Lars Taraldsen, redaktør i Aust-Agder Blad.
Lars Taraldsen, redaktør i Aust-Agder Blad. (Foto: Erik Waatland)

KOMMENTAR

Kun skriftlige spørsmål, null muligheter for opp­følging og utilfreds­stillende svar: Hvorfor har vi funnet oss i det?

«Enkelte myndigheters oppførsel overfor journalister er uholdbar. Det burde vi gjort noe med selv», skriver Lars Taraldsen

  • LARS TARALDSEN, tidligere oljejournalist i Teknisk Ukeblad, nåværende redaktør i Aust-Agder Blad

 

Kun skriftlige spørsmål. I praksis null muligheter for oppfølgingsspørsmål. Svar som ikke svarer på spørsmålene, og opp til to ukers ventetid.

Enkelte departements måte å behandle pressen på er ugrei. Men det er enda mer ugreit at vi som journalister og redaktører godtar at det er sånn. Det er faktisk en ukultur som gjør at leserne våre og offentligheten for øvrig ikke får viktig informasjon.

Samtidig er det befriende å se den store forskjellen fra den nasjonale treneringen til den lokale ekspressfarten.

Her kommer et eksempel fra tiden som oljejournalist i Teknisk Ukeblad.

Over en periode snappet utenlandske verft gigantkontrakter fra flere norske leverandører, som ville vært essensielle for de norske selskapene for å holde sysselsettingen gående.

I etterkant av dette ville det vært nyttig å diskutere hvorvidt dette var en suksess eller ikke. Mye tyder på at suksessen var begrenset:

Goliat ble ekstremt forsinket, kostet flere menneskeliv, og ble nesten 20 milliarder kroner dyrere enn antatt. Aasta Hansteen ble forsinket. Martin Linge har kostet en rekke mennesker livet, og har blitt svært mye dyrere enn antatt. Dette for å nevne noe.

For å sikre bedre utnyttelse av det som i stor grad er skattepenger, ville det derfor vært fornuftig å ta en diskusjon rundt pengebruken utbyggingsprosjektene i utlandet. Men det var jammen ikke bare lett.

I Teknisk Ukeblad jobbet vi med nettopp en slik sak:

Et oljeselskap hadde etter sigende betalt flere milliarder kroner som de ikke var forpliktet til å betale, til kriserammede utenlandske verft, uten at kostnadene noensinne vil bli spesifisert.

Verftene var koreanske. Det norske selskapet het Statoil (Equinor i dag).

Statoil ønsket i svært liten grad å snakke om milliardene, og det er vrient å vite nøyaktig hva pengene gikk til. Mest sannsynlig var det en form for prioritetsbonus, slik at Statoil havnet lenger foran i køen, for at oljeproduksjonen skulle komme i gang så fort som mulig.

Informasjon om de hemmelige milliardene er etter mitt syn helt essensiell dersom man skal vurdere om det var riktig å dele ut så mange kontrakter til utenlandske aktører fremfor de norske.

Siden det i praksis er offentlighetens penger, bør offentligheten i så stor grad som mulig kunne vite hva pengene er brukt til.

At Statoil som børsnotert selskap ikke nødvendigvis ønsker å si så mye om dette, er ikke voldsomt overraskende. Men som kjent: Norske myndigheter, gjennom Olje- og energidepartementet (OED), eier brorparten av Statoil.

Dog, etter en del år som olje- og gassjournalist – blant annet i Teknisk Ukeblad der vi lagde saken om de hemmelige koreamilliardene – ble det ganske tydelig at det ikke var enkelt å få informasjon fra departementet.

Jeg vil nesten kalle det en intens motvilje mot åpenhet.

Her er noen observasjoner:

  1. Ingen i departementet vil bli intervjuet, med mindre det regisseres fra departementet selv, eller man støter på statsråden på konferanser eller andre tilstelninger.
  2. Alle spørsmål fra journalister skal være skriftlige. Svar på spørsmålene besvares sjelden hver for seg, og det er langt fra alltid man får svar på det man spør om. Dette utelukker i praksis en helt essensiell mulighet for å drive god journalistikk: Muligheten for å stille oppfølgingsspørsmål.
  3. I blant kunne det ta svært lang tid å få svar på spørsmål. Etter min mening bør man kunne forvente svar på spørsmål som ligger til et departement, som har en egen informasjonsavdeling og solide fagpersoner, innen et døgn. I enkelte tilfeller er det forståelig om det tar to døgn. Men sånn var det langt fra alltid. Enkelte ganger tok det minst en uke. Det har også skjedd at svar på spørsmål til kritiske saker har tatt over to uker. Da er det ikke spesielt enkelt å drive med nyheter.

 

I saken om de hemmelige milliardene kunne man huke av for alle tre punktene over.

Etter at vi hadde publisert den første saken, ville vi lage en oppfølger på hvordan statsråden ønsket å følge opp dette. Slik gikk det:

I juni 2017 tok vi kontakt med Olje- og energidepartementet og stilte følgende spørsmål:

Forventer statsråden at Statoil er åpne om de faktiske kostnadene?

Etter Teknisk Ukeblads artikkel i dag, føler statsråden seg trygg på at Statoil er åpne om kostnadene?

Ønsker statsråden strengere myndighetskontroll med utbyggingskostnadene på store oljeprosjekter? Hvorfor/hvorfor ikke?

Kommer statsråden/OED til å følge opp denne saken på noe vis?

Har dere kjent til de angivelige utbetalingene til verftet som beskrevet i artikkelen?

Øvrige kommentarer mottas med takk.

Jeg ønsker primært et intervju med Terje Søviknes.

