La oss vente med å skyte vakt­bikkja – den har vi fortsatt bruk for!

Debatt:

La oss vente med å skyte vakt­bikkja – den har vi fortsatt bruk for!

- Å stemple hele staben som utdatert er en insinuasjon overfor hardt arbeidende fagpersoner, som hver dag gjør sitt ytterste for å tilby ei journalistutdanning som er meningsfull, skriver journalistikklærerne i Bodø.

  • Bengt Engan, Birgit Røe Mathisen, Lisbeth Morlandstø, Jan Erik Andreassen, Astrid Marie Holand og Hege Lamark ved journalistutdanninga på Nord universitet.

Dette er et svar på innlegget fra Thor Woje, som vil legge ned utdanningen.

 

Skyte vaktbikkja?

Det er ingen tvil om hva som var onsdagens snakkis blant lærere og studenter på journalistutdanninga i Bodø.

Det var Thor Wojes kommentar i AN om å legge oss ned. Den tidligere redaktøren mener journalistutdanninga ikke har livets rett fordi den ikke er like god som den var før.

Wojes kritikk av akademia som system skal vi la ligge her, men vi må svare på noen av de andre påstandene hans.

 

Journalister i arbeid: Redaktør Frank Øvrewall planlegger Saltenpostens utdanningsbilag sammen med ei gruppe 2.-klassestudenter på journalistutdanninga i Bodø, før de skal i kortpraksis på Fauske i neste uke.
Journalister i arbeid: Redaktør Frank Øvrewall planlegger Saltenpostens utdanningsbilag sammen med ei gruppe 2.-klassestudenter på journalistutdanninga i Bodø, før de skal i kortpraksis på Fauske i neste uke. Foto: Nord universitet

Overskriften ble til da vi hadde «fokusverksted» for studentene, ledet av en gjestelærer fra NRK Nordland. Gjestelærere henter vi inn så ofte vi kan, og vi har planer om å gjøre det mer i tiden som kommer.

Nettopp fordi vi alle er enige om hvor viktig det er at journaliststudenter får lære selve håndverket, og at journalistikk er et praktisk fag.

Over jul skal 3. klassingene ha et intenst oppkjøringskurs før praksis, der vi har gjestelærere fra NRK inne i flere uker

Samtidig blir 1. klassingene sendt ut til kommuner i Nordland for å bli kjent med lokalsamfunn og øve seg på å jobbe som lokaljournalister. Dette er bare noen eksempler på den svært praksisrettede undervisninga vi driver.

En av våre studenter skriver i journalistutdanningas egen nettavis, Nettopp.nord.no:

Intervjuteknikk, kildekritikk, etikk og vær varsom-plakaten vil alltid være viktig og relevant. Det er innen disse temaene at lærerne virkelig har vist sin kompetanse. Viktigheten av dette skal ikke kimses av, og selv om det kanskje er noe mange avfeier som mindre viktig i dagens medieverden, vil jeg påstå det motsatte.

 

Det er vår oppgave som journalister å sørge for at det som kommer ut til massene er av en viss standard.

Woje underbygger påstanden om at utdanninga vår er for dårlig med at antall studenter er betydelig lavere enn før, og at lærerkollegiet er utgått på dato.

Det første er et beklagelig faktum, men det har flere forklaringer enn det Woje tydeligvis ønsker å gi seg i kast med.

Mediebransjen har vært flink til å snakke seg selv ned, og det blir vanskeligere å få seg jobb. Likevel får mange av våre journalist­studenter ansettelse, også mens de har praksis i redaksjoner som vi har tett kontakt med.

 

Å stemple hele staben som utdatert er en insinuasjon overfor hardt arbeidende fagpersoner, som hver dag gjør sitt ytterste for å tilby ei journalistutdanning som er meningsfull for studentene og relevant for bransjen.

Det er ei utfordring for alle profesjonsutdanninger å holde seg oppdatert om det yrket de retter seg inn mot, og det gjelder ikke minst journalistikken og mediefagene.

Når journalistlærerne nå en gang driver med utdanning, ikke redaksjonelt arbeid, supplerer vi vår egen kompetanse med systematisk bruk av innleide lærere fra praksisfeltet.

Dette gir studentene den ferskeste praksiserfaringen og den best oppdaterte teknologiske kompetansen, samtidig som det gir lærerne del i oppdatert kunnskap om den omskiftelige mediebransjen.

 

Teknologi er selvsagt viktig, men det er ideene, verdiene og samfunnsoppdraget som ligger i bunnen, og som er journalistikkens fundament. Dette går ikke like fort ut på dato som dataprogramvare.

Heldigvis.

Woje bruker studenter som sannhetsvitner for påstanden om sviktende studiekvalitet. Vi spør oss hva slags metode pressemannen har brukt. Har han snakket med studentene? I tilfelle, hvor mange? Er de representative?

 

Studentene våre er ikke fornøyde med alle sider ved studiet, men det er vel neppe noen studenter på noe studium. Vi har tett kontakt med dem hver dag.

Noe av kritikken er rettmessig, og den bruker vi som rettesnor for å gjøre studiet bedre.

Vi kan ikke annet enn undre oss over at Woje trekker sin spissformulerte konklusjon om nedlegging uten å ha snakket med oss i fagkollegiet. Det tyder på en research som ligger farlig nær strykkarakter.

 

Woje problematiserer kravet til «egenforskning». Ja, selvsagt driver vi med forskning. Det er en av oppgavene et universitet har.

Vi driver praksisnær forskning som også bidrar til å utvikle undervisninga. For eksempel har vi nettopp startet et praktisk rettet masterkurs i kommentarskriving – etter et større forskningsarbeid om nettopp meningsjournalistikk.

Vi kunne godt ha tenkt oss mer romslige rammevilkår for den utdanninga vi driver. Men når Woje mener journalistutdanning ikke har noe å gjøre på et universitet, må vi spørre hva alternativet er. Skal journalistdanning skje på videregående skole?

Det er ei temmelig allmenn oppfatning også i bransjen at journalister bare kan ha troverdighet i et komplekst samfunn, dersom de er på høyden med en stadig mer utdannet befolkning.

 

Det er ikke gitt at verken pressen eller universitetene har alle løsningene i en tid preget av omstilling og leting etter nye svar.

Det er rett og rimelig at pressen skal være kritisk til en statsinstitusjon som et universitet. Like rimelig er det at medieforskninga skal se på bransjen med et kritisk blikk. Slik kan vi gjøre hverandre bedre.

Men la oss vente med å skyte vaktbikkja – den har vi fortsatt bruk for!

Til toppen