Frps justisminister Anders Anundsen.
Frps justisminister Anders Anundsen. (Foto: Regjeringen/pressefoto)

Når justisministeren velger stillhet som strategi

KOMMENTAR: I møte med kritikk har justisministeren valgt å holde seg utenfor mediene. Det er en dårlig strategi. Tausheten blir en sak i seg selv.

KOMMENTAR: Magnus Hoem Iversen. Stipendiat, Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB

Størrebilde

Et par dager etter stortingsvalget 2013 romsterer den vordende justisminister Anders Anundsen foran peisen. Han legger inn noen utgaver av lokalavisen, Tønsbergs Blad. Så tenner han på, og legger ut et bilde av det på Facebook. Anundsen skriver at han brenner avisen fordi han er forbannet for måten den har behandlet Fremskrittspartiet på, og følger opp med oppfordring om boikott av avisens journalister. Et anstrengt forhold til mediene ligger i Anundsens historikk. I den siste tiden kan det virke som om han igjen har satt seg foran peisen. Problemet er at han bør være ute på gaten - hvor folk har samlet seg og krever svar.

Den siste tiden har Anundsen fått kritikk for håndteringen av både asylbarnsaken og Krekar-saken. Kritikken møtes med stillhet og distraksjon. Overskriftene lar ikke vente på seg. Justisministeren har latt det gå over 50 dager uten intervju. Han stiller ikke til debatter. Anundsen og apparatet rundt ham har valgt seg en strategi som gjør at de fremstår som både passive og uryddige.

Det er mye en kan gjøre i møte med en gryende mediestorm. Én mulig strategi er å ikke uttale seg - å være stille. Å komme med en rask «ingen kommentar», og satse på at det hele blåser over. Men det blåser sjeldent over hvis en er en av landets mektigste personer. Stillhet som politisk strategi er et risikabelt valg. Det skaper både usikkerhet og økt trykk: et behov for forklaring. Der det ikke gis noen forklaring, begynner folk og medier å fylle inn sine egne forklaringer. I slike motivspekulasjoner dukker det raskt opp mer usikkerhet.

I tillegg fremstår en som passiv, vanligvis ikke den første egenskapen en nevner under overskriften «god leder». Da setter folk vanligvis mer pris på karakteren til den som stiller seg i stormen, og i hvert fall forsøker å stå den av. Ikke de som tilsynelatende gjemmer seg på kontoret. Eller foran peisen.

Over tid blir tausheten et sterkt signal og en sak i seg selv. En slik langvarig stillhet skaper et vakuum det kan være vanskelig å komme tilbake fra. Pressen glemmer ikke slikt. For det første blir forventningene så store til hva Anundsen skal si når han først åpner munnen, at det skaper en farefull fallhøyde. For det andre vil ikke Anundsen være i stand til å uttale seg om andre viktige saker han arbeider med til pressen uten først å bli konfrontert med de vanskelige spørsmålene fra asylbarn- og Krekar-saken. Justisministeren vil ikke få arbeidsro. Problemene hoper seg opp.

Når det dukker opp opplysninger i mediene som kan føre til at folk setter alvorlige spørsmålstegn ved den jobben en gjør som ledende politiker, har en et forklaringsproblem. Hvis en befinner seg i en posisjon hvor en må forklare seg, er det viktig å faktisk gjøre det. Få det gjort, og gjør det ordentlig første gangen. Første bud er å få det sagt, legg kortene på bordet tidlig. Andre bud er å si det skikkelig, og huske å legge alle kortene på bordet.

Anundsen velger tilsynelatende et slags tredje bud: Å ikke legge kort på bordet. I stedet sendes en kollega for å anklage avisene for juks og fanteri.

Anundsen og apparatet rundt ham fremstår mildt sagt presset. Sist fredag morgen kunne en se en indignert statssekretær Jøran Kallmyr refse Bergens Tidende. Kallmyr kalte avisen spekulativ, og hevdet at den «ikke var opptatt av fakta». Dette er alvorlige påstander om en avis som lenge har jobbet grundig med asylbarnsaken.

Å korrigere lemfeldig omgang med fakta er enhvers privilegium, spesielt den som havner under kritikk fra store aviser. Problemet er at Kallmyr tilsynelatende ikke gjør det. Bevisene taler mot hans versjon. Dersom en ikke kan tilby mer enn anklager og mistanke, driver en ikke med påpasselig korreksjon, men en dypt kritikkverdig uskikk. En kan ikke bare peke på uttalelser og kalle dem gale, uten å følge opp. Folk må få vite hva som konkret er galt, og hva som er riktig. Å diskreditere troverdigheten til Bergens Tidende i dette tilfellet virker mer som forsøk på distraksjon.

Eksempelet står ikke alene. Å skylde på media fremfor å forklare seg virker gjennomgående for hele saken. Anundsen kjenner seg ikke igjen i kritikken, og ymter frempå om at mediene tar feil, eller er sensasjonsjegere, uten å følge opp med egne forklaringer. Å beskylde journalister for å være partiske, venstrevridde eller spekulative er en strategi som har fungert greit for Fremskrittspartiet gjennom 40 år som protestparti. Men det stilles andre krav til en ansvarlig statsråd. Kallmyr fortsatte med beskyldningene om spekulativ journalistikk hos NRK mandag. Tirsdag kjørte TV 2 Nyhetskanalen overskriften «Frp raser mot mediene».

Hvis en skal komme med slike beskyldninger, bør en være sikker på at en har fakta på sin side. Fasiten viser at Kallmyr ikke hadde det: BTs oversettelse av det afghanske brevet var bedre enn Justisdepartementets. En av journalistikkens fremste oppgaver er å gå makt og forvaltning i sømmene. Det er minst to sider av enhver sak. Anundsen gir sin versjon helt og holdent over til andre. Han kunne hatt mye å vinne på å komme ut i tale, for å forklare og diskutere saken i åpne rom.

Poenget med å sitte stille foran peisen er at alt skal gå over, men støymengden rundt Anundsen øker. Mediene er sjeldent glad i politikere som gjerne stiller opp til gladsaker, men nekter å komme når det blir vanskelig. I England truer landets største TV-kanaler med å la politikere som ikke stiller til debatt bli representert av tomme stoler. Sannsynligvis er dette et spark mot statsminister David Cameron, som truet med å ikke stille opp på grunn av nye debattformater.

Her hjemme nektet Mazyar Keshvari (Frp) å stille på VGTV for oppfølgingsdebatt om Krekar-saken. Det endte med at motdebattanten fikk møte en Keshvari-pappfigur. Heldigvis for Keshvari ivaretok programlederen synspunktene hans på en redelig måte. Da Anundsen ikke ville stille i NRK-debatt om samme tema, spilte programleder Ingunn Solheim inn en kort og kritisk Facebook-video som utelukkende handler om Anundsens debatt-nekt: «Denne uken opplevde vi en justisminister som ikke vil». Mellom linjene i videoen: Han både kan, og bør.

Tomme stoler, pappfigurer eller refs til tross. Den viktigste grunnen til å komme til debatt er at dersom ingen får sjansen til å høre deg fremføre dine gode grunner til å handle slik du gjør, risikerer du at ingen tror du har noen gode grunner. Kommende fredag møter Anundsen i sine gamle jaktmarker, til høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Da vil det vise seg om fallhøyden som den strategiske stillheten skapte var verdt det.

Til toppen