ANDREAS C. HALSE, daglig leder i Svenssonstiftelsen og tidligere leder i Sosialistisk Ungdom
ANDREAS C. HALSE, daglig leder i Svenssonstiftelsen og tidligere leder i Sosialistisk Ungdom (Foto: SU)

KOMMENTAR: Medieåret 2018

Midlertidighet gir dårligere journalistikk. Faste ansettelser kan være et nyttig våpen i kampen om virkeligheten

- Norske medier bør rekruttere både bredere og bedre for å hevde seg i en stadig skarpere konkurranse. En god start vil være å kutte ned på midlertidigheten, mener Andreas Halse.

  • ANDREAS C. HALSE, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen

 

Kampen om virkelighetsforståelsen spisser seg til. Alternative medier har kommet for å bli og lesere kan velge og vrake i nyhetskilder som passer deres eget virkelighetsbilde.

Utviklingen blir styrket av sosiale medier, stor og allmenn tilgang på informasjon og mulighetene det gir alle med en agenda til å påvirke opinionen. I den senere tid viser det seg at muligheten for bevisst manipulasjon fra andre lands myndigheter og etterretning også bør tas med i dette regnestykket.

I tillegg har selvsagt tradisjonelle mediers blindsoner bidratt til å styrke utviklingen. Tar man en kjapp titt på den daglige oversikten over Norges mest delte saker er det overtydelig at Akersgata og NRK ikke lenger er i nærheten av å ha monopol på nyhetsformidlingen.

 

Medieåret 2018

  • Hvordan blir neste år? Hva kan vi lære av 2017?
  • Medier24 inviterer gjennom romjul og nyttår et utvalg stemmer innen medier og kommunikasjon til å dele spådommer, håp og frykt - for året vi la bak oss, og det som kommer - gjerne fra eget perspektiv og ståsted. 
  • Vil du også mene noe? Ta kontakt på tips@medier24.no.

Det er derimot ikke særlig konstruktivt å sutre over den nye situasjonen, klage over konkurransen eller vente til det skal gå over.

Situasjonen kommer ikke til å gå over.

Sosiale medier vil ikke av-oppfinnes, det vil ikke bli vanskeligere å lage og spre alternative nyheter og det vil definitivt ikke bli enklere for folk flest å orientere seg i en stadig mer uoversiktlig informasjonsjungel.

Det eneste som egentlig fungerer i møte med større og skarpere konkurranse er å bli bedre. En del av løsningen for tradisjonelle medier handler om rekruttering.

Den må bli bedre, bredere og være i stand til å tilby folk en fremtid i bransjen.

 

Jeg forstår at mediene er i krise og at det har måttet medføre en del kutt. Også i stillinger. Også tidvis at dyktige journalister må forlate journalistikken. 

Likevel er det ikke til å komme bort fra at det skader medienes rolle når summen av flinke folk som forlater sine tidligere arbeidsplasser til fordel for andre og konkurrerende bransjer er skadelig.

Når man kvitter seg med mange folk bør man i hvert fall satse hardt på å behandle de som blir så godt som mulig. I stedet har trenden gått i retning av midlertidighet og på usikre kontrakter.

NRK er blant dem som har fått mest kritikk for sin bruk av tilkallingsvikarer, men alle med en viss kjennskap til bransjen vet at det ikke er stort bedre andre steder. Dessuten er ordningen med tilkallingsvikarer bare en av etter hvert mange og fantasifulle måter å organisere midlertidighet på.

En midlertidig tilværelse er selvsagt usikker for alle, men spesielt vanskelig blir det å beholde eller rekruttere folk som ser for seg noe som ligner på et familieliv og kanskje til og med et huslån.

Mange som gjør eller kunne gjort en god jobb i media møter langt tryggere og mer attraktive betingelser i voksende kommunikasjonsavdelinger så vel som i PR-bransjen.

At det blir stadig flere som jobber med å manipulere informasjon, samtidig som færre jobber med å formidle den, er et åpenbart dilemma.

I en slik virkelighet kan rent og skjært tidspress gjøre at den kritiske sansen kan forsvinne selv i møte med de mest skamløse innsalg. I tillegg forsvinner incentivene til å virkelig sjekke en god historie.

 

Journalister som er usikre på egen fremtid vil selvsagt være enkle å ha med å gjøre for ledelsen. I tillegg vil presset på å levere kontinuerlig være enormt.

Det er et system som premierer sensasjon fremfor kvalitet, klikk fremfor etterprøvbarhet og kortsiktig fremfor langsiktig behandling av kilder og sitater.

Med kontinuerlig panikk for egen fremtid vil mange oppleve et stort press på å publisere saker som egentlig ikke når opp til normale kvalitetskrav fordi alternativet blir å stå tomhendt og ha lite å vise til.

Det siste bidrar til at tradisjonelle medier kan miste det som bør være deres aller største fortrinn. Nemlig saklige og grundige krav til hva som utgjør og hva som ikke utgjør en virkelig god sak. I det tradisjonelle medier går i spekulativ retning er det i grunnen ikke lenger noe som skiller dem fra de alternative kanalene de bruker mye tid på å kritisere.

 

En del av de som jobber i medias mange usikre måter å ansette folk på er selvsagt glødende idealister. Folk som har et kall og vil jobbe med formidling av nyheter helt uavhengig av vilkår.

Det er beundringsverdig, men man kan ikke basere en hel næring på ren og skjær idealisme. Spesielt ikke i en tid hvor man virkelig kunne trengt flere folk som vanligvis ikke ville søkt seg til journalistikken.

Når alt kommer til alt er ikke mediene noe annet enn summen av de som jobber der og hvilket krav de styres etter. I dag bærer mye av rekrutterings- og ansettelsespolitikken preg av å beholde så mye som mulig så likt som mulig for så lite som mulig. Helst gjennom at folk løper så raskt som mulig.

I stedet burde man tenke over hvem skal stå for grepene som fornyer bransjen i møte med en ny virkelighet.

Da holder det ikke med vikariater og glansbilder. 

 

Til toppen