang på en reise i løpet av sommeren, en av tabloidene.

3. Hvilke strømmetjenester abonnerer du på?

Netflix eller HBO, jeg ser ikke på hipstergreiene, men lettbent underholdning når jeg er ferdig med jobb, legging og sykling. Når jeg har sett ferdig det jeg vil se bytter jeg abonnement en måned eller to.

4. Er det riktig å bruke 135 millioner kroner på en kommersiell allmennkringkaster?

Nei, overhodet ikke, vi kan gjerne ha en allmennkringkasting, men trenger ikke bruke 135 millioner på det. En radiokanal og en TV-kanal burde holde.

5. NRK får nesten 6 milliarder kroner. Bør noe av dette fordeles på resten av mediebransjen?

Nei, dagens mediesituasjon gjør at man ikke bør kutte alt for mye i pressestøtte og andre ordninger, men det bør fortsatt kuttes i bevillingene.

6. Er det riktig å gi nyhetsmedier fritak for arbeidsgiveravgift?

Nei

7. Hvis du ble kulturminister i høst, hvilken sak legger du øverst i bunken?

Ville gitt alle ansatte legge frem en liste med ti kuttforslag i løpet av arbeidsdagen. Ellers får de sparken.

 

– Du har forsøkt å være «annerledesjournalisten»?

– Jeg har i alle fall tenkt at det er et fortrinn for meg å finne saker utenfor boksen og se etter noe annerledes enn alle de andre. Det er det både fordeler og ulemper med.

– Hvilke da?

– I Akersgata og øvrige medier er det ofte en bedriftskultur, der man får mest «kred» for å være best på de store sakene. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det har aldri vært min greie.

Akerhaug mener at da han skrev om islamistisk terror og andre liknende temaer i de store avisene, så måtte ofte redaksjonsledelsen gå noen ekstra runder før de plasserte det på trykk.

– Paradokset var når man har slitt med å få ting på trykk til ulike tidspunkt, men så begynner konkurrentene å skrive om det - nei - da er det full gass. For da er konkurransen der. Merkelig, sier han.

– Hva synes du om norsk journalistikk?

– Jeg synes det varierer veldig. Det lages utrolig mye kjedelig og intetsigende journalistikk og jeg synes det er et problem at det blir veldig likt. Det er vanskelig å se forskjellen på journalistikken til VG, Aftenposten, Dagbladet og NRK. Da har «mainstream media» et problem!

 

Klikkenes tid er død

Akerhaug viser til at hvis man besøker amerikanske aviser på nett, så ser man forskjellen umiddelbart. Han nevner eksempler som New Yorker, Washington Post, Breitbart og Fox News.

Han mener at årsaken til likheten er at mange konkurrerer primært om å være først ute. Bolverket mot det kan være abonnementsløsninger der klikkene ikke spiller så stor rolle lenger.

– Klikkøkonomien er ganske død, men fremdeles jakter vi etter dem - det gjør vi også i Minerva. Jeg tror årsaken til det er at vi mangler andre måter å måle journalistikken vår på. Også tror jeg det har noe med journalistens selvbilde å gjøre - der man tror at en sak bra hvis det er 100.000 eller en 1.000.000 som har lest den, sier han.

35-åringen understreker at de aller største mediene, som sin tidligere arbeidsgiver VG, vil fremdeles kunne tjene penger på klikk i begrenset tid, men at det vil dø ut. Og godt er det, mener Akerhaug.

Den gang da: I 2002 demonstrerte sju nordmenn utenfor den israelske ambassaden etter at de ble nektet innreise. Lars Akerhaug på 20 år står helt til høyre i bildet..
Den gang da: I 2002 demonstrerte sju nordmenn utenfor den israelske ambassaden etter at de ble nektet innreise. Lars Akerhaug på 20 år står helt til høyre i bildet.. Foto: Junge, Heiko

– Jeg tror den mest leste saken jeg skrev i VG var om en eller annen idrettsprofil med lite klær på seg. Det er absolutt ikke sånn at den beste journalisten får mest klikk. Det er for overfladisk å si at det er det som er den eneste gjeldende kulturen i VG og Aftenposten, men det å hele tiden jage klikkene, gjør at journalistikken blir litt rar, sier han og fortsetter:

– Jeg er også opptatt av at journalistikken min blir lest, delt og at den skaper engasjement, men det er veldig befriende å ikke bare ha det som eneste kriterium. Jeg trives bedre her i nisjen, ler han.

