Steve Bannon.
Steve Bannon. (Foto: Gage Skidmore )

DEBATT

Knefallet for Bannon: Hva vil Nordiske Mediedager, og norsk presse, egentlig?

«Gi Steve Bannon en scene! Ellers krenkes ytringsfriheten!» Slik argumenterer norske lederskribenter, som unnlater å fortelle at ekstreme Bannon samarbeider med nynazister. Og at de selv tjener på billettsalget», skriver Dag Herbjørnsrud.

  • Endret
  • DAG HERBJØRNSRUD, idéhistoriker og sakprosaforfatter. 
Dag Herbjørnsrud.

Norske lederskribenter har gått mann av huse for å rettferdiggjøre at Steve Bannon intervjues på Nordiske Mediedager 9. mai. Ikke så rart, avisene deres er selv enten sponsorer eller medstiftere av mediekonferansen – noe de unnlater å opplyse om. Store deler av pressen har mye å tjene på at det selges flest mulig billetter, for opptil 7500 kroner stykket, til «Bannon-konferansen».

Men det er bekymringsverdig når for eksempel Aftenpostens redaktør, i et intenst forsvar for arrangementet, ikke ser forskjell på en scenesamtale og en dokumentarfilm eller en avisartikkel med flere kilder. Hvordan kan norsk presse forvente at publikum skal se forskjell på blogger og redaktørstyrte medier når man selv viser at man sliter med å forstå forskjellen på de ulike sjangrene?

Torsdag klokken 15 setter Nordiske Mediedager (NMD) av én time til et sceneintervju med personen som har som mål å kuppe EU-valget om to uker. Tittelen på årets mest omtalte programpost lyder «Steve Bannon: Hva vil han?» Når man ser på den servile presentasjonen av ham, blir nok det mer interessante spørsmålet: Hva vil Nordiske Mediedager, og norsk presse, egentlig?

Det beste svaret på begge spørsmål får vi muligens fredag. Da taler Bannon i Oslo Militære Samfund. Det svært høyreorienterte Document-miljøet har nemlig visst å utnytte Mediedagenes Bannon-invitasjon. Dermed får de presentert den store USA-helten for sine tilhengere.

Enda mer ærlig blir nok Bannon lørdag. Da er han invitert til å tale for ytre høyre-partiet AfD i Berlin. Det selverklærte målet med hans «The Movement» er å erobre EU innenfra gjennom å forene høyreekstreme bevegelser i Europa. Ifølge de siste målingene ser Bannons samarbeidspartner Salvini ut å bli største seierherre i Ungarn, Frankrike og Italia under Europaparlamentsvalget 23.–26. mai.

Men bare en mediekonferanse i Trumps favorittland presenterer Bannon som en anstendig redaktør. For tredje år på rad inviterer nemlig Nordiske Mediedager en ideologisk ekstremist fra Trump- og Bannon-leiren opp på scenen.

Det startet i 2017 med Matthew Boyle, fra Bannons hatblogg Breitbart. Samtalen endte i ufarlig koseprat. Heller ikke nå er konseptet at tidligere Breitbart-leder Bannon utfordres av sine kritikere. Heller ikke nå tilbyr Nordiske Mediedager fakta, kontekst eller åpen debatt om hva slags person man gir uredigert taletid, uten faktasjekk. Isteden klemmes Bannon-samtalen inn mellom et intervju med Schibsteds konsernsjef og en presentasjon av Aftenpostens podkast, «Aftenpodden»

Også i år hvitvasker Nordiske Mediedager den amerikanske ideologiaktøren til det ugjenkjennelige. Og også i år «no-platformer» Mediedagene mer nærliggende aktører i Norden, som Den nordiske motstandsbevegelsen (NMB) og Profetens Ummah.

Ute i verden viser selv nettselskaper mer redaktøransvar. 2. mai ble Bannons nære medarbeider gjennom mange år, Milo Yiannopoulos, utestengt fra Facebook grunnet spredning av hat og løgn. I november ble Breitbart bannlyst som kilde for faktainformasjon hos Wikipedia. Og høsten 2016 fordømte sjefen for Anti-Defamation League (ADL), en jødisk NGO stiftet i USA i 1913, Trumps ansettelse av Bannon.

Årets hovedattraksjon hos Nordiske Mediedager ble av Jonathan Greenblatt da beskrevet som en leder av «det ledende nettstedet for ‘Alt-right’, en løs gruppering av hvite nasjonalister og uforbeholdne antisemitter og rasister.» I dag advarer ADL sterkt mot Bannons spredning av jødehat og hvit identitetspolitikk.

