I mars leverte Knut Olav Åmås utredningen fra Mediemangfoldsutvalget til kulturminister Linda Cathrine Helleland.
I mars leverte Knut Olav Åmås utredningen fra Mediemangfoldsutvalget til kulturminister Linda Cathrine Helleland. (Bilde: Åserud, Lise / NTB Scanpix)

Når pressestøtta fortsatt skal handle om abonnenter, skyver mediepolitikken de fleste nye nettavisene ut i kulden

KOMMENTAR: - Utvalget forstår ikke nyetablerte mediers utfordring. Og det svekker mediemangfoldet, mener Vegard Velle.

 

Vegard Velle, redaktør for Vårt Oslo.
Vegard Velle, redaktør for Vårt Oslo.

Ifølge mediemangfoldsutvalget bør pressestøtten nesten utelukkende gå til aviser med betalende abonnenter.

I dag er dette en forutsetning for å motta støtten, og slik vil det også være i fremtiden, om utvalgets konklusjoner vedtas.

Aviser som har annonser som sin hovedinntekt regnes, av en eller annen grunn, ikke som støttetrengende, selv om journalistikken og de økonomiske utfordringene er de samme.

Ja, vi står i en mediekrise. Alle politiske leire og talspersoner er enige om det. Mediemangfoldets utredning slår like godt fast at «Det er selve infrastrukturen i folkestyrets offentligheter som er under så sterkt press at det er grunn til å frykte at journalistikken snart ikke lenger kan fylle sin uunnværlige rolle».

En rolle som henger tett sammen med demokratiet selv: Uten at noen overvåker de folkevalgte, mister det folkevalgte demokratiet noe av sin legitimitet.

 

Journalistikken er kjernen, ikke betalingsløsningen

Hvordan kan så pressestøtten bidra til at mediene sikres best mulig i tiden vi står i? Alle er klare over at vi er inne i en rivende teknologisk utvikling, hvor abonnementsmodellen er under stort press.

Vi ser at journalistikken kommer i stadig nye former, kanaler og betalingsformer.

Men det som er og forblir kjernen er innholdet, selve journalistikken, hvis oppgave stadig er å opplyse, lime folk sammen, gå inn i viktige debatter og kaste kritisk lys.

Gitt disse endringene i måten journalistikken finner veien til brukerne, hvorfor tenkes det da så tradisjonelt rundt pressestøtten?

Det er enighet om at mediene må finne nye måter å finansiere seg på. Og vi ser stadig flere medier som ikke knytter an til abonnenter for å finansiere journalistlønningene, men som i stedet oppsøker og tester ut alternativer, da spesielt nyere former for annonsefinansiering, som innholdsmarkedsføring, programmatiske annonser, sponsing eller native annonser.

Hvorfor knyttes da kriteriene for pressestøtten i så dominerende grad opp til abonnementsfinansiering?

Stadig flere aviser, som forsøker å etablere seg, trass i mediekrisen, faller utenfor pressestøtteordningen. Det gjelder for eksempel Malviknytt, Akersposten, Nordre Aker budstikke, Snåsanytt, Medier24, Trondeim24, Steinkjer24 og Drammen Live24.

 

Oslo en lokaljournalistisk blindsone

Jeg er selv med på å starte opp en ny avis, VårtOslo, som forsøker å fylle tomrommet etter bortfallet av Aften og Ditt Oslo.

Mange har ønsket oss velkommen. Behovet for er prekært for arenaer å diskutere og oppdatere seg på politikk, byutvikling, boligsaker, arrangementer, kommunale tjenester, kultur og idrett.

Og det har ikke manglet på bekymringsmeldinger rundt mediesituasjonen i Oslo, en «lokaljournalistisk blindsone», ifølge medieforsker Sigurd Høst.