– Er du journalist eller er du en kommentator?

– Hva mener du med det?

– Du mener mye?

– Ja, jeg er begge deler. Jeg jobber for flere og skriver i Minerva og der skriver vi både kommentarer og lager vanlig journalistikk og det går helt fint.

 

– Journalister er flokkdyr

Akerhaug mener at da han skrev sin første bok (Norsk Jihad), så var det ingen som hadde greie på temaet.

– Det sier veldig mye om norske medier og elitens tenkemåte generelt, at man i en tiårsperiode har hatt en klar og tydelig og sporbar fremvekst av et radikalt islamistisk miljø som støttet Osama bin Laden  og al-Qaida og med svært få unntak var det nesten ingen som brydde seg - eller var klar over det.

– Hvorfor var det slik?

– Journalistene er en politisk korrekt saueflokk som følger etter hverandre og som ikke tenker selv. Også har de stort sett et moralsk ståsted på venstresiden. Det ser man nå når det marsjerer 50 nynazister i Kristiansand. Det er bestyrtelse, krav om at politiet skulle grepet inn og så videre. Hadde det vært 50 muslimske ekstremister, ville reaksjonene vært helt annerledes fra pressen.

– Har ikke det med å gjøre at vi kjenner nazismen bedre og at radikal islamisme er mer fjernt for det norske folk og dermed også for journalistene?

– Ja, det er klart. Vi har kanskje besteforeldre som opplevde nazismen og det ligger oss nærmere historisk. Muslimsk ekstremisme er noe fjernt og uforståelig. Men på toppen av dette kommer laget med politisk korrekthet som gjør at vi blir redde og engstelige i å ta tak i det, for vi er redde for å skape stigmatisering, sier han og fortsetter:

– Kanskje sitter man på et morgenmøte og sier at man ikke må skrive det og det, fordi det kan skape fremmedfrykt. Jeg mener at det stort sett ikke er noen grunn til å være bekymret for det, for norske muslimer må tåle at deres religion blir gjenstand for debatt og at man også må belyse negative sider med islam og islamister. Akkurat som alle andre trossamfunn. Slik er det også i kristendommen.

 

Ble kristen i voksen alder

– Er du selv kristen?

– Jeg har fått en kristen tro nå i voksen alder. Jeg kjenner flere norske journalister i de store mediene som er kristne, men som kanskje ikke snakker så høyt om det.

– Jeg er ikke noen perfekt kristen, men opplevde en lang periode med rotløshet og møtet med andre relgiøse tradisjoner, som gjorde at jeg begynte å reflektere over eget ståsted, så det er godt å ha en tro og en støtte i hverdagen når ting er vanskelig.

Akerhaug benytter anledningen til å si at flere kommentatorer i Akersgata, som raljerer over politikere som snakker om norsk kultur og tradisjon, burde tenke seg godt om:

– Det er kanskje fremmed at norske verdier og kultur har betydning for folk hvis man tilbringer all tiden sin på Litteraturhuset, men dette er det mange nordmenn som har et sterkt forhold til.

– Hva tenker du når kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) og Ola Borten Moe (Sp) går ut og mener at norske verdier er under angrep?

– Det er helt greit å være uenig med kulturministeren, men kommentarene viser at journalistene befinner seg i en boble hvor de ikke snakker med så mange mennesker som deler disse holdningene. Når de gjør det, så er det med en avsky eller forakt.