Men slikt får man ikke vite hvis man leser Nordiske Mediedagers presentasjon. I personprofilen tituleres Bannon snarere som «politisk strateg» og som «politiker» (nei, han har aldri stilt til valg). Invitasjonen av 65-åringen toppes med påstanden: «Bannon er også prisvinnende dokumentarfilmskaper og var tidligere toppleder for Breitbart News

Men nei, Nordiske Mediedager – Bannon har aldri vunnet noen pris for sine dokumentarfilmforsøk. Falske nyheter på nett blir ikke sanne av å gjenta dem i et konferanseprogram. Bannons «filmer» er snarere stemplet som konspirasjonsfylt propaganda. Han oppgir selv at han er inspirert av Hitlers filmskaper Leni Riefenstahl. Etter en avsløring fra The Washington Post er Bannon mest kjent for det konspirasjonsbaserte manuset til den uproduserte «islam-dokumentaren» «Destroying the Great Satan: The Rise of Fascism in America».

Og nei, «toppleder for Breitbart News» er ingen objektiv beskrivelse. Under ham hadde verdens mest kjente hatblogg en egen seksjon for «Black Crime». Bannon er mer ærlig enn Mediedagene. Han er nemlig stolt av å bli kalt «rasist», som han på et Nasjonal Front-møte kalte «et hedersmerke». Selv har en kry Bannon omtalt sitt Breitbart som selve «plattformen for alt-right».

Konservative Forbes er blant dem som har omtalt Buzzfeeds dokumentasjon på at Bannon med sitt hatorgan «omfavnet taktikk, verdier og assistanse fra nynazistiske og hvite nasjonalistgrupper.» The Atlantic skriver: «Rundt om i verden er han generelt oppfattet som en populistisk ideolog med bånd til hvite nasjonalister og nynazister.» Unntatt i Bergen og Norge, altså.

Fra 2014 snudde Bannon Breitbart til å bli en hatblogg som livnærer seg på muslim- og jødehat, som gjennom kampanjene mot George Soros. Eller som Ervin Kohn uttaler om Bannon: «Det han driver med, er en trussel mot våre liberale demokratier. Han har rasistiske holdninger, og i hans rasistiske ideverden inngår antisemittismen. Han spiller bevisst på antisemittiske stereotyper og konspirasjonsteorier.»

Illiberale Bannon driver nå kampanje mot Pave Francis fordi han omtaler innvandrere på kristent vis. Han har også sikret seg et middelalderkloster utenfor Roma for å drive «gladiatorskole for kulturkrigere». Men intet av dette ovenfor står omtalt når norske lederskribenter skal forsvare hvitvaskingen av Bannon.

Det var ikke lette valg for liberale redaktører da totalitære krefter også på 1930-tallet krevde sin «ytringsfrihet» for å hetse minoriteter. Men nå står dilemmaene i kø for norsk presse: I juni ble kommentarbloggen Document opptatt i Redaktørforeningen, mens Resett-bloggen fikk avslag på medlemskap i september. Og ennå er det uklart om Arendalsuka 2019 skal opprettholde invitasjonen til det høyreradikale Alliansen og Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), etter at førstnevnte oppfordret til statskupp.

I sitt Bannon-forsvar fremstår pressen imidlertid som unisont enig. På morgenen 27. februar la Dagens Næringsliv (DN) la ut sin nettartikkel om at «Bannon blir trekkplaster» for Mediedagene. Men DN opplyste ikke at avisen selv er stifter av Nordiske Mediedager, sammen med Bergens Tidende, Bergensavisen, NRK og TV 2.

Allerede klokken 10:53 samme dag publiserte VG innlegget «Vi må lytte til Bannon» av Eirik Løkke fra den høyreorienterte tenketanken Civita. Han konkluderer: «Med andre ord bærer konteksten for invitasjonen ikke preg av å være et propagandamøte for Bannon, men et forum hvor deltagerne kan få større innsikt i fenomenet populisme.»

De påfølgende ledertekstene har fulgt et lignende narrativ. Bannon står for «populisme», ikke «ekstremisme». Og konteksten anses som uproblematisk. Selv om Mediedagene heller ikke i år krever at Bannon skal møte sine fremste kritikere – i Norge ville de mest kunnskapsrike da vel vært Sumaya Jirde Ali og Mohamed Abdi. Isteden får Bannon sin favorittsamtalepartner, en USA-korrespondent, som blir bondefanget av kravene om å være balansert og upersonlig.

