KJETIL ROLNESS, sosiolog og samfunnsdebattant.
KJETIL ROLNESS, sosiolog og samfunnsdebattant. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

KRONIKK:

Når Dagbladet utdefinerer seg selv. Ønsker virkelig avisa å miste all troverdighet og gjøre seg irrelevant i dagens mest opphetede debatt?

- Hvorfor er det viktig å ikke debattere Terje Tvedts nye bok?, spør Kjetil Rolness. Om Dagbladet og Aage Borchgrevink.

  • Endret
  • KJETIL ROLNESS, skribent og sosiolog

 

Ønsker virkelig Dagbladet å miste all troverdighet og gjøre seg selv irrelevant i dagens mest opphetede debatt - om norsk kultur, flerkultur, islam og innvandring?

Bestreber den seg på å være mest mulig ensidig og forutsigelig? Er det viktig for avisen å leve opp til alle fordommene som næres av dens politiske uvenner?

Jeg er ikke en av dem. Jeg skriver selv i avisen, og har gjort det i 20 år. Spørsmålet stilles mer i sorg enn av skadefryd.

Jeg ble trofast Dagblad-leser dengang avisen var hovedorganet for den liberale, udogmatiske venstresiden - og kanskje fremste plattfrom for intellektuell debatt i norsk dagspresse. Fortsatt er det mye bra å lese i Dagbladet. Fortsatt finnes det mange oppegående og velskrivende folk i redaksjonene - og blant de eksterne bidragsyterne. Jeg trodde faktisk Aage Borchgrevink var en av dem.

Men hans anmeldelse av årets kanskje viktigste sakprosabok, var trist lesning. Og dessverre et symptom på en stadig mer framskreden sykdom på den dagbladske sentrum-venstresiden:

Vegringen mot å forholde seg til fakta, perspektiver og ideer som utfordrer ens egne grunnholdninger.

Trangen til å karikere, mistenkeliggjøre og utdefinere de man anser for å tilhøre den andre siden debatten.

Selvsagt lever fordommene også på høyresiden. Kommentarfeltene taler sitt klare språk. Men vi forventer litt mer av velutdannede, velartikulerte debattanter på venstresiden, gjør vi ikke? Ingen har i alle fall så høye tanker om sin egen kunnskapsrikdom og fordomsfrihet som dem selv.

 

 
 

Det handler om mottakelsen av Det internasjonale gjennombruddet av Terje Tvedt, der den anerkjente, men «omstridte» historikeren gir et nytt og kritisk blikk på de siste femti års norgeshistorie, og skilder et bistandsland og et innvandringsland med en helt ny statsideologi, basert på multikulturalismen og menneskerettighetstanken.

Boka er allerede blitt en kultbok, en snakkis på sosiale medier, og nye opplag må trykkes. Og nei, det er ikke bare HRS og Document som jubler. «Det er en spennende, viktig og svært underholdende bok. Anbefales!», skriver kunnskapminister Torbjørn Røe Isaksen på en Facebook-tråd hos meg. Han gav boken 5 eller 6 på terningen under Civita-frokosten på torsdag.

Panelets andre deltaker, eks-statsråd Bård Vegard Solhjell - som pleier å kunne tenke selv, og ikke bare som SV-er - var like begeistret, selv om begge også hadde kritiske innvendinger. Boken fikk nettopp strålende anmeldelse av selveste Karsen Alnes i Dag og Tid. Og positiv mottakelse av Bjørn Gabrielsen i DN og Leif Ekle i NRK.

Men påfallende nok: Tre uker etter utgivelsen hadde landets tre største aviser - Aftenposten, VG og Dagbladet - ikke gitt boken eller forfatteren noen redaksjonell omtale. Avisene pleier eller å ha hastverk med anmeldelser og intervjuer om de anser en bok som viktig. Dagbladet nøyde seg med å gjengi en tweet fra Norges mest politiske korrekte komiker, Eivind Trædal:

 

Blytung ironi, der altså. Hold dere unna, alle anstendige mennesker!

 
 

Dette var det eneste man kunne lese i Dagbladet om boken. Inntil anmeldelsen kom fredag denne uka. Og hva kom da?

Langversjonen av Trædals vittighet, bare uten humor. Halvannen side på papir, utvidet versjon på nett. Et gjennomført slakt. Terningkast 2.

 

Greit nok. Ingen krever at boken må hylles. Men er det for mye å forlange at innholdet tas på alvor? Aage Borchgrevink forsøker ikke engang å drøfte hovedtankene i boka. Han tegner heller et nidportrett av forfatteren.

Vi som har trodd at Terje Tvedt var en av Norges fremste intellektuelle, må ha tatt feil. Han er, ifølge Dagbladets anmelder, en kunnskapsløs, konspiratorisk tullebukk som - hold dere fast! - tror han er noe:

«Vil konkurrere med Jens Arup Seip, men minner mer om Hans Rustad.»

Dét er konsentratet av anmelderens dom, plassert i en faktaboks (på nettet). Man gnir seg i øynene.

