Aslak Borgersrud, journalist i Dagsavisen.
Aslak Borgersrud, journalist i Dagsavisen. (Foto: Hilde Unosen)

#MinMetode

– Når politikere prøver å dressere oss, så må vi be dem dra til helvete

Dagsavisen-journalist og eks-rapper Aslak Borgersrud forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Dagsavisen-journalist Aslak Borgersrurd som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Næh, jeg er ikke så opptatt av å sette dagsorden, egentlig. Jeg vil skrive interessante og gøyale og nyttige ting, aller helst noe som folk ikke veit om fra før. Og om det er noen som blir sure av det, så er jo det ofte bra. Men personlig liker jeg bedre å skrive en god sak, enn å få forsida og bli sitert og sånt.

– Jeg bruker mest tid på å formulere meg bra. Å skrive så tekst danser og så folk fniser og synes jeg er teit eller artig eller blir sjokkert eller noe. Og så får jeg en melding på Instagram fra en vilt fremmed som tok vitsen. Da har jeg gjort en bra jobb den dagen.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Å kombinere viktig og gøy. Journalistikk er en sjanger innen humorfaget, egentlig. Jeg prøver å unngå å lese tekster som ikke er litt gøyale. Unntatt til research, da. Å gidde å lese kjedelige ting er en superkraft.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Seriøsitet. Sånne folk som alltid skal holde maska og være alvorlige, enten det er på tv eller radio eller i skrift. Det er fryktelig. Du trenger ikke være en irriterende dust bare fordi du er kritisk.

– Ellers, norsk rettskriving. Vi burde hatt flere journalister som ikke kan stave. Og vi burde hatt mye flere journalister som er dårlig i norsk.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Ingen av delene. Jeg liker best å skrive saker som ikke er så viktige. Ting som er så teit at ingen andre har tenkt på å skrive om det, men likkavæl er en så interessant historie at alle vil lese den. Når jeg skriver sånt er jeg lykkelig. Det faller kanskje i kategorien reportasje. Mest. Men så greier jeg ikke annet enn å mene ting i teksten. Så … litt reportasje, litt meningsstoff inni der. Og så en dritbra faktaboks til slutt. Akkurat passe perfekt sjangerbøll.

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Jeg pleide å spille i landets beste rapgruppe. Så gamle fans gir meg gode tips hele tida. Det er sjukt praktisk. Gamle Gatas Parlament-fans er jævlig bra folk.

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Jeg skriver masse om ting som er flaut, og/eller morsomt. Det fører til at folk som opplever flaue og eller morsomme ting veit at de alltid kan ringe meg.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Hvis jeg har rett, så krangler jeg. Hvis jeg tar feil, så backer jeg ut. Begge deler skjer ganske ofte.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– De dårlige sakene er alltid de vanskeligste, og de beste er de letteste. Men ellers er vel det vanskeligste å drite ut folk jeg synes er ålreite. Når de gjør teite eller latterlige ting, og så veit jeg at hvis jeg påpeker det blir de sinte på meg. Eller enda verre, de blir lei seg. Jeg kan ikke la meg styre av det, men det er dritt.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– Jeg skulle ønske folk tok mer feil av journalister. Journalister er er hvite byfolk fra middelklassen, som snakker alt for lite med arbeidsfolk, fattigfolk, minoritetsnordmenn, innvandrere og bønder. Men dette veit jo arbeidsfolk, fattigfolk, minoritetsnordmenn, innvandrere og bønder ganske godt. Dessverre.

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Tjæ. Jeg veit ikke helt. Jeg intervjuer mye politikere. Noen er ålreite, mens andre går gjennom sitatsjekker som om jeg har sendt dem utkastet til en kronikk og bedt om innspill. Det funker jo ikke. Men i bunn og grunn så har jo journalistene makta her. Når politikere prøver å dressere oss, så må vi be dem dra til helvete, og sitere det de faktisk sa, ikke det de skulle ønske de sa noen timer seinere.

– Overfor ikke-proffe kilder, eller overfor fagfolk av forskjellige slag, så vil jeg jo ha fram det som er mest mulig riktig. Så hvis en botaniker kom til å si at en blomst er et bær, liksom, så gidder ikke jeg krangle i sitatsjekken og brøle MEN DET VAR JO DET DU SA. Sjøl om det kanskje var det hu sa.

Til toppen