Den nye dokumentarfilmen The Brink avslører hvordan Bannon på demagogisk vis unngår spørsmål om at han har middager med personer fra nynazistiske bevegelser. Han bare fornekter fakta. Han lever på å lyve. For ikke å spre løgn, må man altså faktasjekke enhver uttalelse han kommer med. Det er ikke mulig, selv for Aftenpostens dyktige Christine Pletten, å sikre at Vær Varsom-plakatens del 4 overholdes torsdag. Bannon har vunnet nok en seier.

Vi kan merke oss at Bergen Journalistlag nå har fått satt opp The Brink onsdag, men det skjer på et annet sted i byen og før åpningen av Nordiske Mediedager. Selv arrangerer mediekonferansen fredag «Aarebrotsamtalen», der Ap-medlemmet og valgforsker Frank Aarebrots navn (mis)brukes for å polemisere mot «holdningene til ytringsfriheten» fra Bannon-kritikerne.

Den norske journalisten som vet mest om de høyreekstreme i USA, er Vegard Tenold Aase. Han infiltrerte tre av bevegelsene allerede i 2012. I år kommer hans bok, først utgitt i USA, på norsk: Alt det du elsker skal brenne. 28. februar skrev Aase i Bergens Tidende at den ukritiske Bannon-invitasjonen «legitimerer et verdensbilde som sier at noen raser er mer verdt enn andre og at fremmede kulturer vil invadere oss.»

Aftenpostens svarte ham på lederplass 2. mars, i «Bannon må få snakke», ved å sammenligne scenesamtalen med Ulrik Imtiaz Rolfsens dokumentarfilm om Ubaydullah Hussain. Argumentet er knapt til å tro: Rolfsen intervjuer tross alt ikke Hussain live på Facebook og kringkaster det til verden uredigert. Han og andre dokumentarfilmskapere bruker ofte flere år på å ettergå uttalelser – slik at man forhindrer at løgner og faktafeil publiseres ukritisk.

Slik kvalitetssikring blir borte ved en sceneprat med en demagogisk aktør. Aftenposten unnlater i sin leder å nevne at egen journalist selv skal på scenen med Bannon, og at avisens eier – Schibsted Media – er en av årets hovedsponsorer, sammen med Amedia.

Så fulgte Morgenbladet, eid av NMD-stifter DN, opp med en leder signert Marit K. Slotnæs. Der skyves ansvaret over på Bannon-kritikerne. Det at scenekunstner Camara Lundestad Joof ikke ønsker å bidra til å hvitvaske Bannon, blir en «studie av polarisering i praksis». Mens det å spille på hatpraternes banehalvdel som kjent ikke er å polarisere…

I Morgenbladets leder blir Bannon bare en som «står på motsatt side av deg i en aktuell sak», som en RBK-supporter i «Hele Norge snakker». Vi kan merke oss at de sterkeste ytringsfrihetsfundamentalistene selv aldri setter seg på en scene med IS-sympatisører og diskuterer om man selv er vantro. Lederne i Stavanger Aftenblad («Ordet må være fritt») og Nordlys («Meningene vi ikke liker»), begge eid av årets NMD-sponsorer, følger den kjente formelen med å unnlate å forsvare ytringsfriheten til muslimer «vi ikke liker».

Kollapsen i logisk argumentasjon blir total når Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansen 28. april forsvarer Bannon-samtalen med den absurde problemstillingen «Er det intervjuer Aftenposten ikke kan gjøre?» Han spør: «Hva med den såkalte IS-kvinnen som vi intervjuet i påsken?»

Hansen ser altså ikke forskjell på et redigert intervju i en papiravis – der journalisten kan gi leserne relevant kontekst, faktakorreksjon og samtidig imøtegåelse til berørte parter – og et intervju med verdens fremste demagog på en scene. Hvis ikke norske redaktører lenger «tar nivået», hvordan kan vi da forvente at folk flest skal se forskjell på hatblogger og VVP-styrte aviser?

Hansen vil nok se problemstillingen hvis noen livestreamer et timeslangt intervju med en IS-talsmann på nett. For da kommer fordømmelsen. Den norske meningskorridoren gjør at vi har en svært selektiv ytringsfrihet – tilpasset de politisk korrekte Bannon-forsvarerne.

For all del: Det finnes gode argumenter for å få hatpredikanter som Bannon til Norge. Bare så synd at norske lederskribenter ennå ikke har klart å publisere dem.

Og: Det finnes konsepter hvor man kan utfordre anti-liberale Bannon, eller en Profetens Ummah-predikant, på en journalistfaglig måte som ivaretar også Grunnlovens formulering i paragraf 100 om å «legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Bare så synd at Nordiske Mediedager ennå ikke har prøvd.

Enn så lenge fremstår pressens knefall for eget Bannon-arrangement som både underdanig, fryktbasert og svært lite opplyst.

Til toppen