At Tvedt vil konkurrere med Norges kanskje fremste avdøde historiker, er en artig, men fjollete tanke. Og jeg kan i farten ikke tenke på noen annen representant for norsk åndsliv som står Tvedt fjernere - i form, lynne, motivasjon, redelighet og analytiske evner - enn Documents dystopisk-alarmistiske redaktør. Men siden både Tvedt og Rustad skriver kritisk om islam og eliter, så hører de visstnok hjemme i samme grumsete bås. Og der finnes flere tvilsomme typer:

«Tvedt er en viktig kilde for utkant-offentlighetene, og leverer begreper som 'godhetstyranni' til høyre (Kjetil Rolness) og venstre (Pål Steigan).»

Dermed har noen hver fått sitt pass påskrevet og blitt plassert i enden av vår tids politiske hestesko. Jeg har før blitt stemplet som høyreavviker på kommentarplass i Dagbladet, og lar meg ikke krenke.

Det interessante med utsagnet, er at Borchgrevink og Dagbladet åpenbart anser det som utenkelig at noe menneske i det ansvarlige, brede sentrum av norsk politikk skulle finne Tvedts analyser nyttige eller interessante.

 

«I forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie, snubler profeten i sitt eget skjegg.»

TERJE TVEDT - professor, forfatter og filmskaper.
TERJE TVEDT - professor, forfatter og filmskaper. Foto: Edvard Thorup

Slik - og intet mindre - lyder tittelen på nettversjonen av anmeldelsen. La oss se litt nærmere på denne metaforikken. Terje Tvedt har ikke skjegg. Men det er en utbredt forestilling at profeter har det.

Og siden Borchgrevink fantaserer om Tvedt som profet, så får professoren hårvekst i ansiktet: «Historiker Terje Tvedt er internasjonalt kjent for sine studier av vannets betydning, men vil også være profet i eget land.»

Igjen en fjollete tanke, som Borchgrevink tenker på vegne av Tvedt. Det må vel være 10.000 andre og mer effektive måter å bli beundret eller avholdt i Norge på enn å skrive tykke, tørre bøker som analyserer norske ideologier i historisk perspektiv.

«Tvedt er ikke bekymret for janteloven», fastslår Borchgrevink videre, i tilfelle vi fortsatt ikke skulle ha skjønt hvor selvopptatt og oppblåst denne forfatteren er.

Men Borchgrevink er ikke snau selv, når han opphøyer seg til sensor for den erfarne professoren, og avfeier kandidatens 350 siders lange arbeid med denne setningen: «Premissene er tvilsomme, resonnementene forenklende.»

Beskrivelsen passer presist på Borchgrevinks egen metode som bokslakter. Han skriver: «Det internasjonale gjennombruddet til Tvedt er en kombinasjon av bistandsindustri, innvandring og fremveksten av det 'humanitær-politiske kompleks', en nifs elite bestående av Jan Egeland-messige godhetstyranner. Men hvor presis er denne analysen?»

Borchgrevink burde heller ha spurt: Hvor presis er min egen karikatur av Tvedts analyse?

 

Det er nemlig intet nifs ved eliten Tvedt skildrer. Tvert i mot. Den har de beste intensjoner. Det nifse må bestå i å påpeke at den også har makt og egeninteresser.

Tvedt har heller aldri stemplet noen som «godhetstyrann». (Derimot har flere brukt begrepet positivt om seg selv: «Jeg er en godhetstyrann. Det vil jeg være hele mitt liv», skriver Camilla Eidsvold (SV). Norsk Folkehjelps ungdom ville i 2016 gi en pris til den fremste «godhetstyrannen» i Norge.)

Begrepet godhetstyranni betegner i det hele tatt ikke personer eller grupper, men en spesiell hersketeknikk eller debattform, der alt redusereres til enkelt moralsk dikotomi, og man setter «'de gode' menneskene, det vil si sitt eget miljø av likesinnede; de solidariske, de åpne, de tolerante, de kosmopolitiske – opp mot de andre; 'de onde' menneskene, det vil si de egoistiske, de xenofobiske, de fordomsfulle og de sjåvinistiske eller rasistiske, og denne selvgratulerende motsetningen blir igjen og igjen gjort til debattens akse.»

Med en slik polarisering slipper man gjøre vanskelige moralske overveielser, og forholde seg til en komplisert virkelighet. Eller til en komplisert tekst. Borchevink ser ikke at Tvedts analyse kan anvendes på hans egen anmelderteknikk.

Han er for opptatt med skape sin egen virkelighet av boka, og gir dermed leseren et systematisk misvisende bilde av Tvedts prosjekt.

Her bare noe eksempler:

Han hevder at Tvedt «svinger pisken over intellektuell slapphet og norsk selvgodhet», når Tvedt aldri bruker slike begreper, og i stedet er opptatt av ideologier, regimer og institusjoner. Han kaller Tvedt «mistenksomhetens historiker», når Tvedt nettopp sier at vi må tro på hva aktørene sier, og analysere deres utsagn i historisk kontekst. Han sier at Tvedt mener at Seips analyse er «foreldet», når poenget er at analysen omhandlet en annen tid, og derfor er anakronistisk.