– Det å snakke om at norske verdier er under press, og man kan sikkert diskutere påstanden, men det er mange som tenker og føler det at landet vårt forandrer seg og at landet vårt er under endring og at endringene skjer for raskt, sier Akerhaug og fortsetter:

– Det er helt på jordet å skrive at disse meningene er tabu og at dette er noe man ikke skal si. Da er man helt på jordet og det viser i all hovedsak at veldig mange journalister og kommentatorer mangler bakkekontakt, mener han.

 

Vil legge ned journalistutdanningen

Lars Akerhaugs far var pressefotograf i Arbeiderbladet og resten av familien er godt plassert på venstresiden i norsk politikk, sier han.

– Far og mange andre av hans journalistkolleger gjennomførte en klassereise på 70-tallet. Der tok de også med seg et helt annet engasjement og ting de brant for. I dag har journalistikken, og her sitter jeg i glasshus, å rekrutterer fra den samme middelklassen.

I 2013: Forfatter og journalist Lars Akerhaug holder innlegg når justisdepartementet holder radikaliseringskonferanse i Oslo
I 2013: Forfatter og journalist Lars Akerhaug holder innlegg når justisdepartementet holder radikaliseringskonferanse i Oslo Foto: Øijord, Thomas Winje

– Mener du at journalistene blir for like?

– Definitivt! Mennesker med helt like bakgrunner med toppkarakterer kommer inn på journalisthøgskolen fordi de er flinke. De som er sultne og som har vilje til å komme seg opp og fram velger helt andre yrker enn journalistikk i dag. I så måte er det kanskje positivt at mediekrisen fører til at yrket blir mindre attraktivt. 

– Hva bør man gjøre?

– Man må få inn folk som tenker annerledes og dermed mener jeg at man må legge ned journalisthøgskolen og de utdanningene. Jeg mener at de aller færreste har godt av den type utdanning. Jeg oppfatter at de aller fleste gode journalistene har helt andre bakgrunner.

– Ser du ingen fordeler med en journalistutdanning?

– Det er mulig at man får enkelte fag inn raskere, men så lenge man jobber for medier som følger redaktørplakaten, så får man det i praksis. Man trenger ikke tre år høyere utdanning for å lære seg Vær varsom-plakaten. Man får mye mer igjen for å studere språk eller jus, samfunnsfag eller økonomi. Jeg tror man får en større og mer nyttig ballast av å være trailersjåfør eller oljearbeider enn å studere journalistikk.

 

 

– Selvfølgelig er jeg ikke rasist

– Hvordan tror du at du oppfattes av andre journalister?

– Det er nok mange som rister på hodet og ikke hører så mye etter. Men hvis jeg skriver mediekritiske saker, som jeg har gjort for Journalisten, så får jeg gjerne noen meldinger fra folk som er enige med meg, men som ikke tørr å si det til andre. Men det store flertallet ignorerer det og kjenner seg ikke igjen. 

– Jeg har blitt kalt islamofob, rasist og så videre.

– Er du det?

– Nei, selvfølgelig er jeg ikke det. Det å prøve å forsvare seg mot den type anklager fra ytre venstre, er en kamp mot vindmøller. Da jeg ga ut Norsk Jihad, så ble det svære debatter og jeg ble kalt alt mulig rart og det er selvfølgelig ubehagelig, men det er ikke så mye man kan gjøre med det, sier han og fortsetter:

– Man kan enten fortsette å skrive det man mener og sørge for at man skriver på balansert og saklig måte, eller så må man slutte med det. De aller fleste gjør det siste, for de orker ikke. Også blir de støttet av flere medier. Norske journalister går etter saker og meninger som de mener selv.

– Hva tror du er redningen for norsk presse?

– Jeg vet ikke og jeg driter litt i det. Jeg er ikke opptatt av å redde norsk presse - det får de gjøre selv. Personlig er jeg veldig glad for at jeg ikke jobber i Akersgata-pressen lenger. Jeg opplevde det som en befrielse og lettelse av å forlate dem.

Til toppen