Eva Myklebust, Fædrelandsvennen
Eva Myklebust, Fædrelandsvennen (Foto: Kjartan Bjelland)

#MinMetode

– Journalister har mye å gå på når det gjelder å være ydmyke når man driter på draget

Fevennen-journalist Eva Myklebust forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Eva Myklebust, journalist i Fædrelandsvennen, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist? 

– Jeg liker å tro at jeg er ganske høflig og vennlig når jeg henvender meg til folk. Jeg prøver også å fortelle mest mulig om hva slags sak jeg ser for meg at jeg vil skrive. Å gi kilden trygghet er særlig viktig når det er vanskelige tema jeg skal ta opp. Det er lett å glemme at selv medievante kilder kan ha behov for det. Det betyr ikke at jeg ikke stiller kritiske spørsmål. Men jeg passer på å forklare hvorfor det er viktig å få svar på spørsmål som er vanskelige. Det er ikke vits å være tøff om det ikke gir deg svar.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Evnen til å snakke med vanlige folk. Nedbemanning i mediene og oppbemanning i kommunikasjonsbyråene har ført til at veldig mye av journalistikken handler om profesjonelle kilder. Det synes jeg er synd. Og jeg tror det er med på å bidra til forakt både for politikere og etablerte medier. Jeg skulle ønske at flere saker begynte med tips fra helt vanlige folk, og at det utvikler seg til saker som setter politisk agenda.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist? 

– At man skal være så rask og tøff. Er det noe den siste tidas mediedebatt har vist så er det at journalister har mye å gå på når det gjelder å være ydmyke når man driter på draget. Vi er mennesker. Vi gjør feil. Da skal vi beklage og rette opp så fort som vi kan. Det er avgjørende for tilliten til mediene. 

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Jeg liker best å jobbe med lengre reportasjer, gjerne en serie artikler om det samme temaet. Da får jeg muligheten til å gå i dybden og angripe en sak fra flere sider.  Jeg synes det er særlig viktig å bruke tid på å snakke med de menneskene som er direkte berørt, selv om det kan bety at de kan være litt vanskeligere å få tak i, eller trenger litt mer tid til å bestemme seg for om de vil stille opp.

– Hva skulle du ønske du fikk mer tid til i hverdagen som journalist?

– Jeg skulle ønske at jeg brukte mer av tiden min på rolige dager til å gå ut og treffe folk. Oppsøke skolegårder, kafeer og andre møteplasser for å høre hva folk er opptatte av, og hva de savner å lese om i avisen.

– Har du et favorittspørsmål som ofte gir gode svar?

– «Er det noe jeg har glemt å spørre om?» og «Hva er det aller viktigste for deg å si i denne saken?». Jeg pleier  alltid å stille begge spørsmålene på slutten av lengre intervjuer. Uansett hvor godt du leser deg opp og forbereder deg i forkant kan du ha gått glipp av viktige nyanser. Jeg synes det er fint  å oppsummere en lang samtale med å få klarhet i hovedbudskapet til den du snakker med. Det er ofte da det beste sitatet kommer.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Det må være arbeidet med klasse 9c fordi det var så utfordrende med tanke på at vi måtte tenke helt nytt. Vi ville kaste den «gamle» måten å jobbe på. Men hva i all verden skulle vi gjøre da? Det brukte vi mye tid på å finne ut. Heldigvis ble resultatet bra!

– Hva er norske medier dårligst til å dekke? 

— Kultur. Jeg jobbet som kulturjournalist i flere år før jeg ble nyhetsjournalist. Det er et utrolig krevende felt å jobbe med. Det er det flere grunner til. Det   handler delvis om at kulturinteressene kan være så sprikende. Er du veldig interessert i rock er du ikke nødvendigvis så interessert i å lese om en kunstutstilling. Jeg tror det er mye av grunnen til at det kan være så vanskelig å få opp lesertallene på kultursaker. Og det påvirker igjen medienes villighet til å satse på kulturfeltet. Her er det mange som har en viktig jobb å gjøre, ikke minst når det gjelder kritisk kulturjournalistikk.

– Er veksten i antall kommunikasjonsrådgivere et gode eller et onde?

– Stort sett et onde. Det er synd når kommunikasjonsrådgivere står i veien for åpne svar fra mektige kilder. Skriftlige, generelle svar fra en kommunikasjonsrådgiver på konkrete spørsmål gir  som regel dårligere svar. Det gjør det også vanskeligere å stille oppfølgingsspørsmål. 

– Hva synes du om bruken av anonyme kilder i journalistikken?

– Jeg synes at man som skal unngå anonyme kilder. Unntaket er selvfølgelig sårbare eller utsatte kilder som vil uttale seg anonymt fordi konsekvensene ved å stå fram er for store. Jeg synes ikke at politikere skal få lov til å slenge dritt om hverandre anonymt.

Til toppen