Håper å høre fra dere så fort som mulig,

 

Denne kontakten ble etablert 30. juni, en onsdag. Planen var å følge opp saken vår med Olje- og energidepartementet, og helst statsråd Søviknes´ reaksjoner.

Skulle man ha fått til noe slikt, burde man selvsagt hatt innsyn i kalenderen hans, og forsøkt å møte ham der han er, for så å stille spørsmålene på den måten. Når man ikke har anledning til det, er alternativet å forsøke å få svar gjennom kommunikasjonsavdelingen.

Og siden kommunikasjonsavdelingen ikke vil svare på spørsmål muntlig, må det sendes skriftlig.

Hverken torsdagen eller fredag fikk vi svar. Heller ikke mandagen eller tirsdagen. Etter en purring kom svaret onsdagen etter, altså én uke etter første kontakt. Men svaret gir egentlig ikke svar på noen av spørsmålene.

Svaret lød som følger:

Hei! Beklager at dette har tatt litt tid. Du kan sitere statssekretær Ingvil Smines Tybring- Gjedde på følgende svar:

Det er de enkelte rettighetshaverne som er ansvarlig for gjennomføring av alle utbygginger på norsk sokkel. At ansvaret ligger hos selskapene - som det gjør for all annen næringsvirksomhet i Norge, er både viktig og riktig. Departementet har nylig gjort justeringer for å tydeliggjøre partnernes egenansvar for å sikre god prosjektgjennomføring. Spørsmål om konkrete prosjekter må derfor rettes til de involverte selskapene.

De fleste utbygginger på norsk sokkel gjennomføres innenfor tid og kost. Departementet vil på vanlig måte rapportere om kostnadsutviklingen for prosjekter under utbygging i forbindelse med statsbudsjettet til høsten."

Da det ble etterlyst svar på de konkrete spørsmålene, var svaret fra departementet at dette var ment som svar på alle spørsmålene. Det er, pent sagt, kuriøst at spørsmål om politisk ledelses holdninger til en konkret sak, henvises til Statoil.

Jeg fulgte opp med et spørsmål om de synes svaret dekket spørsmålene mine godt nok. Det ble ikke besvart.

Det finnes selvsagt flere eksempler. Da vi skrev om elektrifiseringen av Utsirahøyden, og stilte kritiske spørsmål til daværende statsråd – via kommunikasjonsavdelingen – tok det over to uker å få svar.

Det gjør det vrient å bedrive god journalistikk.

Samtidig som det er enkelt å legge all skyld på kommunikasjonsavdelinger som enten er svært underbemannede eller som aktivt trenerer kritiske saker, bør jeg og oljejournalistkolleger ta selvkritikk, rett og slett fordi vi har funnet oss i at det er slik det er, og det er dette vi bør forvente.

Jeg vet ikke hvordan det er for andre journalister som jobber tett opp mot andre departement, men jeg kan lett se for meg at de støter på de samme utfordringene.

Ett av de største problemene her er at vi som journalister har latt kritiske spørsmål til myndighetene bli et pliktløp der man «for the record» skal ha på det rene at man har forsøkt å få kommentarer.

Men når dagen er omme, uken er omme eller måneden er omme, så driter man i hva slags svar man har fått, så lenge man har fått ett eller annet å skrive i bunnen av artikkelen.

Det styrker hverken saken eller den langsiktige relasjonen mellom journalist og profesjonell kilde. Og kanskje viktigst av alt:

Det styrker ikke troverdigheten ut mot publikum.

Den viktigste lærdommen, slik jeg ser det, er derfor ikke at vi har et vanskelig kommunikasjonsapparat å kjempe mot, men at vi selv lar oss utmatte, og gir opp.

Man burde ha tatt ordentlig tak i denne problematikken mens det pågikk. Kanskje burde flere av journalistene, på tvers av medier, gått sammen om å si ifra om at det ikke er greit at man blir behandlet på denne måten.

Eventuelt kunne vi latt være å publisere svar som åpenbart ikke svarer på spørsmålene, og heller skrevet at «departementet har ikke ønsket å svare på våre spørsmål», selv om de har kommet med noe som karakteriseres som et svar.

Eventuelt kunne man ha fortsatt å stille de samme spørsmålene helt til man fikk bedre svar. Men det er fort gjort at det hadde blitt en øvelse i utholdenhet, og at journalistene hver gang hadde tapt den kampen.

En annen ting som i hvert fall jeg burde ha gjort bedre selv, er å blåse i hele kommunikasjonsapparatet, og heller følge med på hvor statsråden eller fagpersonene er til enhver tid, for så å oppsøke dem direkte.

Da er det i større grad mulig å konfrontere dem med spørsmål og oppfølgingsspørsmål, som igjen vil gjøre det lettere å få svar på det man faktisk lurer på.

Helt til slutt: Siden den gang har jeg gått fra olje- og fagpressen til lokalpressen.

Her er det sjelden behov for kommunikasjonsrådgivere. Her har vi heller ikke tid til å vente i fem, syv eller fjorten dager for å få svar. Det bør helst gå på fem, syv eller fjorten minutter.

Jeg ble overrasket over hvor enkelt det er å få både fagfolk, næringsliv og privatpersoner til å prate med lokalavisen.

Det kommer stort sett aldri standardsvar silt gjennom kommunikasjonsenheter, det leses sjelden fra manus, det svares ekte og redelig, og det er svært, svært få som ber om sitatsjekk.

Det er jammen befriende. Det er betryggende. Det er, i min verden, tillitvekkende.

Og tidsbesparende for alle parter.

Til toppen