Han hevder at Tvedt misliker at avisene skiller mellom islam og islamisme, når Tvedt bare påpeker at lederskribentene i perioden 2001 til 2015 «utviste en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet når det gjaldt å knytte islamisme til terrorisme og islamisme til islam».

Han sier Tvedt tror på Eurabia-teorien, når Tvedt eksplisitt tar avstand fra den: «En analyse av multikulturalismens historie må distansere seg (...) fra den fortolkningstradisjonen som oppfatter ideologien som et organisert bakholdsangrep, så å si, av en konspirerende elite, som en euroarabisk eller en George Soros-inspirert konspirasjon for å ødelegge Europa.»

 

Det ikke ende på Borchgrevinks innsigelser mot feil og misforståelser som han selv har funnet på: «Når Tvedt hevder at kritikken mot menneskerettighetene startet ved årtusenskiftet, hopper han bukk over to hundre år med modernitetskritikk fra den tyske romantikken og fremover.»

Men Tvedts poeng er jo at det har vært motstand mot menneskerettighetene fra tidenes morgen, i alle samfunn. Mange kulturer og religioner avviser totalt at individet skulle ha noen ukrenkelige rettigheter overfor staten eller «verdenssamfunnet».

Tvedt gjør oss oppmerksom på at menneskerettighetene er en historisk ny og vestlig oppfinnelse. De uttrykker verdiene til en liten minoritet i verden. Verdiene er gode, og burde eksportes til flest mulig. Det mener også Tvedt.

Men dersom man tror at alle egentlig har de samme verdiene, eller på sikt vil slutte seg til dem, som en nødvendig utvikling, så er det en illusjon som gjør det vanskelig å forstå verden og andre menneskers tenkesett.

Men illusjoner kan være mektige, og gi aktører makt. For hva er vel mer uangripelig enn å representere universelle verdier - noe alle dypest sett mener, og ingen kan stille spørsmål ved?

Universalismen, som ligger under både bistandspolitikken og multikulturalismen, er bokens samlende tema. Og helt fraværende i Dagbladets anmeldelse. Sammen med alle andre perspektiver, innsikter og funn som gjør den til en original og øyeåpnende bok.

AAGE STORM BORCHGREVINK, forfatter, samfunnsdebattant og seniorrådgiver ved Den norske Helsingforskomité.
AAGE STORM BORCHGREVINK, forfatter, samfunnsdebattant og seniorrådgiver ved Den norske Helsingforskomité. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Hvorfor? Én forklaring synes opplagt:

Aage Borchgrevink er ikke bare forfatter og bokanmelder. Han har også en jobb. Som seniorrådgiver i Helsingforskomiteen. Han tjener til livets opphold ved å forvalte og fremme menneskerettighetideologien.

Dagbladet har altså gitt anmelderoppdraget til en representant for den politisk-humanitære eliten som får sin tenkemåte kritisert i boken.

Kanskje derfor ikke så rart at Borchgrevink er blind for kritikkens kjernepunkt. Eller ønsker å ta oppmerksomheten bort. Tvedt er den brysomme mannen. Som man lettest blir kvitt ved å kliste han til allerede utpekte busemenn. Som Hans Rustad. Eller Christian Tybring-Gjedde, som Borchgrevink påstår Tvedt trekker fram som et lys i mørket, uten at det har noe støtte i boken.

 

Og det er nettopp her vi pleier å havne i debattene om islam, innvandring, multikultur eller norske verdier. Du sier noe som ikke faller i god jord hos de gode menneskene.

Men du får ikke argumentene dine tilbakevist. Du får ikke påvist hvor du saklig sett tar feil. Du får derimot høre hvem du ligner på, hvem som har sagt lignende ting, eller hvem som liker det du sier. De er dumme og onde. Vil du være som dem?

Da jeg nylig skrev et innlegg på Facebook om nettopp de store avisenes taushet om Tvedts bok, brukte jeg uttrykket «mainstream media», rent deskriptivt, i kontrast til «alternative medier». Da fikk jeg Dagbladets Marie Simonsen på visitt: «Seriøst, Kjetil Rolness, mainstream media? (...) MSM-bruken er jo trumpsk.»

Slik kan man bli henvist til skammekroken for å ha brukt feil ord om store mediehus i Norge.

Og på samme måte har Dagbladet nå sagt tydelig fra om at avisen ikke ønsker noen debatt basert på ideene til denne «mistenksomhetens» profet som tydeligvis ikke liker muslimer han heller.

Men tilfeldigvis vet vi at Dagbladet ikke bare holder seg med én moral.

Skulle Tvedts bok bli en bestselger på linje med Hege Storhaugs «Landeplage», vil vil snart kunne lese et hyggelig portrettintervju med den 'frittalende og omstridte' professoren i Dagbladet Magasinet.

 

Til toppen