Er det greit å omtale polskfødte Miroslav Klose som en «luftwaffe»? Her fra semifinalen under fotball-EM i 2008.
Er det greit å omtale polskfødte Miroslav Klose som en «luftwaffe»? Her fra semifinalen under fotball-EM i 2008. (Foto: Pascal Lauener / Scanpix)

DEBATT

Luftwaffe. Der Führer. Slaget ved Normandie. Når skal norske sportsjournalister slutte med nazireferansene?

- Metaforregisteret i møte med tysk fotball er bankerott, mener Jan-Christoph Cassel Noven .

  • JAN-CHRISTOPH CASSEL NOVEN

 

Det finnes mye en kan hisse seg opp over i dette livet, og i denne krenkelsens tidsalder er det sikkert mang en sak som er viktigere enn nazireferanser brukt om tysk fotball i norsk sportsjournalistikk.

Nå har begeret likevel rent over.

I NRKs oppsummering av forrige tirsdags Champions League-kamp mellom Bayern München og PSG, presterer kommentatoren å lire av seg følgende: «Men Tyskerne har fortsatt ikke glemt slaget ved Normandie», i det den franske Bayern-spilleren, Tollisso, setter inn 3-1-målet.

En kan på generelt grunnlag spørre seg hvilken relevans en krigsreferanse har når en skal oppsummere en fotballkamp, men personlig tror jeg det ligger kunnskapsfattigdom bak fenomenet.

 

Med noen hederlige unntak, som for eksempel Nils Henrik Smith i Josimar, virker norske sportsjournalister å være i overkant anglofile.

Det har selvsagt en historisk forklaring. Tippekampen, Boing-klubben og tegneserien We Are United iscenesatte guttedrømmene på de britiske øyer, ikke på Wald- og Weserstadion.

Har dette påvirket sportsjournalistene? Selvsagt har det det! Et raskt søk viser at Premier League er omtalt mer enn tre ganger så ofte som den tyske bundesligaen i norske aviser de siste tre årene.

Når noen sportsjournalister i mangel på reell innsikt i tysk fotball, skal beskrive den, tyr de til de umiddelbare assosiasjoner: Tyskland, Hitler, krigen.

Dette gjøres når en skal omtale verdensmesteren, eller i sist tirsdags tilfelle et tysk lag bestående av spillere fra en rekke nasjonaliteter.

 

Og apropos Bayern München. Vet disse norske sportsjournalistene at en av klubbens viktigste personligheter, Kurt Landauer, var en jøde som ble deportert til Dachau og mistet hele sin familie i konsentrasjonsleirene?

Bayern München ble kalt «Judenklub» av nazistene, på grunn av dens sterke jødiske tilknytning.

Av norske sportsjournalister blir den altså spøkefullt sammenlignet med nazister.

Den mangeårige tyske landslagskapteinen Michael Ballack ble omtalt som «Der Führer» av enkelte kommentatorer. Disse hadde tydeligvis ikke fått med seg forskjellen på «Spielführer», et tysk ord for lagkaptein, og «Führer» som var betegnelsen på Adolf Hitlers posisjon i Nazi-tyskland.

Under fotball-VM i 2002 ble den polskfødte Miroslav Klose døpt «enmanns-Luftwaffe» av TV 2s kommentator, da Klose hadde nikket inn sitt tredje mål mot Saudi-Arabia.

Dette og lignende kallenavn har både VG, Nettavisen og Dagbladet brukt flittig i flere år etterpå.

 

Hvis engelske sportsjournalister i 1981 hadde omtalt Hallvar Thoresen som en ravende gal berserk på plyndretokt som de gamle vikinger, ville vi sannsynligvis flirt godt her på bjerget.

Hadde vi derimot, takket være en rekke fantomredninger av Jarstein, slått Israel i en kvalifiseringskamp og noen hadde trykket overskriften: «Jøder har ikke adgang til maalet» ved siden av et bilde av Jarstein, ville kanskje historiens nærhet gitt den en vondere bismak.

Da Tyskland vant fotball-VM i 2014, presterte Dagbladet å skrive at: «I natt ble det sunget Deutschland, Deutschland über alles i Berlin».

Verset som fungerte som nasjonalsang under Nazi-tiden ville på ingen måte vært på moderne tyskeres lepper i gledesrusen over en fantastisk fotballprestasjon.

Nok en gang kunnskapsløst fra en norsk sportsjournalist.

 

Og her ligger selve essensen i problemet:

Å dra paralleller mellom dagens tyske spillere og supportere, og en historie de i aller høyeste grad distanserer seg fra og skammer seg over.

Kanskje enkelte norske sportsjournalister ville ha godt av å lese sine kolleger rapportere om de tyske spillernes kraftige oppgjør med egne fans som gjorde nazihilsener på tribunen? Eller om Borussia Dortmunds livslange utestengelse av fans med nazitilknytning?

 

Som halvt tysk og mangeårig tilhenger av tysk fotball og «Die Mannschaft», har jeg nå sett meg grundig lei på en metaforbruk som virker like utdatert som kvinnesynet i TV 2 Sporten.

Og hvis du skulle mene at jeg tar litt hardt i nå, at dette er en tofotstakling i kronikkformat, så tenk på dette:

Hvis tofotstaklingen ikke har noen plass i den moderne fotballen, da burde vel også nazireferanser brukt på tyske fotballspillere være nettopp det der er: Historie.

Til toppen