Daværende byrådslederkandidat, Raymond Johansen, meldte i NRK P2 (ettersommeren 2015) at «Det er risikofritt å være politiker i Oslo. Det er ingen som ser deg i kortene. Det er et problem for demokratiet, og jeg er bekymret.»

Carl I. Hagen mente på samme tid (under et debattmøte hos Geelmuyden Kiese) at «Jeg skulle gjerne hatt med meg flere av statsrådene jeg har tilgang på, for eksempel Ketil Solvik Olsen, til Røa-krysset. Men da kommer det ingen medier, og da snakker vi bare til hverandre. Det er et demokratisk problem at vi har så dårlig dekning av oslopolitikken».

 

Utvalget tilbyr småpenger

Så hva foreslår mediemangfoldsutvalget å gjøre med dette?

Lite, virker det som. Det er ikke noen nye abonnementsaviser å se i Oslo-horisonten. Og kanskje vil det heller ikke komme noen.

Utvalgets rapport anerkjenner riktignok at kriteriene for å motta pressestøtte ikke bør stoppe ved antallet betalende abonnenter: «Et mangfold av finansieringsformer bidrar (…) til større mangfold i mediene. Nyhetsmedier som ikke tar brukerbetaling, men i hovedsak er finansiert av reklameinntekter, har en betydning for dette mangfoldet.»

Men konsekvensene av denne logikken er temmelig ynkelig. Utvalget foreslår 20 millioner kroner til «En tilskuddsordning for nyhetsmedier som er gratis for brukerne».

Tilskuddet skal fordeles på grunnlag av dokumenterte brukertall. Altså vil større mediehus, som VG, Dagbladet og Nettavisen, ende opp med mesteparten. Lite vil dryppe ned på nye medier som prøver å etablere seg i Oslo eller andre steder.

De foreslåtte 20 millionene er i tillegg småpenger. Det er det samme beløpet som J.M. Langaas la på bordet for å kjøpe en ny fryser til fiskemottaket Sund i Lofoten. Beløpet tilsvarer ekstra-regningen for infrastruktur rundt en ishall i Trondheim. Eller like mye som det koster å renovere Havnegården i Sandnes.

Så lite er et statlig utvalg altså villig til å sette av til medier som forsøker å etablere seg i en ny og utfordrende tid.

 

Mediemangfoldets blindsone

Utvalget forstår ikke nyetablerte mediers utfordring.

Skal du etablere en ny avis, ønsker du å nå ut til flest mulig mennesker.

Du ønsker ikke at deres møte med en avis, som de ikke kjenner fra før, skal være en betalingsmur.

Jeg skal ikke si at det ikke går an å etablere en ny avis bak en betalingsmur. Minervanett prøver (riktignok med noen rike onkler støttende bak). Men i dagens mediekonkurranse vil en ørkenvandring via inntasting av kortopplysninger og persondata ofte være et takk for seg, og spesielt om du er ny og ukjent. Oddsene for suksess minsker betraktelig.

Ikke minst er samspillet mellom lokalaviser og sosiale medier livsviktig for å spre budskapet. Rollen Facebook og Twitter har inntatt som moderne avisbud, er nettopp en av grunnene til at vi som er små kan nå ut med sakene våre. Det er ikke særlig fristende å dele artikler på sosiale medier som kun kan åpnes av abonnenter.

Forretningsmodellen flere nye medier lander på er å overleve på annonseinntekter. Med en slik inntektsmodell er det ikke bare ønskelig, men også nødvendig, av hensyn til annonsørene, å ha flest mulig visninger. Da ønsker du ikke at de beste eller mange av sakene i avisen skal plusses og være utilgjengelige, for da går trafikken selvfølgelig ned.

Mediemangfoldsutvalget utfordres herved til å tenke mer offensivt i takt med tiden! Stimuler oss som tenker nytt rundt avisdrift i 2017. 

Hjelp oss å få et skikkelig mediemangfold, fordi demokratiet trenger det.

 

Til toppen