«Flere av landets byer og kommuner har utdaterte postjournaler. Dette kan i verste fall føre til at journalister i lokalsamfunn ikke tar et dypdykk inn i offentlig forvaltning», skriver Karoline Skrøder.
«Flere av landets byer og kommuner har utdaterte postjournaler. Dette kan i verste fall føre til at journalister i lokalsamfunn ikke tar et dypdykk inn i offentlig forvaltning», skriver Karoline Skrøder. (Thomas Brun / NTB / Illustrasjonsfoto)

DEBATT

Kan dårlige postjournaler begrense undersøkende journalistikk?

«Flere av landets byer og kommuner har utdaterte postjournaler. Dette kan i verste fall føre til at journalister i lokalsamfunn ikke tar et dypdykk inn i offentlig forvaltning», skriver Karoline Skrøder.

  • Endret
  • KAROLINE SKRØDER, journaliststudent
Karoline Skrøder, journaliststudent.

Jeg går mitt første år som journalistikkstudent ved Høyskolen Kristiania. I forbindelse med siste eksamen, lokaljournalistikk, skulle vi skrive en sak fra hjemkommunen vår. Dette skulle vi gjøre ved at vi aktivt brukte postjournalene for å finne en sak.

Jeg reagerte først litt på at det absolutt måtte være en sak fra hjemkommunen, da vi allerede hadde skrevet flere fra Oslo og lært oss postlister og innsyn der. Men det skulle jo vise seg at Oslos postlister er en drøm i forhold til de mange andre som finnes der ute.

I min hjemkommune, Fredrikstad, møtte jeg på store utfordringer både rundt å finne møtereferater og en nærmest umulig hjemmeside for postjournalene.

Det tok opp til en og en halv uke før jeg fikk svar på innsyn.

Fredrikstad er en kommune med rundt 80.000 innbyggere og er Norges sjuende største kommune målt i antall innbyggere. Etter min mening burde postjournalene være enkle å navigere seg gjennom og møtereferater burde ligge tilgjengelig. Motivasjonen for å finne spennende dokumenter forsvant, og jeg måtte endre til en annen kommune for å kunne jobbe fram en god sak.

NHST-direktør Trond Sundnes, nå styreleder i Medier24, sa til SKUP-tidsskrift i 2010 at det er en myte at undersøkende journalistikk består av masse hemmelige kilder og dokumenter. Han mener nøkkelen ligger i å ha fantasi og kreativitet til å hente ut offentlig, tilgjengelig informasjon. Dette lærer vi også på journalistikkstudiet.

Men for at fantasien og kreativiteten skal få komme fram, er man i et yrke hvor tiden er knapp, avhengig av at postjournalene i utgangspunktet fungerer som de skal. For ofte er det der man kan finne gull. 

I 2016 evaluerte Oxford Research offentlighetsloven på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet. Hovedformålet med studien var å undersøke om den nye loven ga mer innsyn. Studiet konkluderte samlet sett med at innføringen av ny offentlighetslov har ført til større fokus på offentlighet. Videre i rapporten kommer det fram at pressen står for en betydelig andel av innsynsbegjæringene, men at dette i stor grad gjelder nasjonal eller regional presse.

Jeg har det siste året jobbet mye med å skrive saker i lokalsamfunn som kanskje ikke så ofte blir gransket. På denne måten har jeg forstått hvor mye som ligger under overflaten og som aldri kommer fram. Vi har stort sett et åpent samfunn, men vi må vite hvordan vi skal lete. Og hvis verktøyet som skal hjelpe oss med dette ikke fungere optimalt, er min erfaring at det i mange tilfeller fører til at man ikke har nok tålmodighet eller kreativitet til å lete det fram.

Etter at jeg hadde min første erfaring med trøblete postjournaler som fort kunne ødelegge for motivasjonen og kreativiteten til å lete, begynte jeg å søke opp flere postjournaler rundt om i landet. Det viser seg at flere byer eller kommuner har samme problem. Det tar lang tid å lete seg fram eller få svar. På denne måten kan utfordrende postjournaler føre til at lokaljournalister med lite erfaring rundt undersøkende journalistikk, fort mister motivasjonen. Det vil være enklere å lete andre steder eller skrive saker som krever mindre arbeid. På denne måten vil mye av det kanskje ulovlige eller kontroversielle som skjer i et lokalsamfunn, aldri bli oppdaget.

I fagboken «Innsyn» av Arne Jensen og Finn Sjue undres det over om denne problematikken skyldes mangel på interesse. Det stilles spørsmålstegn rundt redaksjonenes sparsomme dokumentsøk. Dette kan som de beskriver videre skyldes at redaksjonene har for dårlige kunnskaper eller rutiner. Det kan føre til at man ikke søker aktivt nok i postjournalene eller at man ikke klager på avslag til innsyn fordi det oppleves som for arbeidskrevende. Som de også beskriver og som allerede nevnt ovenfor, kan dette føre til at muligheten for å avdekke ulike former for feil, overtramp og maktmisbruk i forvaltningen, blir redusert. Dette er det selvsagt mye i. Men om da postjournalene i tillegg er utfordrende og vanskelige å forstå, vil dette medføre enda større grunn til at la være.

I 2018 åpnet Skandinavias første senter for undersøkende journalistikk i Bergen. En av satsingene der er å bistå med stipender til lokalaviser som ønsker å satse på undersøkende journalistikk. I Juni ble Eystein Røssum ansatt i en helt nyopprettet stilling som gravesjef i Bergens Tidende. Dette tyder på at tiden er inne for at gravejournalistikken kan få et fotfeste ikke bare i de største mediehusene, men også i de litt mindre redaksjonene og i lokaljournalistikken generelt. Og viktigheten av dette, er stor. For i hvert lokalsamfunn vil det mest sannsynlig finnes budsjetter som ikke er optimale eller bedrifter som driver underslag.

Men for å gjøre dette enklere for journalister som kanskje ikke har så bred erfaring med postjournaler fra tidligere, mener jeg også at kommunen må ta sitt ansvar for bedre tilrettelegging av innsyn og offentlighet. Dette står det også skrevet om i fagboken «Innsyn» av Jensen og Sjue. Her kommer det fram at blant 36 prosent av de i kommunen som hadde unntatt dokumenter etter offentlighetsloven, ikke kjente til noen av prinsippene i loven. I samme rapport kommer det fram at 67 prosent som aldri hadde unntatt noen dokumenter, ikke kjente til noen av lovens prinsipper i det hele tatt.

I fagboken «innovasjon og verdiskapning i lokale medier» av Morlandstø og Krumsvik står det om viktigheten rundt å ta rollen som en sterk stemme i samfunnet. Og da gjerne for de svake. Som de videreformidler, er rollen vår som journalister å være en stemme for dem som kanskje ikke har en. Samtidig skal vi engasjere, provosere og på lik tid skape en samhørighet mellom avisen, leseren og lokalsamfunnet.

For at dette skal bli enklere i lokaljournalistikken, må etter min mening både kommunen og journalisten gjøre sin del av oppgaven for å bli bedre på dette. 

 

KILDER:

  • Jensen Arne, Sjue Finn. 2015. Innsyn: Slik kikker du byråkratene og politikerne i kortene. 2. utg. Kristiansand: IJ-forlaget
  • Journalisten. 18 juni, 2020
  • Morlandstå, Lisbeth, og Arne H. Krumsvik. 2014. Innovasjon og verdiskapning i lokale medier. Oslo: Cappelen Damm
  • Skup Tidsskrift
  • Regjeringen
Til toppen